«Makta» og den permanente langfingeren

«Er Makta så imponerende og nyskapende som anmelderne vil ha det til?» spurte Kenneth Moe etter å ha sett den første halvdelen av Makta. Les hva han konkluderte med her. Nå har han sett andre halvdel av serien.

­NB! Denne teksten inneholder spoilere.

Med siste episode av Makta mestrer serieskaperne Johan Fasting, Kristin Grue og Silje Storstein, en meget vanskelig balansegang. I teksten min om seriens første del, argumenterer jeg for at serien aldri sklir ut i en kynisk reduksjon av den politiske prosessen til ren maktkamp – men det er ingen tvil om at den tidvis risikerte å gjøre det! Men i seriens andre del får vi hele tre episoder med idealisme som bærende element: Episode syv handler om kvinnelige Alta-aksjonisters okkupasjon av den nyinnsatte statsministerens kontor, episode ni skildrer sommerleiren på Utøya, og den tolvte episoden vender jeg straks tilbake til.

På Utøya holder Reiulf Steen (Jan Gunnar Røise) en lang monolog om USAs innblanding i Chile og Salvador Allendes regjeringstid. Endelig får vi se den karismatiske ideologen alle snakker om, og ikke bare den alkoholiserte maktspilleren som Arbeiderpartiets høyredreining har gjort ham til. Etter innlegget sniker Gro Harlem Brundtland (Kathrine Thorborg Johansen) seg forbi den skitne utedoen og inn i skogen for å tisse. På grunn av seriens utallige anakronistiske grep så jeg for meg – og dette må ha vært intendert? – at hun skulle snuble inn i en fryktelig fremtidsvisjon om 22. juli 2011. Men den (nesten-)anakronismen hun tvert imot får øye på, er et rørende øyeblikk med et par gutter som hånd i hånd har sneket seg av sted for å kysse.

Selv om samene tapte kampen om Alta, AUF tapte kampen mot NATO, Reiulf («venstresiden i partiet») tapte maktkampen mot Gro («høyresiden i partiet»), er det nok ideologisk glød og ungdommelig, idealistisk sommeridyll i disse to episodene til å veie opp for anklager om å bidra til politikerforakt. Allikevel står pragmatismen og idealismen hver for seg, som to adskilte påstander: «sånn er verden» og «sånn burde verden være». I den tolvte og siste episoden kolliderer disse påstandene inn i hverandre og skaper et komplekst Rorschach-bilde. Resultatet er at TV-serien lander som et åpent, men vitaliserende spørsmål om det norske sosialdemokratiets fremtid i lys av dets nære fortid.

• LES OGSÅ: Er «Makta» så imponerende og nyskapende som anmelderne vil ha det til?

Flodhesten i kulissene

Som ren TV-kunstopplevelse er for øvrig den nest siste episoden mest vellykket. Klart den beste i sesongen og muligens i norsk TV-historie? En debatt mellom Gro og Kåre Willoch (Thorbjørn Harr, en mester i å forene patos med komikk) blir utsatt igjen og igjen på grunn av tekniske problemer og muligens en flodhest i kulissene. I den pinlige samtalen som oppstår mellom statsministerkandidatene, sliter Gro og Kåre med å gi slipp på dynamikken fra de offentlige debattene: Han terger henne, men nekter for å terge. Hun blir sint, men nekter for å være sint. Situasjonen minner om de mer beckettske episodene av Seinfeld (1989–1998), spesielt den hvor de venter bord på en Kina-restaurant, en halvveis absurd, halvveis realistisk stil som la mye av grunnmuren for Louie (2010–2015) og Atlanta (2016–2022). Innad i episoden kan spørsmålet om flodhestens eksistens, og om det i så fall kan ha vært snakk om «en stor hund» (Willochs hypotese), tolkes på flere måter, men i den neste og siste episoden blir flodhesten skjerpet til et relativt klar bilde: Mens ungdommene gjør opprør og slåss mot politiet på gata, fortsetter «Gro vs. Kåre»-debatten på TV-skjermer i bakgrunnen, nærmest som et underholdningsshow om et par kjeklende overklassemennesker som bedriver skolastiske debattoppvisninger. Og hva gjør ungdommen opprør mot? Svaret er ikke åpenbart eller entydig. Dette er ikke sekstiåtternes relativt velartikulerte opprør, men åttitallets og den anarkistiske punkens opprør mot alt og alle. Drivkraften er en blanding av klassiske sekstiåttergreier som sosial ulikhet, generell frustrasjon ved den norske konformiteten, evigungdommelig vitalitet som i mangel av retning søker et utløp. Men mest umiddelbart og rettmessig er gatekampene en respons på politiets overdrevne maktbruk og dermed del av en eskaleringsdynamikk som politimyndighetene også bidro til.

