Energispillet Norge vinner – midlertidig

­

Norsk industri har i det siste fått uventet drahjelp fra det tyske regjeringspartiet De grønne og visekansler Robert Habeck.

Gradvis har Europas mest kjente miljøparti dreid kursen fra kompromissløs kamp for grønn omstilling til en mer nyansert holdning styrt av behovet for kraft til egen industri og egne husholdninger. Og plutselig trenger ikke kraften være av det grønneste slaget.

Putins angrep på Ukraina (og Vesten) for et drøyt år siden, tvang Tyskland til å tenke nytt. Det ble politisk umulig å være Russlands beste gasskunde. Derfor jobbes det på spreng for å hente inn nok kraft som er grønn nok, og å manifestere Tysklands internasjonale posisjon – som Europas industrielle stormakt. Og akkurat nå er Tyskland svært fornøyd med å ha Norge som energipartner, i alle fall på kort sikt.

Virkeligheten har truffet De grønne

– Dette er et bevis på at virkeligheten har truffet Habeck, sier direktør Magnus Krogh Ankarstrand i Yara Clean Amonia, til Dagens Perspektiv. Yara er verdens største ammoniakkprodusent, og en tungvekter i det kommende hydrogensamarbeidet med Tyskland. I tillegg har selskapet en lang og vellykket industriell historikk med Tyskland.

Det Krogh Ankarstrand sikter til er at den tyske nærings- og miljøministeren, som er visekansler, og den tyske regjeringens nummer to, i januar applauderte for et bredt energisamarbeid med Norge, mellom Equinor og RWE (et energiselskap som i år fyller 125 år og har rundt 20.000 ansatte). Det meste av intensjonsavtalen mellom de to energigigantene handler om bygging av gasskraftverk og åpning for import av norsk blått hydrogen. En energiløsning De grønne har vært høylytt motstander av i årevis, og som Tyskland nærmest klassifiserte som utdatert og umoralsk.

En hydrogenrørledning fra Norge til Tyskland er også inne i pakken, sammen med tyskernes ultimate mål, havvindparker utbygd sammen med Norge for produksjon av det reneste rene hydrogenet, grønt og utslippsfritt.

Det siste året, mens Putins krig har utviklet seg til en mangefasettert katastrofe, har det europeiske energimarkedet blitt endret fullstendig. Og Norge har seilt opp til å kunne få en svært sentral rolle i den tyske hydrogenøkonomien. En økonomi alle forventer skal vokse seg sterk de kommende tiårene. Norges fremtidige plass i det nye tyske og europeiske hydrogenmarkedet er nært knyttet til den innenrikspolitiske utviklingen i Tyskland.

Energi-pragmatismen gir norsk gevinst

Dersom Norge blir sentral, med blått hydrogen, i første omgang, betyr det, i alle fall sett fra Tyskland, at tysk miljøpolitikk blir litt mindre grønn.

I Berlin var Felix Schenuit, forsker ved Stiftung Wisseschaft und Politik (SWP) raskt ute i Foreign Policy med å påpeke at Habecks velvilje til blått hydrogen fra Norge «kom som en overraskelse». SWP er en av Europas mest innflytelsesrike tenketanker, og Schenuit mener at Norge har lang erfaring med å få politisk gehør for sin energipolitikk.

Men den tyske forskeren sier til Dagens Perspektiv at han er overrasket over at Habeck og den tyske regjeringen har forlatt sine prinsipper, og «gone soft» i møtet med Norge.

Dette linjeskiftet, fremveksten av en ny energipragmatisme i Tyskland, er godt nytt for Norge. Habeck, De grønnes mest toneangivende politiker i miljøspørsmål, viser nå større interesse for de kortere linjene – det vil si dekke Tysklands akutte kraftbehov raskt. Dermed åpner han opp for pragmatiske løsninger, noe som har blitt svært godt mottatt av norsk industri.

Den største seieren til nå har konsernsjef Anders Opedal i Equinor innkassert. For Equinor har inngått en intensjonsavtale som skal utvikle «storskala verdikjeder for lavkarbon og fornybar energiproduksjon». Schenuit mener dette handler om olje- og gassindustriens foretrukne og innbringende forsøk på å nå målene i Parisavtalen.

