Analyse: EU-kamp på lavbluss

ANALYSE. ­Etter 28 års stillstand i den norske EU-debatten har det begynt å skje noe. Venstre gikk allerede for to år siden over til å bli et ja til EU-parti.

Høyre begynte å skjerpe sin ja-profil på landsmøtet i fjor. I år fulgte partileder Erna Solberg opp med å legge bort sin faste nedkjølingstale (Vi er for EU-medlemskap, men vil ikke gjøre noe for å få det til før meningsmålingene har snudd). Deretter fulgte landsmøtet i Miljøpartiet de Grønne opp med å si ja. Formelt sett sier MdG bare ja til å starte forhandlinger med EU om en medlemskapsavtale, men erfaringen tilsier at det er ensbetydende med å si ja til medlemskap.

MdG er foreløpig det eneste partiet som vil at Norge umiddelbart skal søke om medlemskap, men det er ikke umulig at Venstre kan la seg lokke i samme retning.

Ap og Høyre vil vente – lenge

Deretter kommer det til å bli stopp. Høyre og Arbeiderpartiet vil ikke ta sjansen på å starte en ny EU-kamp, dersom de har grunn til å tro at den kan bli som de to foregående. Meningsmålingene må vise overveldende flertatt for norsk EU-medlemskap i ganske lang tid før de skifter syn.

Det skyldes i en viss grad at de to statsministerpartiene i sin kommunikasjon med sine venner i EU ikke enda en gang vil selge skinnet før bjørnen er skutt. De vil ikke sette i gang et svært apparat med forhandlinger om vilkårene for norske EU-medlemskap, før de med overbevisning kan si at forhandlingene kommer til å ende med et ja i en folkeavstemning.

Enda viktigere er det at Høyre og Arbeiderpartiet kan miste oppslutning om de går inn for å søke om medlemskap. Ap står i den samme situasjonen som i 1972 og 1994: På den politiske venstresiden og i distriktene vil det trolig bli avhoppere til SV, Rødt eller Sp med en gang Ap sier ja til å søke om medlemskap. For Høyre er det Frp som er utfordreren. I løpet av det siste tiåret har det vært en nei-bølge i det partiet og Fremskrittspartiet er nå et mer rendyrket nei til EU-parti enn noen gang før.

Så kan det selvfølgelig skje at folkemeningen endrer seg dramatisk. Verden kan endre seg slik at det blir åpenbart for nesten alle at vi må søke tettest mulig sammen i et formelt samarbeid med EU. Det kan til og med bli så opplagt at politikerne dropper å avholde folkeavstemning. Det står nemlig ingen steder at det er nødvendig å spørre folket til råds før vi melder oss inn i en overnasjonal organisasjon. Årsaken til at det var folkeavstemning i 1994 var at absolutt alle datidens politikere mente det var det mest demokratiske, ettersom spørsmålet var om man skulle overprøve folkets nei fra 1972.

I dagens situasjon er det Norges sikkerhetspolitiske behov som mest sannsynlig kan endre seg så raskt, og så dramatisk, at det plutselig blir opplagt å søke trygg havn i EU. Veldig sannsynlig er det likevel ikke. Av to grunner: Det ene er at forsvar av det nordlige Atlanterhavet i stor grad dreier seg om amerikansk selvforsvar. Det er tenkelig at USA i fremtiden blir så Kina-opptatt at amerikanske politikere lar kontinental-Europa forsvare seg på egenhånd, men det er vanskelig å tenke seg scenarier der USA gir Norge og EU kontroll over havområdene Russland ønsker å bruke som utskytingssted for strategiske atomraketter.

Norges strategiske betydning sikrer rett og slett at sikkerhetsgarantien fra USA kommer til å bestå.

Storbritannia

Den andre årsaken til at EU trolig ikke blir svaret på en mulig amerikansk militær nedtrapping i Europa, er at Storbritannia står utenfor EU. Man kan ikke tenke seg et forsvar av det nordlige Europa uten at Storbritannia er med, og det betyr at Storbritannia må være med i organisasjonen som planlegger og gjennomfører det militære forsvaret. Om USA og Canada i det aller mest ekstreme tilfellet skulle trekke seg ut av NATO, vil et europeisk NATO bli stående igjen.

