Også deleøkonomien trenger sikkerhetsnett

Professor Sundararajan underviser i informasjonskunnskap og management ved det anerkjente universitetet.

Det er i forbindelse med en pågående arbeidsrettssak i California mot det amerikanske drosjeselskapet Über, som også forsøker å etablere seg i Norge, at han tar til orde for at nye selskaper innenfor den teknologisk drevne dele-økonomien må innrette seg med sosiale ordninger, som mange fast ansatte har tilgang til. Som andre selskaper grunnlagt på en “peer-to-peer platform” (Tjeneste-mot-tjeneste), mener Über at de er en bedrift som formidler transaksjoner mellom kunder og uavhengige tilbydere av en tjeneste. Denne forståelsen var arbeidsretten i California uenig i, og definerte selskapets sjåfører som ansatte, som har krav på refundering av utgifter til drivstoff, reparasjoner og bomavgifter.

I lys av denne kjennelsen mener altså professor Sundararajan, som er en aktiv samfunnsdebattant i forhold til den nye digitale økonomien, at disse selskapene samtidig bør kunne oppgradere sine sosiale ordninger. «De bør også oppdateres til å tilby et sosialt sikkerhetsnett for folk som ikke velger å arbeide fulltid. Sosiale goder som helseforsikring, arbeidsledighetstrygd, betalt ferie og fødselspermisjon bør ikke bare være eksklusive goder for de som er fast ansatt», skiver han i kronikken.

Det utskjelte drosjeselskapet Ûber, grunnlagt i San Francisco i 2009, er nå tilstede i 53 land, med en omsetning som har passert 1 milliard dollar, men hvor verdien er hele 40 milliarder dollar. For investorene har stått i kø. Forretningsideen er å tilby kjøretjenester gjennom en app, som kobler passasjerer med sjåfører. Betalingen skjer gjennom den samme appen hvor Uber tar en splitt av beløpet.

Andre selskaper er rengjøringsselskapet Handy; SpoonRocket, som leverer restaurantmat på døra; Instacart, som sørger for at kjøleskapet til enhver tid er fullt av det du trenger, mens Medicast formidler leger, Axiom advokater og Eden McCallum konsulenter. Omkring 53 millioner amerikanske arbeidere er nå organisert i eget selskap eller som frilanser.

Det er de enorme teknologiske endringene som nå driver frem helt nye «digitale» tjenester i hva økonomene kaller for en «tilbyder»-økonomi - «on-demand» - særlig i tjenestesektoren. Selv om «on-demand»-økonomien fortsatt er liten i omsetning, vokser den raskt. I følge forskningsinstituttet til konsulentfirmaet McKinsey, vil verdien av «on-demand» tjenester innen 2025 være 2.7 trillioner dollar (NOK 19 trillioner kroner) og sysselsette nærmere 72 millioner i fulltidsstillinger. I den samme rapporten anslår McKinsey fast at mellom 30 og 50 % av verdens arbeidskraft mellom 15 og 64 år IKKE arbeider fulltid. Mer enn en av fem, altså 20 %, er midlertidig ansatt i land som Spania, Sør-Korea og Portugal (se figur 1).

Alt dette skjer til helt andre, og langt lavere priser, enn tidligere. Det engelske konsulentfirmaet Eden McCallum koordinerer nå et nettverk på 500 frilanskonsulenter til en brøkdel av timeprisen til de store kjente konsulentkjempene som McKinsey eller Deloitte. Det samme gjelder advokater. Også det nystartede svenske «mångsyslarselskapet» Taskrunner har opplevd en enorm pågang.

Verdens største «on-line» jobbformidler er det amerikanske selskapet Upwork, som formidler alle mulige tjenester med 2.5 millioner frilansere i sin «stall». Neste på listen er Über, som «sysselsetter» 160.000. (Se figur 2). En annen, men helt annen nykommer i den digitale tilbudsøkonomien, er Airbnb, som formidler overnattingssteder over hele verden gjennom utleie av private hjem. Selskapet er nå tilstede i 192 land i 33 000 byer med mer enn 500 000 private steder.