Lokal jubel

Sett fra Norge betyr avtalen, slik Opedal i Equinor sa det da avtalen ble signert i Oslo tidlig i januar, at «Norge kan bli en nøkkelleverandør av hydrogen til Tyskland og Europa». Han pekte også på at den vil åpne for å «bygge en hydrogenindustri i Norge, der hydrogen også kan brukes til innenlands industri».

Dette kan være godt nytt for Grenland, som er Norges største industriregion med over 6000 sysselsatte og mer enn 100 års historie, og en lang historikk knyttet til Tyskland. Regionens ambisjon er å bli verdens første klimapositive industriregion innen 2040, ved å fjerne mer CO2 enn bedriftene slipper ut. For å komme dit, er det nødvendig at Grenland inkorporeres i den internasjonale hydrogenøkonomien, som Tyskland går i bresjen for å bygge opp.

Tyskland vil raskt i gang med å bygge sin hydrogenøkonomi, og «blått hydrogen i store mengder kan være et utgangspunkt, med påfølgende omlegging til grønt hydrogen», sa den tyske konsernsjefen Markus Krebber i RWE, i Oslo i januar.

– Og blått hydrogen er godt nok nå, sier Arne Nicander, prosjektleder i industriklyngen Powered by Telemark til Dagens Perspektiv. Powered by Telemark er en industriklynge med en rekke av grenlandsbedriftene som sine medlemmer.

Blått hydrogen i 25 år?

Den de to konsernsjefene i Equinor og RWE bør takke for at avtalen ble inngått er Habeck, som viser at Europas mektigste miljøparti akkurat nå først og fremst er pragmatisk. Dette ble understreket av den ene av partiets to nye ledere, Omid Nouripour, i et intervju med The Economist tidlig i februar. Her uttalte han at «den dominerende trenden i partiet er pragmatisme».

Dette gjør Habeck, De grønnes tyngste premissleverandør, til en ny og viktig norgesvenn. Et mer pragmatisk internasjonalt orientert De grønne, leses fra Norge som en fornuftig dreining.

Slik Krogh Ankarstrand i Yara Clean Amonia ser det, er hydrogenløsningen Norge kan levere det verden må leve med i 20-25 år fremover.

Dette støttes av en av Tysklands fremste eksperter på klima og energipolitikk, Felix Matthes. I et intervju med nettstedet Energi og Klima, sier han at blått hydrogen vil være ute av bildet etter 2050. Det betyr at norske Equinor, med sin eksisterende teknologi og ekspertise, kan spille en vesentlig rolle i hydrogenalderens innledende fase. Men Matthes utelukker ikke at blått hydrogen i en overgangsfase kan konkurrere med grønt hydrogen. Han utelukker heller ikke at tyske energiselskap selv vil vurdere produksjon av blått hydrogen, da med et eventuelt samarbeid med andre land, for eksempel Norge, om CO2 lagring under havbunnen.

Matthes er enig med Krogh Ankarstrand om at siden Tyskland må ha mye hydrogen raskt, så er Norge den viktigste potensielle leverandøren. Det faktum at romslige tyske støtteordninger til blant andre stålindustrien, for å erstatte kull med hydrogen, åpner for norske muligheter. I løpet av året vil den tyske staten bla opp subsidier på inntil 68 milliarder kroner.

Gjenbruk av gass-infrastruktur

Den tyske eksperten som sitter i et regjeringsoppnevnt hydrogenråd, mener også at en rørledning for hydrogen fra Norge til Tyskland er viktig å få på plass raskt. Særlig med tanke på det store omstillingsbehovet i stålindustrien, i transportnæringen og for kraftverkene. Matthes mener også at Norge har et teknologisk fortrinn ved at deler av norsk infrastruktur for eksport av gass, kan bygges om til eksport av hydrogen.

Energipragmatisme er med andre ord et nøkkelord i dagens internasjonale energidebatt. Det handler om å finne løsninger nå, skaffe nok kraft som er grønn nok – og gjøre det på en måte som ikke knuser de grønneste drømmene.

– Vi ser nå at det beste ikke lenger er det godes fiende, sier Nicander til Dagens Perspektiv.

Han mener at det har vært overdreven optimisme i Tyskland knyttet til hva grønn hydrogen kan gjøre for tysk industri på kort sikt, og han er glad for den mer pragmatiske linjen som har kommet til syne i Tyskland denne vinteren. Nicander mener Norge har et spesielt godt utgangspunkt for å spille en hovedrolle i de energi- og industriendringene som nå tvinger seg frem i Tyskland.

