Politikken som virker

Great Success! Politikk er et spill om stemmer som det skrives mye om. Men valgte politikere skal også innføre god politikk. Og det skrives det overraskende lite om.

I hvert fall av dem som forsøker å gjøre det uten ideologiske skylapper. Noen eksempler finnes det jo. I Norge er det nesten unison enighet om at opprettelsen av oljefondet var riktig - og at fondet er en suksess.

Man er også stort sett enige om at en del av avkastningen tilhører fremtidige generasjoner. Og vi er stolte av å bruke mindre enn den såkalte handlingsregelen, som sier at vi ikke bør bruke mer enn langsiktig forventet realavkastning – for tiden 3-4 prosent.

Men hva med ting man har forsøkt seg med i andre land? Neste uke kommer den nederlandske professor Paul t`Hart til Norge for å diskutere boken Great Policy Successes. Møtet er et uvanlig samarbeid mellom sentrum-venstres tenketank Agenda og høyresidens Civita.

I forordet til boken skriver t`Hart at det mangler ikke på akademiske behandlinger av politiske vedtak som har gått heidundrandes galt, men en samling som peker på ting som har fungert, er nesten umulig å oppspore.

Boken er blitt til ved at lokale eksperter og akademikere har skrevet hvert sitt kapittel. Fra Norge har de tre norske forskerne Camilla Bakken Øvald, Bent Sofus Tranøy og Ketil Raknes skrevet om oljefondet og politikernes institusjonaliserte tilbakeholdenhet.

Her er de andre suksesshistoriene

Tysklands arbeidsmarkedspolitikk. Tyskland ble lenge omtalt som Europas syke mann på grunn av varig høy arbeidsledighet. Slik er det ikke lenger. Strukturelle reformer innført på begynnelsen av 2000-tallet, og grep man tok etter finanskrisen, har gjort underverker. Begge deler handlet om å sette arbeid først. Man satset tyngre på å hjelpe folk med jobbsøking og offentlige ordninger som ikke fungerte godt nok, ble skrotet. Gradvis bidro tiltakene til å senke lønnspresset i økonomien - blant annet fordi andelen i lavtlønnsyrker økte. Mens arbeidskraftkostnadene økte med 22 prosent i snitt mellom 2000 og 2007 for OECD-medlemmer, falt de med 2 prosent i Tyskland.

Brasils Bolsa Familia. Et program hvor fattige familier i Brasil får rene kontantoverføringer ble innført av det sittende sosialdemokratiske styret til Lula da Silva. Flere uavhengige gjennomganger har pekt på at programmet fungerer etter hensikten ved å løfte folk ut av fattigdom. Det har vært kritikk, særlig fra høyresiden, men sittende president fra ytterste høyre, Jair Bolsonaro, har ikke ønsket å fjerne ordningen som er svært populær i befolkningen.

Marvellous Melbourne. Melbourne har i flere år blitt kåret til verdens beste by å bo i, men den har ikke alltid vært det. Flere grep er tatt over mange år. At man fratok kommunene kontroll over plan- og bygg allerede på 80-tallet og plasserte dette på regionalt nivå, løftes frem som sentralt. Det var upopulært, men la grunn for store offentlige byggeprosjekter som senere kom hele regionen til gode. Det bidro også til at byen selv måtte gjøre ting annerledes.

Helsevesenet i Singapore. Singapore er et av landene i verden som raskest har gått fra fattig til rikest. Dermed måtte de også innføre et helsevesen i rekordfart. Løsningen ble at folk må ta en stor del av risikoen og kostnaden ved å bli syk selv - det offentlige tar kun 5 prosent av kostnadene. Til sammenligning utgjør helse over 12 prosent av offentlige kostnader i Norge. Det finnes også minimumsordninger for de som ikke har god råd. Systemet er billig, men det har fungert etter hensikten. Folk fra Singapore er blant de friskeste og lengstlevende i verden.

Kutt i ventetidene i britiske NHS. Motsatsen til systemet i Singapore finner vi i Storbritannia (og i Norge). Her tar staten hele regningen for sykehusopphold når man blir syk. Et problem med en slik ordning, er at det kan oppstå lange ventetider på enkelte behandlinger. I Storbritannia måtte man i snitt vente 18 måneder fra legen henviste til spesialist. En miks med tiltak fikk ventetiden ned til 18 uker.

Veteran-loven i USA. (GI Bill) Innføringen av velferdsordninger for hjemvendte amerikanske soldater etter andre verdenskrig, regnes som et viktig skritt på veien mot en mer omfattende amerikansk velferdsstat. Loven har fått æren for å ha reddet mange familier fra fattigdomsfellen ved å gi soldatene utdanning.

