Næringspolitikk for fremtiden

Den maritime næringen er en viktig drivkraft i norsk økonomi. Uttalte næringsminister Monica Mæland, da meldingen; Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid, ble lagt frem.

Når vi skal omstille næringslivet er det ikke maritim sektor som bør prioriteres. En gjennomsubsidiert næring, som mottar flere milliarder kroner over statsbudsjettet. Uten disse tilskuddene ville næringen vært betydelig mindre, eller som maritim næring selv har truet med, de hadde flagget ut av Norge og slått seg ned i land med mer lukrative avtaler. Logikken bak nettolønnsordningen er en kompensasjon til redere for merkostnaden ved å ansette norske skipsarbeidere. Lønningene er nemlig betydelig lavere i andre land, og uten lønnskompensasjon ville rederiene derfor ansatt mer utenlandsk arbeidskraft. Men logikken brister. Skal alle norske bedrifter få tilskudd for å kompensere for høyt norsk lønnsnivå? Det ville aldri falle norsk IT næring inn å kreve subsidier for å ansette norske ingeniører, selv om utmerkede indiske programmerere gjør jobben for en brøkdel av norske lønnskostnader. Hva med oljebransjen som nå sliter og som har hatt rekordhøye lønninger og som i tillegg har plukket de beste hodene fra andre næringer, fordi de har kunnet betale vesentlig mer. I Statoil har gjennomsnittslønnen ligget på rett over en million kroner.

I et slikt perspektiv kan faktisk nedturen i olje være svært bra for Norge. Det tvinger frem innovasjon og nytenkning og vi får et mere normalt lønnsmarkedet som igjen kan løfte andre næringer. Maggie Tatcher sa en gang; - A crisis is a terrible thing to waste. Og i de ordene ligger det faktisk mye visdom.