Han trekker også frem at Norge akkurat nå har en viktig oppgave – å dekke behovet for energi i Nord-Europa.

Vil korrigere bildet

I slutten av april er Nicander og Powered by Telemark sammen med 15 norske bedrifter, blant dem Yara, på plass på verdens største industrimesse, Hannover Messe (17. - 21. april). På den siste messen før pandemien var det bare tre-fire bedrifter fra Norge som var på plass i hydrogenseksjonen. Messen, som har blitt arrangert årlig siden 1947, vil i år ha rundt sju tusen utstillere, og over en kvart million besøkende.

Yara-direktør Krogh Ankarstrand sier til Dagens Perspektiv at det er viktig for norske bedrifter som ønsker seg en plass i det fremtidige hydrogenmarkedet å korrigere bildet av blått hydrogen som en utdatert løsning.

– Blått hydrogen er det eneste som kan redde dekarboniseringsplanen for Europa de neste to tiårene, sier han.

Grønt – et vanskelig begrep

Tyskland regner med å importere rundt 60 prosent av hydrogenet som denne industrielle omstillingen krever allerede i 2030. En rekke land jobber nå for å posisjonere seg, blant dem flere nordafrikanske, Canada og USA, og en rekke land i Europa.

For et drøyt år siden var Habeck aktiv med å etablere tyske hydrogenallianser med Canada og Australia, der målet var leveranser av utelukkende grønt hydrogen til Tyskland. Men også Portugal og Spania vil inn i det tyske hydrogenmarkedet. Det samme vil Egypt. Land i Sør-Europa og Nord-Afrika ser på det som fullt mulig å frakte hydrogen gjennom rørledninger til Tyskland.

Samtidig som alle snakker om grønt hydrogen, har olje- og gassbransjen fantastiske tider. Likevel finnes det knapt noen som argumenterer mot at grønt hydrogen kan bli både industriens og miljøbevegelsens beste venn, for begrepet er komplisert, ikke vitenskapelig eller industrielt, men politisk.

EU-kommisjonen har som mål at 24 prosent av det totale globale energibehovet skal dekkes av grønt hydrogen innen 2050. I Frankrike er president Emmanuel Macron opptatt av at Frankrike skal kunne bruke atomkraften sin til å lage grønt hydrogen. Dette strider mot de grønneste ideene i Tyskland, og har utløst intrikate diskusjoner i EU om hva som kan kalles for grønne energiinvesteringer. Så komplisert er dette spørsmålet at det nå har havnet på EU-domstolens bord.

Vil Norge bli grønt?

SWP-forskeren Schenuit er langt i fra sikker på at Norge ønsker å vise vei til en virkelig grønn omstilling.

– Ønsker Norge å bli grønt, og endre sin energieksport? Det gjenstår å se, sier Schenuit til Dagens Perspektiv.

Selv om Norge nå vinner en temporær seier med å komme inn i hydrogenmarkedet i Tyskland med blått hydrogen, tror ikke Schenuit at Norge vil nå gjennom globalt med sin salgsstrategi. Til Foreign Policy uttalte han i januar at ulike land vil forholde seg ulikt til hydrogenspørsmålet, og peker på at Frankrike, med sin atomkraft aldri vil importere blått hydrogen.

Schenuit er spent på om Norge tør å ta et internasjonalt energilederskap som ikke nødvendigvis gagner en olje- og gassindustri som har gitt Norge enorme inntekter. Han peker på at den store interessen for grønt hydrogen i Tysland må ses som et resultat av den sjokkartede oppvåkningen Tyskland fikk da alle plutselig forsto at landet hadde gjort seg fullstendig avhengig av gass fra en uakseptabel handelspartner – Russland.

Fra fremmedord til «buzz word»

Før krigen brøt ut sto Russland for over halvparten av gassforsyningen til Tyskland, mens Norge da sto for en tredjedel. Nå er Russland ute, og gassleveransen fra Norge har vokst. Dette har forsterket tysk-norske relasjoner, holdt industrien i sving og innetemperaturen oppe i tyske hjem.

