Pårørendebølgen

­Vi lever lenger og overlever mer alvorlig sykdom og skade. Per dags dato er det anslått at omtrent 800.000 mennesker er pårørende til enhver tid.^[1] Statistisk Sentralbyrå (SSB) har imidlertid estimert en betydelig aldring i befolkningen frem mot 2040. Befolkningsveksten blir spesielt sterk blant de som er 80 år eller eldre.^[2] I tillegg er det klare politiske føringer om at livet i størst mulig grad skal leves hjemme – både for de syke og for de eldre. Innleggelse på sykehus eller andre døgninstitusjoner skal være så kortvarige som mulig.

Implisitt stiller dette større krav til pårørende, og helsevesenet må i økende grad forholde seg til denne gruppen. Pårørende er på den ene siden en stor ressurs for helsevesenet; de utgjør 136.000 årsverk i form av ulønnet arbeid knyttet til helse- og omsorgsoppgaver.^[3] På den andre siden har de to siste regjeringene tildelt pårørende flere lovfestede rettigheter knyttet til psykososial oppfølging. Det åpner for nye sosioøkonomiske dilemmaer og stiller krav til politikerne om fremtidig ressurstildeling og organisering av både helsevesenet og sosiale oppfølgingstjenester.

Mens eldrebølgen ruller inn over oss er mangelen på helsearbeidere økende. Etter tiår med hardnakket effektivisering i helsevesenet, vil mange mene at det heller ikke er mer effektivitet å skvise ut av systemet. Samtidig har staten i praksis gjort seg avhengig av pårørende. Ingenting tyder på at det vil endre seg, tvert imot. Går vi mot et samfunn der pårørende i enda større grad må ta ansvar for sine egne? Spørsmålet blir om pårørende makter å ta dette ansvaret og til hvilken pris.