Finlands skolesystem. Skolen er i mindre grad underlagt politisk styring. Det stilles ikke krav om nasjonale prøver, og lærene gis stor frihet til å utforme læringen og tolke nasjonale læreplaner slik de mener er best. Kommunene er ansvarlig for å følge med på kvalitet på egne skoler. Det var venstresiden som i utgangspunktet ønsket å styrke den offentlige skolen for å bidra til industrialisering. Og det var høyresiden som på 80- og 90-tallet bidro til nødvendig liberalisering. Læreryrkets høye status i det finske samfunnet knyttes til at lærerne alltid har stått fast ved at yrket må være vitenskapelig fundamentert. Dette ble også hamret fast da man flyttet utdanningen av lærere til universitetene og krevde at de skulle ha masterutdanning.

Estlands digitale transformasjon. Estlands innføring av en digital offentlig sektor beskrives som å hoppe bukk over vesten, heller enn å ta igjen. Det handler om to ting: Digital innbygger og digital stat. Begge ble innført i 2001 bare 10 år etter bruddet med Sovjetunionen. Landet har aldri hatt en sentral offentlig enhet med ansvar for digitalisering. I realiteten handler mye om at man tidlig lykkes med å få på plass en digital ID for alle innbyggere sammen med en infrastruktur for data. Helt fra starten har man jobbet etter tre styrende prinsipper:

• Sats på fremtidsrettede - nesten utopiske - løsninger.

• Offentlig digital infrastruktur bør være universell slik at alle kan lage løsninger som fungerer med den.

• Desentraliserte digitale agendaer og databaser for hvert departement.

Alameda jernbane-prosjektet i Los Angeles-regionen. Man klarte å samle tre konkurrende jernbanelinjer til en ved hjelp av et knippe nyvinnende samarbeid. Grepet ga store gevinster for alle i form av raskere transport og oppgradert teknologi og man fikk også gryende liv en dødende region.

Styring av vannressurser i Nederland. 60 prosent av Nederland kan oversvømmes. Og i 1953 fikk oversvømmelsene også enorme konsekvenser. Det man gjorde i etterkant, regnes som en stor suksess i å kontrollere naturkreftene. Nederland har nå regionale vann-styrer som forvalter et betydelig system av diker og infrastruktur.

Københavns Fem fingre-program. Planlegging i byer er krevende på grunn av mange motstridende behov. København har lykkes med å vokse samtidig som man har unngått både fortetting og for stor spredning. Byplanen, Fem fingre, er nå over 70 år gammel og brukes fortsatt. Den går i enkelhet ut på at sentrum av byen skal omkranses av regionale trafikk-akser for tog og biler som strekker seg ut som frem fingre. Suksessen er synlig for alle som bor i og besøker København.

Snuoperasjon i New Zealand. På begynnelsen av 80-tallet var New Zealand nær økonomisk kollaps. Løsningen skulle vise seg å bli en rekke grep som gjerne omtales som New Public Managment, NPM. Flere av tiltakene har vært kontroversielle, men skiftende regjeringer har i stor grad latt nyvinningene få stå i fred fordi de har fungert etter hensikten som var å få fortgang på økonomien.

Britisk tobakkkontroll. Britene er i dag blant de strengeste med bruken av tobakk. For 30 år siden var de blant de mest liberale. Overgangen skjedde gradvis med økende bevissthet rundt skadevirkningene. Helsedepartementet ble den sentrale aktøren etter at anti-røykeaktivister begynte å påvirke offentligheten. Ved å bruke muligheten når den bød seg fikk man omklassifisert tobakk fra å være et økonomisk gode, til en epidemisk helsefare. Den norske røykeloven kan også nevnes her. Den ble møtt med store protester, men i dag er det få som savner tiden hvor røyking var tillatt over alt.

Internasjonalt samarbeid om ozon-laget. Montreal-protokollen er et internasjonalt regime opprettet for å beskytte ozon-laget. Det er et av få eksempler på at internasjonale institusjoner kan få på plass samarbeid over landegrensene. I dag krymper «hullene» i ozon-laget.

Dessverre ingen oppskrift

Dessverre finnes det ingen råd tråd eller magisk oppskrift som fører til god politikk i boken. Alle suksessene er blitt til under helt særegne og lokale forhold, ifølge t`Hart.

Noen ting er likevel klart. Store programmer kan kanskje bli lansert av en politisk fløy, men uten støtte fra den andre siden, vil de sjeldent vokse til langsiktige suksesser.

Det er også klart at noen suksess, kan være andres ulykke. Men for disse eksemplene er hvert fall de uheldige i mindretallet.