For få år siden var hydrogen nærmest et politisk fremmedord. Nå har de to ordene, «grønt hydrogen», blitt et mantra for teknologibransjen, tungindustrien, transportnæringen og for toneangivende politikere langt utenfor de miljøpolitiske kretsene. Ordene har vært synonymt med frelse fra klimautslipp og miljø-ødeleggelser.

– I Tyskland kommer hydrogen til å være «the buzz word» i det kommende tiåret, minst, sier Schenuit, Dagens Perspektiv. Og med hydrogen mener han grønt hydrogen.

Men det koster alltid prinsipper å sitte med regjeringsmakt, og prinsippene ryker lett for pragmatisme i urolige tider. I Tyskland ser vi nå at De grønne ikke lenger har råd til å være signalgrønt. Det fikk partiets egne velgere, og klimabevegelsens superstjerne Greta Thunberg erfare, da de ble ryddet bort av tysk politi i den lille landsbyen Lützerath helt vest i Tyskland tidligere i vinter. De demonstrerte mot utvidelsen av en brunkullgruve, en demonstrasjon Habeck betegnet som meningsløs. Rett og slett fordi han mener alle må gå sammen nå for å passe på at Tyskland har nok energi i krise- og krigstider.

Pragmatisme trumfer idealer

Pragmatisme har en tendens til å trumfe idealer i hverdagspolitikken. I tysk og internasjonal presse har Habecks nye linje blitt grundig analysert, men partiet avskrives på ingen måte som en grønn pådriver. The Economist oppsummerer at partiet nå byr på «A paler shade of Green», men peker samtidig på at partiet ikke taper oppslutning. Fortsatt er De grønnes to stjerner, begge i ministerposter, Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock, langt mer populær enn regjeringssjefen selv, Olaf Scholz fra SPD. Som også argumenterer helhjertet for et «klimanøytralt» Tyskland innen 2045.

En av Norges fremste tysklandskjennere, journalist og forfatter Ingrid Brekke, peker i sin siste bok, De knuste hjertes land – et innblikk i Tysk politikk (Humanist forlag 2022), på at den nye partiledelsen som i januar 2022 overtok De grønne er mer opptatt av utenrikspolitikk enn klimapolitikk: Omid Nouripour og Ricarda Lang, representerer hver sin fløy i partiet, men «ingen av dem har økonomi og klima som sine største kampsaker», skriver hun.

Schenuit peker på at det er opplagt at de fleste tyskerne, slik det geopolitiske bildet er nå, helst vil at Tyskland kjøper sin energi fra pålitelige samarbeidspartnere – fra demokratier. Slik sett står Norge sterkt i det energipolitiske bildet i Tyskland. Men slik han ser det er blått hydrogen knyttet til den fossile energiens tidsalder, som nå renner ut.

Olje og gass – umoralsk god butikk?

Det er ikke olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) enig i. Han er overbevist om at EUs energiministere ser at Norges olje- og gassvirksomhet er viktig for å sikre europeisk energiforsyning frem til det er bygget ut nok fornybar energi, og frem til hydrogen er lønnsomt.

Ingen vet når hydrogen blir lønnsomt, men den norske energibutikken har etter krigsutbruddet den 24. februar i fjor gått så godt at den polske statsministeren Mateusz Morawiecki allerede i mai i fjor, bare tre måneder inn i Ukraina-krigen, påstod at Norge tjener umoralsk gode penger. Han ba Norge dele sin «overskuddsprofitt» med Ukraina. Norges statsminister Jonas Gahr Støre lot seg ikke bevege av det krasse utspillet fra Polen om å være krigsprofitør.

Også andre har vært opptatt av at Norges posisjon i en ny europeisk krigsøkonomi er utfordrende. I en omfattende artikkel i The Washington Post i oktober i fjor tok avisen opp at Norge ses på som «både helt og skurk i den europeiske energikrisen». Helt for å forsyne Europa med gass etter bortfallet av russisk gass gjennom North Stream-rørledningen, og som skurk i og med at pengene har flommet inn i den norske statskassen i stadig større mengder etter som sitasjonen har blitt i verre Ukraina.

