Analyse: Sviktende økonomiske bærebjelker

­ANALYSE. Aldri før har endringene i revidert nasjonalbudsjett vært bedre varslet enn i år. I starten av februar − etter bare 34 dager i det nye året − sendte Finansdepartementet ut en pressemelding om at de viktigste grunnlagstallene i budsjettet ikke var riktige.

De skulle justeres, men det skulle ikke skje med en gang. Først nå i mai skulle det nye budsjettopplegget presenteres i forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Konsekvensen har vært at alle de som på ulikt vis berøres av pris- og kostnadsanslagene i statsbudsjettet har levd i uvisshet i mer enn tre måneder.

Det dreier seg ikke bare om de offentlige etatene som finansieres direkte på statsbudsjettet, men også om mange av dem som får ulike former for økonomisk støtte. Grunnbeløpet i Folketrygden er eksempelvis lavere enn det regjeringen i februar sa at det burde være. Grunnbeløpet er en referanseverdi for mye mer enn trygdene.

Regjeringens formelle begrunnelse for å vente i tre og en halv måned med å justere et galt budsjett er at den først måtte se hvordan økonomien utviklet seg. I januar kunne man jo ha et håp om at inflasjonen gikk raskere ned enn den faktisk har gjort.

Vil ha budsjettdisiplin tilbake

Reelt har det nok vært vel så viktig for regjeringen at den har gjenopprettet en normal håndtering av den økonomiske politikken. Pandemien og krigsutbruddet i fjor har gjort at vi har hatt tre år med nesten løpende budsjettbehandling i Stortinget.

I Solberg-regjeringens siste halvannet år førte det også til at budsjettdisiplinen forsvant. Flertallet på Stortinget presset frem mer omfattende korona-støttepakker enn regjeringen ønsket seg. Det ble pøst ut mer penger i økonomien enn ønskelig.

Konsekvensen har man sett i det siste året: Stor pengerikelighet i befolkningen som har gjort at det har vært vanskelig å dempe en etterspørselsøkning som driver frem inflasjon og økte renter.

Støre-regjeringen har i mye større grad lyktes med å opprettholde budsjettdisiplinen. SV, som er regjeringens formelle støttespiller i budsjettpolitikken, har i liten grad blåst opp statsbudsjettets utgiftsside.

Det er finansminister Trygve Slagsvold Vedum meget godt fornøyd med, men både han og regjeringspartienes forhandlere kom i fjor til at det er politisk kostbart å ha mer eller mindre kontinuerlige forhandlinger i Stortinget om justeringer av statsbudsjettet.

SV må selvfølgelig spisse sine krav i forkant av forhandlingene, og det blir gitt inntrykk i offentlighetene av at regjeringen har mindre kontroll på den økonomiske politikken enn den rent faktisk har.

Nå, som det er klart for den vanlige forhandlingen om revideringen av årets statsbudsjett, er ganske sikkert regjeringen fornøyd. Den har lyktes med normaliseringen og det er blitt overraskende lite politisk støy av at det har vært usikre økonomiske rammebetingelser for alle dem som påvirkes av pris- og kostnadsanslagene i statsbudsjettet.

Økonomien i varig endring

Da er det grunn til å tro at regjeringen også i andre deler av den økonomiske politikken vil satse på normalitet og en politikk som skaper minst mulig offentlig oppmerksomhet. På lang sikt kan det være uheldig.

Selv om uroen i verdensøkonomien i stor grad er et resultat av krig og ettervirkningene av pandemien, så er det mange faktorer i norsk økonomi som er under varig endring. Det er ikke sikkert at den politikk-praksisen som ble utformet for mer enn to tiår siden er den beste for Norge nå.

Oljefondet – Statens Pensjonsfond Utland – er mye større enn det den første Stoltenberg-regjeringen forestilte seg at det ville bli da handlingsregelen ble utformet.

Beslutningen om å fase oljepenger inn i norsk økonomi ble også ledsaget av nye instrukser til Norges Bank om inflasjonsstyring. Den gangen ble det antatt at Norge burde tillate litt høyere prisstigning enn andre land fordi oljepengetilgangen ville føre til noe høyere etterspørsel enn tidligere.

Den flytende valutakursen var det ingen som stilte spørsmål ved. Det var helt åpenbart for fagøkonomene at et oljeland som oss ikke burde knytte valutaen til euroen. Vår valuta ville ofte kunne gå motsatt vei av euroen fordi det var antatt at den ville stige og falle med prisen på olje.

Nå er det ingen lenger som tør å si noe sikkert om hva som påvirker kronekursen. Vi kan ikke være sikker på at den vil gå opp og ned som i tidligere år. Kanskje er den norske kronen så liten og usikker at den er på en ganske lang nedadgående kurs. Det vil ikke bare få konsekvenser for turistene som skal til euroland i sommer, men også for prisstigningen og Norges Banks rentepolitikk.

