En brå vending for Frankrike: Mørkere skjær over politikken

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Og der står saken fortsatt. Ingen forstår hvordan demonstrasjonene og opptøyene kunne få et slikt katastrofalt omfang. Denne uken framstilles en rekke aktører for retten, men også der later det til at det er vanskelig for dommerne å karakterisere hendelsene og å finne passende strafferammer.

Selv i dette revolusjonenes hjemland er det sjokk og vantro som preger stemningen. Med ett unntak: Ytre venstre, Jean-Luc Mélenchons parti De ubøyelige, er ikke sjokkert. Partiet viser til alt det kritiserer ved den franske samfunnsutviklingen og den rådende politiske orden – og finner raseriet som kom så brutalt til uttrykk sist lørdag, forklarlig og forståelig. Sikkert med unntak av de mest drastiske utslagene, som ødeleggelsen av rådhuset i Limoges. Men partiet mener å ha sett rett når det lenge har kritisert regjeringen og andre aktører for ikke å forstå dybden i folks skuffelse og raseri over utviklingen i landet. De ser på det som en fortsettelse av opprøret fra 2018 – da «De gule vestene» blokkerte rundkjøringer over hele landet i protest mot dyrtid, nedsatte fartsgrenser på landeveiene og alt annet som gjorde den jevne franskmanns tilværelse vanskeligere.

Men selv Mélenchon kommer ikke fra at en del av hendelsene var sterkt beklagelige. Han må også ta hensyn til at han er presidentkandidat ved valget om et halvt år. Han representerer den ene politiske ytterkanten.

Marine Le Pen og hennes parti Nasjonal Front er den andre. Hun inntar en mer måteholden holdning og bruker opptøyene som bevis for at den sittende regjeringen er udugelig. Hun er forsiktig med å legge skylden på innvandrerne – men husker på å vise til innvandringen som en viktig bakenforliggende årsak til franskmennenes berettigede misnøye.

Marine le Pen leder på meningsmålingene foran presidentvalget. Det binder henne til moderasjon i uttalelsene – hun vil for all del ikke ødelegge noe på dette hyperviktige tidspunkt for partiet, som kanskje gir dem makten for første gang.  De øvrige konservative er for en gangs skyld krassere i tonen enn Nasjonal Front: De har lite å tape – de vinner ikke valget likevel.

I sentrum – som i denne sammenheng omfatter liberale, kristeligdemokrater, sosialdemokrater, sosialister, grønne og til og med kommunistene i en viss forstand – er tonen forsiktigere. De håper fortsatt å kunne slå Nasjonal Front. Men i denne gruppen hører også Macrons parti hjemme: Det var han som for ti år siden ga det gamle Gaullist-partiet nådestøtet ved å etablere et moderne, liberalt sentrum-høyre-parti som mange nok kunne slutte seg til, først kalt En Marche (På vei), og deretter Renaissance (Gjenfødelse). Valget av Macron som president endret det politiske mønsteret i Frankrike.

Oppsplittingen ble for alvor problematisk i 2024, da Macron, etter et for ham dårlig valg til EU-parlamentet, skrev ut nyvalg og fikk et ubrukelig resultat. Uten noe flertall i nasjonalforsamlingen ble prosessene uendelige og uforutsigbare. Macrons mannskap i regjeringen viser alle tegn på rådvillhet i den situasjonen landet er kommet i etter de siste opptøyene.

For hvilken beskjed er det velgerne gir? De klassiske parameterne er tydelige og lett forståelige – økonomisk tilbakegang, dyrtid, gjeldsbyrde, krig og krise. De unge demonstrantene – skoleelevene og studentene – som innledet denne bølgen har helt rett, ifølge samfunnsdebattanter og politikere i bred forstand. De unge som ikke har noen skyld i alt dette, er sinte og frustrerte og har, som innbyggere i et land med høye forestillinger om sin egen tyngde og styrke, forståelige forventninger om en god framtid.

Det faller i regjeringens lodd å stanse volden som kom sammen med den store demonstrasjonen sist helg. Denne dimensjon ved dette opprøret er det som virkelig uroer. Å takle den problemstillingen krever antagelig stor innsats fra myndighetene. Men mannskapet har mistet folkets tillit. Derfor kan det tenkes at presidentvalget ikke kan komme fort nok for Emmanuel Macron.  

En rekke kandidater står klare. De vil konkurrere om å være lengst mulig unna Macron. Det faller verken Marine Le Pen eller Jean-Luc Mélenchon særlig tungt for brystet. Men for sentrum er det verre. Det var nettopp dette som skulle være den store oppgaven ved dette valget for de stuerene politikerne i sentrumsområdet av politikken. Alle som i dag har viktige posisjoner, har en eller annen tilknytning til Macron – selvsagt først og fremst alle som sitter eller har sittet i regjering de siste ti årene. Blant dem er det mange unge politikere som har hatt viktige stillinger, hjemme eller i EU. De færreste er helt uprøvd. På ytterfløyene, derimot, har de færreste stor politisk erfaring, til tross for at de to presidentkandidatene begge har forsøkt tre ganger før.

Sentrum skal nå forsøke å opprettholde en politisk eksistens mellom de to ytterfløyene som for tiden har stor oppslutning. Foreløpig er bare to kandidater klare: Edouard Philippe og Raphaël Glucksman. En tredje kandidat som teller på knappene, er tidligere president François Hollande, fra Sosialistpartiet. Han gikk av i 2007 og stilte ikke til gjenvalg da Macron ble valgt. Men nå vurderer han å komme tilbake. Andre kan også komme til.

Ett spørsmål er om det som skjedde sist helg, vil få noen velgere til å tenke nytt om hvem som kan håndtere slike situasjoner. Om Macron og hans regjering tydelig viste at de ikke kunne det, var det kanskje likevel en beskjed om at alvorlige anslag mot staten og samfunnsordningen faktisk kan skje i Frankrike. Og da er kanskje ikke uerfarne regjeringer det tryggeste man har.

Sjokket fra sist helg har kastet et mørkere skjær over situasjonen Frankrike står i. Som mange har påpekt: Det er ikke noe nytt i at franskmenn demonstrerer. Men denne vanen antok en ny dimensjon sist helg. Det var ikke demonstrantenes skyld. Det var andre krefter i sving.