Omdiskutert energistormakt

Statssekretær Andreas Bjelland Eriksen sa til den amerikanske storavisen at Norge ikke er en krigsprofitør, og at høye energipriser også har skadet Norge («hurt Norway too»). I internasjonal presse har det blitt fremholdt at Norge nå forsøker å eksportere sitt syn på energibildet, også når det gjelder hydrogen, og hva som skal kunne anses som utslippsfritt. Foreign Affairs har pekt på at Norge kan hjelpe andre land, særlig i Europa, inn et realistisk, eller pragmatisk, grønt skifte.

«Norge er i posisjon til å bli den nye grønne energisupermakten (the next clean energy superpower)», sa seniorforsker Roman Vakulchuk i NUPI – Norsk Utenrikspolitisk institutt, til Foreign Policy i den samme artikkelen. En artikkel som konkluderer med at «dette landet vet hvordan man skal kanalisere moralsk tvilsom profitt inn i grønne alternativer».

Bård Lahn, forsker i CICERO – Senter for klimaforskning, ytret seg også i det amerikanske magasinet, og sa at Norge til nå «har hatt en policy om å produsere olje for salg, og fornybar energi for å leve».

Dette bildet endrer seg nå, men det hersker konsensus blant økonomer og andre eksperter på energimarkedene, om at Norge aldri vil kunne bygge opp en fornybar industri med samme inntjening som olje- og gassbransjen har stått for.

Norge på selger’n

Men selv om Equinor og RWE har undertegnet en intensjonsavtale, er det mye som må til for å forankre den norske forståelsen av hvordan det grønne skiftet skal foregå i Europa – med blått hydrogen som første steg.

Bakgrunnen for at tyskerne er skeptiske til norsk blått hydrogen, er slik Ingrid Brekke ser det:

«Tyskerne har allerede vanskeligheter med hvor de skal lagre avfallet fra kjernekraftverkene sine, og orker ikke tanken på flere lagringsproblemer», skriver hun i sin bok. Dette har sammenheng med en utbredt skepsis til CCS-teknologien (Carbon Capture and Storage) – metoden der man hindrer CO2 i å lekke ut i atmosfæren og i stedet fanger og lagrer den.

I Tyskland er det mange som mener at denne teknologien ikke er på lag med det grønne skiftet på ordentlig. Det betyr at Tyskland, med et image som Europas viktigste miljønasjon, og med De grønne i regjering, ikke vil være tjent med løsninger som krever CCS-teknologi.

Fikk nei – så et pragmatisk ja

Brekke skriver «tyskerne ønsker å gå over til fornybar energi fullt og helt», uten noen mellomstadier som kan forlenge levetiden for fossile energikilder, som kull, olje og gass. Dette har vært sentralt for De grønnes fremmarsj, men mange av partiets mest kompromissløse miljøvernere forlot partiet allerede for mer enn ti år siden.

I boken minner hun også om at noe av det første Støre gjorde som statsminister var å dra til Tyskland i et forsøk på å selge norskutviklet CCS-teknologi til sin sosialdemokratiske kollega Olaf Scholz. Norge ville da, i januar 2022, selge denne teknologien, slik at tysk tungindustri kunne fortsette virksomheten uten skadevirkninger for miljøet.

Scholz var lite interessert i Støres forslag. Bakgrunnen for den labre interessen i Tyskland før utbruddet av krigen i Ukraina, var at den tyske koalisjonsregjeringen hadde problemer med å innfri egne klimaløfter. Løfter om at 80 prosent av energiforbruket innen 2030 skal komme fra fornybar energi.

Krigen forandret alt, for plutselig var norsk blått hydrogen og et omfattende norsk-tysk samarbeid om gasskraftverk for å erstatte kull, på plass. Og ikke nok med det, planene om en hydrogenrørledning og et langsiktig mål om grønt hydrogen fra havvind i Nordsjøen, lever også.

Men Ingrid Brekke minner i sin bok om at «Tyskland planlegger langt, langt frem i tid. Russlands invasjon i Ukraina, og det tyske ønsket om å fri seg fra den russiske gassavhengigheten kan betraktes som gull for Norge. Men det er på kort sikt. På lang sikt forandrer det ikke tyskernes eller europeernes mål: Fornybar energi skal erstatte kull, olje og gass», skriver hun.

Dersom Brekke har rett, er tyskerne med andre ord kompromissløse – selv om de akkurat nå lar seg lede av pragmatismen. De åpner opp for det de oppfatter som nødvendige, midlertidige, og nesten grønne energigrep.