Så kan det innvendes at flertallet av britene allerede angrer på Brexit. De kan søke seg inn igjen i EU. Ikke veldig sannsynlig det heller, men det er utviklingstrekk i den globale økonomien som kan lede frem til en rendyrket regionalisering av verdenshandelen. USA har i de to siste presidentperiodene blitt mer proteksjonistiske. Selv en så stor økonomi som den britiske kan oppleve problemer med å stå på utsiden av store regionale handelsorganisasjoner.

Norge har i hvert fall i det siste året merket hvordan det er å være på utsiden. Når EU forhandler med USA om å sikre at europeisk industri ikke blir rammet av de gigantiske støttepakkene Biden-regimet har opprettet, så jobber norske politikere og diplomater intenst med å få EUs forhandlere til å ivareta også Norges interesser. WTO-regelverket, som er der for å sikre at også småstater skal få være med i en åpen og rettferdig verdenshandel, blir ikke lenger respektert av USA.

Norge er en småstat som i meget stor grad er avhengig av økonomisk samkvem med andre land. Dersom de regionale stormaktene og organisasjonene starter en spiral med stadig mer proteksjonisme, kan norske arbeidsplasser forsvinne. I så fall kan det fort bli et folkekrav at vi melder oss inn i EU.

Her melder det seg et paradoks: De politikerne og diplomatene som ivrer aller mest for å få oss inn i EU er også ekstremt gode på å ivareta norske interesser utenfor EU. Jonas Gahr Støre har jobbet målrettet og intenst det siste året for å få både USA og de store landene i EU til å passe på også Norges interesser. I stor grad har han lykkes.

Lærdommen fra EØS

Dette er EØS-historien om igjen. For hva dreide egentlig forhandlingene om det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet seg om? Jo, å sikre at land som ikke var med i EU skulle bli mest mulig integrert i EUs indre marked. Norge skulle sikres mange av fordelene med EU-medlemskap uten selv å bli medlem.

Går vi tilbake til starten av 1990-tallet er det nesten rørende å se hvor lojale de norske EU-forhandlerne var. De aller fleste av dem var glødende EU-tilhengere, og de visste at de ved å forhandle frem en god EØS-avtale reduserte mulighetene for et ja i folkeavstemningen. Det aller viktigste argumentet for medlemskap var at det ville være bra for næringslivet og for arbeidsplassene. Argumentet mistet sin kraft da EØS-avtalen kom og ga alt næringsliv utenom fiskeforedlingsindustrien full tilgang til EUs indre marked.

Tenk om de som i sin tid forhandlet frem EØS-avtalen ikke hadde lyktes, og at det på folkeavstemningstidspunktet i 1994 var uklart om industrien ville få full adgang til EU-landenes markeder. Da er det stor sannsynlighet for at Norge ville ha vært medlem av EU i dag.

Lærdommen fra den gangen gjelder også i dag. Norske regjeringer og byråkrater jobber hver dag intenst for å gjøre konsekvensene av vårt utenforskap minst mulig. Det har de også gjort i klimapolitikken. Solberg-
regjeringen inngikk allerede i 2015 et samarbeid med EU som gjør at vi i like stor grad som EU-landene er forpliktet til å nå klimamålene. Selv om EUs ledere akkurat nå fremstår som mer offensive i klimapolitikken enn de norske politikerne, så betyr ikke det at den norske politikken i noen særlig grad vil bli endret av et norsk medlemskap.

Topp-politikerne og byråkratene har sørget for at vi også på det området i store trekk følger EUs politikk. Vår mulighet til å påvirke politikken er mindre enn om vi hadde vært EU-medlem, men slik har det vært helt siden tidlig 1990-tallet. Flertallet av velgerne bryr seg åpenbart ikke om det demokratiske underskuddet som er en konsekvens av at vi gjennomfører en politikk som vi ikke selv er med på å vedta.

Folkemeningen i Norge vil ikke snu fordi man plutselig oppdager at beslutningene som gjennomføres her er vedtatt i Brussel. Og når opinionen ikke endrer seg i vesentlig grad, vil heller ikke Høyre og Ap endre politikk. Den nye EU-debatten kommer etter alle solemerker å dømme til å bli en ganske slapp affære.