«På-bestilling» økonomien utfordrer de fleste sidene av arbeidslivet både i Sverige og Norge, men særlig i andre deler av Vesten, i forhold til hvordan det har vært regulert og organisert frem til nå.

Internasjonalt er det nå en «løsere» tilknytningsform i arbeidslivet som på den ene eller den andre måten vinner terreng. Den voldsomme oppblomstring av ulike arbeidsfellesskap, ofte kalt coworking-fellesskap (i alle fasonger fra inkubatorer og akseleratorer til rene kontorhotell), underbygger dette.

Endringene i det globale arbeidsmarkedet i digitaliseringens tidsalder er også registeret hos ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og FNs særorganisasjon for arbeidslivet etablert i 1919.

-ILO kan ikke være tilfreds med bare å være en «moralkommentar», eller verdens sosiale samvittighet. Vi må være en målrettet og effektiv aktør slik at vi kan være med å bedre vilkårene til mange millioner kvinner og som trenger ILO og som vi er her for hjelpe, uttalte ILOs generaldirektør Guy Ryder i forbindelse med innføringen av en helt ny internasjonal arbeidsstandard, som skal hjelpe hundre millioner av arbeidstakere til å komme ut av den «uformelle» økonomien og over i den «formelle».

På sin siste kongress vedtok de nye anbefalinger for å få arbeidere bort fra uformell og inn i den formelle delen av økonomien. Målet er større sikkerhet for sårbare grupper og grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Temaet har vært viktig for ILO fordi den uformelle økonomien i stor grad er preget av dårlige arbeidsvilkår som avviker sterkt fra ILOs standarder for anstendig arbeid, som manglende trygdeordninger, regler om HMS, vern for arbeidsledighet, svangerskapspermisjon, pensjon og andre lover som beskytter arbeidstakere, inkludert helt grunnleggende arbeidstaker-rettigheter. I følge organisasjonen viser forskning at arbeidere i den uregulerte delen av arbeidslivet har høyere risiko for fattigdom og er mer fysisk og økonomisk sårbare.

Graden av formell og uformell arbeidstilknytning henger nøye sammen men med graden av industrialisering. I utviklingsland befinner mellom 45 og 90 prosent seg i den uformelle økonomien.

ILO mener at de fleste som befinner seg der gjør det ufrivillig. Hadde de kunnet velge hadde de valgt helt annerledes.

Mange er skeptiske til utviklingen, og drosjeselskapet Über har så langt møtt en kald skulder i Norge og i flere andre land, primært fordi de har operert uten lisens og takstameter.

I lys av hele dette nye arbeidsmarkedet mener The Economist at måten flere land vurderer ansettelse på må endres. Europeiske skattesystemer kan ikke lenger behandle frilansere og personer i enkeltpersonforetak som “annenrangs” borgere. De mener at for mye av velferdsstatens ressurser er knyttet opp til det å være ansatt, spesielt pensjon og sykeforsikring.

Professor Sundararajan mener at den nye økonomien er kommet for å bli, og at det er dagens arbeidslovgivingen som må tilpasse seg det nye landskapet, og skriver at «Arbeidslovene bør være basert på likhetsbaserte distinksjoner…å frakoble dette sikkerhetsnettet fra de som ar fast ansatt vil kreve justeringer også i land hvor slike goder er betalt av staten. I land som UK og USA, hvor de store selskapene er svært delaktige i å tilby dem, vil overgangen blir spesielt vanskelig», skriver han, og sier samtidig at svaret neppe ligger i «bigger government». Dersom lovverket i større grad kan tilpasses den nye arbeidshverdagens krav til fleksibilitet, og samtidig tilby et godt sikkerhetsnett, mener han dette kan la seg løse. «Men like mye som myndighetene omfavner den nye teknologien, like mye bør de se på hvordan lovverket kan tilpasses en ny arbeidshverdag», skriver han. For løsningen hans er ikke hverken å avvikle kapitalismen eller den teknologiske utviklingen, men å få på plass et akseptabel rammeverk for den nye arbeidshverdagen. «Uten det er det ikke sikkert disse nye teknologiske tjenestene kan gi den forventede økonomiske fordelen», skriver han i kronikken.