Den siste måneden har vi også sett hvordan den fallende kronekursen setter press på inntektspolitikken. Eksportindustrien får så bra lønnsevne at det skal mye til for å tro at den i de lokale lønnsforhandlingene vil holde seg innunder målet om en samlet ramme for lønnsøkningen på 5,2 prosent. Det igjen setter press på frontfagsmodellen.

Den ble laget for å sikre at alle dem som jobber i skjermet sektor ikke skulle presse lønnsnivået opp så høyt at eksportindustrien mistet konkurranseevnen. I år er situasjonen motsatt. Sannsynligheten er stor for at vi om et år vil se at konkurranseutsatt sektor har dratt fra offentlig sektor i lønnsdannelsen, og det vil i neste omgang kunne føre til at inntektene i skjermet sektor øker så mye at Norges Bank ser seg nødt til å øke renten litt ekstra.

Skal ikke blande seg inn

Regjeringen og finanspolitikerne på Stortinget har en fast praksis om ikke å blande seg inn i inntektsoppgjørene. Det er en del av den norske modellen at inntektspolitikken (lønnsoppgjørene), pengepolitikken (Norges Bank) og finanspolitikken (politikerne) spiller sammen, men at de fungerer uten formell påvirkning av hverandre.

Denne faste praksisen er det ytterst få som ønsker å endre. Ansvarlighet og forutsigbarhet er regelen på alle arenaer, og det er hundre prosent enighet om at den norske modellen har tjent Norge bra i veldig mange år. At modellen utsettes for press er også vanlig. Lærerstreiken i fjor viste eksempelvis hvordan frontfagsmodellen gjør det vanskelig å justere relative lønnsforskjeller.

Den brede samstemtheten om at den norske modellens suksess kan være farlig. Det er fristende for politikerne å lene seg tilbake. Hver gang de blir konfrontert med at modellen er under press, eller de får faglige råd om revideringer av politikken, kan de svare med at det tross alt går veldig bra i Norge.

Antagelig er det også slik med anbefalingen som kom i fjor fra regjeringens finanspolitiske råd. Den dreide seg om at handlingsregelen for bruk av oljepenger ikke lenger fungerer spesielt godt. Spesielt i disse tider ser vi hvordan verdien av oljefondet på kort tid kan svinge med mange hundre milliarder kroner.

En regel som dreier seg om at finanspolitikerne kan bruke en viss prosentandel av fondet blir derfor stadig mindre veiledende. Valutakurs og raske skift i verdens aksje og rentemarkeder kan føre til at det i den ene måneden kan være riktig å bruke flere titalls milliarder mer enn i den andre måneden.

Regjeringens finanspolitiske råd ba for godt over et år siden om en utredning av en ny handlingsregel. Det tok til orde for å knytte statens pengebruk til utbyttet av fondet, og ikke til verdifastsettelsen. Om det er et godt eller dårlig forslag, er det ikke lett å si noe om. Regjeringen virker ikke særlig interessert i å ta det opp til drøftelse. Den tviholder på normaliteten.

Ettersom kronekursen faller, øker oljefondets verdi i kroner. Det blir stadig lettere å se hvordan Norge har lyktes med forsettet om å gjøre om petroleumsressursene under havbunnen til evigvarende verdier i verdens aksje- og rentemarkeder. Forutsetningen er selvfølgelig at verdensøkonomien ikke kollapser – i den forstand at de verdiene vi har i verdens pengemarkeder blir slettet.

Litt mindre opptatt av normalitet

Konsekvensene av at Norge går fra å være oljeøkonomi til å bli rentenist-stat er i liten grad blitt drøftet. Da handlingsregelen kom, dreide diskusjonen seg aller mest om hvordan vi på en best mulig måte kunne fase inn oljepengene slik at de gjorde Norge bedre egnet til å tåle tiden etter at oljen og gassen var hentet opp. Næringsliv og infrastruktur skulle rustes slik at vi var klare for tiden etter oljealderen.

I de siste perspektivmeldingene har tankegangen om «tiden etter oljealderen» vært dominerende. Budskapet har hele tiden vært at vi må passe på pengebruken nå, slik at vi ikke gjør oss avhengig av alt for store fondsinntekter i fremtiden.

Det vil til enhver tid være et fornuftig råd, men dersom det skal bli fulgt av politikerne må det begrunnes bedre enn i dag. Når politikerne og deres velgere ser at fondet legger på seg hvert eneste år, når de ser at kortvarige fall i verdens rente- og aksjekurser tjener oss fordi vi da kjøper verdipapirer på billigsalg, da blir det umulig for politikere som skal gjenvelges å si at oljefondet ikke varer evig.

Her ligger begrunnelsen for at regjeringen bør være litt mindre opptatt av normalitet enn den har vært frem til nå. Den må ta på alvor at Norge er i en spesiell situasjon, og at mange av betingelsene for norsk økonomi er under varig endring, selv om verdensøkonomien skulle bli normalisert.

På den annen side: Det kommer neppe til å skje. Tenk bare om dagens finansminister fra Senterpartiet skulle få et entydig økonomiråd om at det nå er fornuftig å knytte den norske kronen til euroen! Et slikt råd er det best ikke å få.