Dermed får vi også en bokstavelig forklaring på anarkist-A-en som helt fra første episode har prydet logoen til Makta. Symbolet viser altså ikke bare til den punkete, uærbødige meta-estetikken og dens langfinger til alt som heter seerkontrakt og etablerte sjangerkonvensjoner. Serien gir en langfinger til etablissementet som sådan.

Som sitt åpenbare stilforbilde 24 Hour Party People (2002) stikker punkestetikken og punketosen inn til beinet. Her finnes ingen reell opposisjon mellom kynisme og idealisme. Det handler om kraft. En kraft som kan brukes både til å bygge landet og – dersom privilegiene stivner og demokratiet forvitrer – til å rive det ned igjen. Og for en genial twist det var å gjøre den siste episoden av en serie om Gro Harlem Brundtland til en Døden-på-Oslo-S-via-Skam-pastisj med direkte sitater fra Lasse og Geir, og attpåtil med Jens Stoltenbergs lillesøster Nini som hovedperson – det hele forresten dønn uironisk gjennomført!

Analminister

Jeg har aldri vært spesielt engasjert i maktelitens privatliv, men straks karakteren ble introdusert, kjente jeg på Ninis tragiske skjebne og storebrorens gråtkvalte minnetale. Sett utenfra er ungdomsopprøret hennes og heroinmisbruket et symbol på umuligheten, selv for en av de fremste

familiene i et av verdens tryggeste land, å løse alle problemer, oppfylle alle menneskelige behov og integrere alle slags menneskelige variasjoner. Nettopp trygghetssamfunnets konformisme og like kvelende forståelsesposering vekker en trang til å ødelegge. Nini var en av de opprinnelige okkupantene av Skippergata 6, som senere skulle lede til etableringen av Blitz-miljøet i Pilestredet. Skuespiller Flo Stoknes Fagerlis varme utstråling og ualminnelige kameratekke bærer hele episoden. Som privilegert oppvigler befinner Nini seg i skvis mellom det bestående og det beståendes ulmende utfordring.

Naivt nok inviterer hun forbruker- og administrasjonsminister Sissel Rønbeck (Andrea Rudland Haave) til å holde en appell for anarkistvennene, men forsøket hennes på å presentere den såkalte Rønbeck-planen på 220 millioner til ungdomsarbeid – et reelt initiativ som blant annet skulle få ungdom i arbeid – blir møtt av tilrop som «forpult analminister».

Makta og motmakta

Oppi det hele vinner Willoch valget. Blant mange høydepunkt i en serie drevet frem av sterke øyeblikk – en keep-your-darlings-estetikk hvor helheten ofte står i fare for å drukne i deler – må jeg trekke frem de korte innstikkene på noen få sekunder hvor tenåringsidolet Jens Stoltenberg (Sjur Vatne Brean) og pappa Thorvald (Christian Skolmen) bryter ut i gråt, mens Gro ligger utstrakt på gulvet og skriker: «Jeg har sviktet!» Å trøste Gro faller visst også på Ninis skuldre. Etter hvert som okkupasjonen av Skippergata 6 og etableringen av Blitz-miljøet nærmer seg, blir de innkalt til rådhuset av Høyre-byråd Hans Svelland (Lars Berge), som gjør alt han kan for å forhindre voldelige sammenstøt mellom politiet og ungdommen. Slik jeg forstår denne siste episoden, lander TV-serien om den norske makta på følgende spørsmål:

Hva blir igjen av opprøret i et samfunn som gir tillatelse til opprør? Har nyliberalismen, ved å godta opprør som en alternativ livsstil, lyktes med å nøytralisere all motstand? Gjøre opprør til ren posering? Altså en permanent, men impotent langfinger i været?

Det som skiller Makta fra et slikt rent kynisk perspektiv, som vi har sett mange ganger før, er det sterke hintet om at opprør fortsatt nytter og har en vital plass under sosialdemokratiet eller nyliberalismen eller hva vi nå skal kalle dette hybride politiske systemet og den større verdensordenen som Norge tilhører. Og det i beste sendetid på TV-kanalen som, med et forslitt stykke Carl I. Hagen-retorikk, var Arbeiderpartiets egen rikskringkasting! Der resten av Makta handler om den relativt smale striden mellom venstre- og høyresiden internt i Arbeiderpartiet, og etter hvert Arbeiderpartiets valgkamp mot partiet Høyre, tar siste episode et radikalt steg ut av partipolitikken for å vise at makta og motmakta er to sider av samme sak. De trenger hverandre.

Jeg har registrert at mange anmeldere ønsker seg flere sesonger, men hva mer er det egentlig å si? Dette er ikke bare Norge på 70–80-tallet, men situasjonen vi her og nå befinner oss i. Skvist mellom overmakt og anarki – som Nini – må vi finne veien videre.

Denne saken er også publisert i vår søsterpublikasjon Samtiden.