Aslak Bondes analyse: Fremmedgjøringens pris

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv. ­

Egentlig er det ganske enkelt, sa NRKs debattleder Fredrik Solvang under partilederdebatten forrige torsdag. Han hadde satt seg som mål å få seerne til å skjønne litt mer av grunnlaget for de mange forvirrende debattene som nå føres om de rekordhøye strømprisene.

Den første superenkle forklaringen var at elektronene flyter fritt og at de alltid vil gå til det markedet hvor prisen er høyest. Allerede der brast det. Selvfølgelig fordi linjenettet har sine mange fysiske begrensninger, men også fordi det i strømmarkedet er utviklet mange mekanismer og regler som styrer elektronene.

En «bro» for strøm

Et eksempel er den ganske nye ordningen «sumrestriksjon». Fagjournalistene i Europower skriver at dette ifølge Statnett er en «del av det som er omtalt som flytbasert markedskobling». Det er den som gjør at rådyr strøm av og til eksporteres til Sverige der prisene er langt lavere. Europower fant et godt eksempel på kvelden onsdag 10. august. Da var strømprisen i Sørøst Norge 216 øre/kWt, mens den over grensen var på 18 øre. Likevel ble det i den aktuelle timen eksportert 350 Mw norsk strøm.

Forklaringen er visstnok at den nye ordningen har gjort det mulig å lage en slags bro for strøm gjennom Sverige og til Danmark. Der var prisene enda høyere enn i Norge i det aktuelle tidspunktet, og da var det fornuftig for markedsoperatørene å sende den rådyre norske strømmen ut av landet. De av oss som har noen studiepoeng i samfunnsøkonomi, ville ha sagt at markedet i en slik situasjon ville ha sørget for at det var svenske elektroner som fylte opp kablene til Danmark. Den lave svenske prisen tilsa jo både at de hadde relativt overskudd på strøm, og at de ville tjene mye mer på å eksportere enn det vi i Norge gjorde.

Hvorfor det ikke skjedde, får vi ikke ordentlig svar på i artikkelen i Europower. Dermed er det absolutt umulig å gjøre seg opp en mening om fornuften i dette systemet. Arkitektene bak vil antagelig si at det er laget for å optimalisere. Ut fra noen samfunnsøkonomiske kriterier sørger det for at vi får en best mulig bruk av strømmen. Hvordan disse kriteriene er satt, kan vi bare ane. Da blir det også umulig å ta stilling til påstanden som stadig fremmes i strømdebatten – om at Statnett har egeninteresse av å flytte strøm over grensene.

Komplekst

Manglende muligheter til å vurdere de ulike påstandene som fremmes i strømdebatten er i ferd med å vokse frem som et stort problem. Strømmarkedet er så komplekst at journalistiske faktasjekkere kommer til kort. Paradoksalt nok kan det virke som om kompleksiteten i seg selv bidrar til mer skråsikkerhet i de folkelige debattene. Kanskje er de uoversiktlige og delvis uforståelige markedsmekanismene også med på å øke temperaturen i debatten.

Forskerne må vente før de sier noe om temaet, men inntrykket av strømdebatten er at den er preget av enda mer sinne, frustrasjon og skråsikkerhet enn det som er vanlig i en moderne samfunnsdebatt. Påstanden om at strømmarkedet «herjer med oss» er sjeldent dekkende. Man føler seg herjet med når man blir utsatt for vilkårlig maktutøvelse. Dersom man forstår hvorfor man er plaget og undertrykket, er det litt lettere å takle enn om man blir undertrykket av krefter man ikke forstår seg på.

Det dreier seg om klassisk fremmedgjøring: Borgerne føler seg som deltagere, og i dette tilfelle betalere, i et samfunn som de selv ikke har noe eierskap til. Fremmedgjøring er samfunnsnedbrytende. Det limet som skal holde oss sammen forsvinner. Sannsynligvis er det med samfunnslim som med tillit. Det tar lang tid å bygge den opp, men kort tid å rive den ned.

Den mulige konsekvensen av den løpende debatten er at vi ikke kommer tilbake til start når vi etterhvert kommer til et stadium der vi håndterer strømprisene. Noe av den frustrasjonen og det sinnet som blir skapt nå kommer til å være der også i den nye tid.

Det er i så fall en skadevirkning politikerne og samfunnsplanleggerne bør ta hensyn til. Når de insisterer på at dagens strømmarked på lang sikt tjener oss godt, bør de konfronteres med de effektene som ikke kan prissettes. Omsatt til politikk i dagens situasjon:

Det er absolutt sannsynlig at et markedsbasert system for fordeling av elektrisitet sørger for at vi bruker samfunnets energiressurser på den best mulige måten, men det kan likevel være riktig å droppe hele markedet. I hvert fall i teorien. Det er nesten utenkelig, men det går faktisk an å fordele strøm på en annen måte enn ved hjelp av pris. Det ville over tid ganske sikkert ha ført til en haug med nye problemstillinger, enten med unødvendig rasering av natur eller av rasjonering med strøm og kanskje nedlegging av kraftkrevende industri. Poenget her er at det faktisk er mulig.

Økende mistillit

En oppside ved et slikt nesten utenkelig system er at det ville ha blitt klart hvem som hadde ansvaret. Dersom det kom en unødvendig vindkraftutbygging eller kraftledning, eller dersom det ble rasjonering, ville velgerne ha kunnet gjøre seg opp en begrunnet mening om årsakene. Politikerne, som blir ansvarliggjort enten det er grunn til det eller ei, ville ha et reelt ansvar som det var mulig å gjøre noe med.

For ordens skyld leder ikke dette resonnementet til et krav om at markedsøkonomien bør erstattes av planøkonomi. Tankeøvelsen er aller mest gjort for å bidra til diskusjon om de «usynlige» effektene av dagens system for fordeling av elektrisk kraft.

Det kunne også ha vært gjort ved å stille krav til politikerne og energimyndighetene om at de nå må komme på banen med såkalt tillitsbyggende tiltak. De må gjøre noe slik at folk flest ikke føler seg herjet med. De aller mest tillitsbyggende er å gjøre systemet for strømhandel mer transparent. Myndighetene må vise på en pedagogisk måte hvorfor gassprisene i Tyskland i så stor grad bestemmer hva forbrukerne sør i landet skal betale for strømmen.

I det siste halve året har både journalister, politikere og ulike myndighetspersoner forsøkt ganske mange ganger å forklare strømmarkedet. Det er gjort en rekke ulike forsøk på fortelle hvordan strømmen går i kablene og hvordan fordelingen av regulerbar kraft må matches med fordeling av den uregulerte.

Problemet er at det ikke ser ut til å virke. Befolkningens mistillit til systemet ser ut til å være økende. Selv for oss som tror vi har forstått, dukker det stadig opp nye nærmest uforklarlige fenomener – slik som den såkalte strømbroen til Danmark.

I en slik situasjon kan det hende at det beste er å resignere. Å innse at systemet er blitt så komplekst at det i seg selv kan virke samfunnsnedbrytende.