Gruff til kaffen: Dilemmaer til hverdags, fest og politikk

KOMMENTAR. Taco eller pizza på fredag? Barna elsker begge deler. De brune eller sorte skoene til bursdagsfesten? Begge passer fint til den gamle dressen.

Kommunalt selvstyre eller å redde naturen? Begge deler står skrevet i regjeringsplattformen. Sykehus i Lofoten, eller nok leger i resten av Nord-Norge? Velgerne krever begge deler.

Dilemma er en situasjon hvor man er nødt til å velge mellom to (gjerne ubehagelige) alternativer. Uttrykket stammer fra den greske retorikken hvor dilemma var en slutningsform som stiller valget mellom to alternativer’ – av di- som betyr to og lemma som betyr ’antagelse, premiss, argument. ’

I logikken brukes dilemma om en påstand som kan være sann bare under den ene eller den andre av to forutsetninger.

Et dilemma er altså et valg mellom to muligheter, der ingen av dem er et entydig bedre valg.

Nytt på Nytt-sjef Bård Tufte Johansen har en ny tv-serie gående på NRK der han reiser rundt i Norges vakre land og ser på natur som bygges ned og forsvinner. Det som slår ham, er at det ikke ser ut til å være noe system som fanger opp de reelle kostnadene ved de ulike byggeprosjektene eller etableringene. Det er ingen nasjonal kontroll over hva slags og hvor mye natur som faktisk ødelegges.

Og for å bygge opp under seriens hovedbudskap har NRKs nyhetsavdeling ved hjelp av kunstig intelligens dokumentert hvor og hvor mye natur som bygges ned og ødelegges daglig i Norge. Ifølge NRK bygges det ned natur på størrelse med en fotballbane hver eneste time, døgnet rundt.

Tv-serien er av typen som gir grobunn til ettertanke. Den har både ‘jøss’ og ‘wow’-faktor.

Men selv om Tufte Johansen leker litt aktivist, så får han fram dilemmaene som ligger bak de ulike prosjektene: Behovet for infrastruktur og veiforbindelser, arbeidsplasser og etablering av ny virksomhet – mulighet for mer penger til en slunken kommunekasse. For kommunepolitikere som ønsker gjenvalg kan det være vanskelig å si nei til prosjekter som kan gi bygda et etterlengtet løft.

Som da Bård Tufte Johansen besøker i sin fødeby Skien, og ser på skogstomta der man har hugget ned for fote for å klargjøre for et eventuelt datalagringssenter for Google. Google har nemlig kjøpt tomter mange steder rundt om i verden, som kanskje kan brukes til nye datasentra. Hvor de velger å bygge, er ikke avklart.

«Jeg skjønner jo politikerne i Skien. Det er Google, liksom …», sier Tufte Johansen.

I SV og Miljøpartiet de Grønne har de tydeligvis sett tv-serien.

«Nå må staten gå til kommunene og si at det ikke er lov til å bygge visse steder», sier Lars Haltbrekken i SV.

Også MDG vil forby bygging i verdifulle områder etter NRKs serie. De lister opp strandsonen, villreinområder, verneområder, verdifulle skoger og myrer.

«Kommunen må beholde sitt lokale selvstyre, men akkurat i de spesielt verdifulle områdene må vi sette ned foten og si at vi aldri skal bygge uansett», sier Arild Hermstad i MDG.

Kommunal- og distriktsminister Erling Sande fra Senterpartiet har ansvaret for plan- og byggesaker i regjeringen. Sande er (selvsagt) uenig i at kommunene bør fratas ansvar i arealpolitikken:

«Vi har mye sårbart areal, og det må vi passe på i større grad. Og så er det det lokale selvstyret vårt som tar disse avgjørelsene».

Det er klart alle disse utbyggingssakene er et dilemma for politikere både i kommunene og regjeringen. Det samme ser man i en rekke andre saker – for eksempel saken om sykehusene i nord.

Ressursmangelen ved sykehusene i Nord-Norge er skrikende. Det finnes ikke nok leger, sykepleiere og helsefagarbeidere til å bemanne dem. Helsetilbudet til innbyggerne er for dårlig.

Desperate tider krever desperate grep. Og et forslag fra administrasjonen i Helse Nord er å kutte ned på tilbudene noen steder – som i Lofoten – for å styrke dem andre steder. Men å gå inn for å legge ned akuttberedskapen ved sykehus i Norge er en politisk dødsdans. Slagordet «vi blør ikke saktere i Lofoten» er genialt, og nærmest umulig å forsvare seg mot.

Det er svært lett å forstå at befolkningen raser mot nedleggingsplanene, som nå svever rundt i tåka etter at styret i Helse Nord valgte å ikke ta stilling til planene. EN ting er sikkert: uansett hva som skjer med sykehusene i nord, vil resultatet hefte politisk ved helseministeren. Selv om det «på papiret» er det regionale helseforetaket som skal bestemme i saken, vil det være regjeringen og helseministeren som får den «politiske skylda». Litt festlig i så måte er det at helseminister Kjerkol nå er i ferd med å bytte ut styremedlemmene i Helse Nord. Det virker en smule pussig, i og med at hele hensikten med den såkalte helseforetaksmodellen var at det skulle skapes avstand mellom politikken og de faglig funderte avgjørelsene i helseforetakene.

Et dilemma for Kjerkol er at alt hun foretar seg i denne saken vil tolkes politisk, uansett.

Man kunne fortsatt å ramse opp saker. Dilemmaene vi står overfor forfølger oss og våre politiske ledere helt til Midtøsten og geopolitikken. Skal vi støtte palestinerne og framstå som antisemitter? Skal vi støtte folkemord og framstå som blodtørstige sionister?

Eller hva med vår holdning til supermakten USA, som igjen går inn i valgkampmodus? Skal vi logre for Joe Biden, eller kapitulere for Donald Trump?

Noen ganger er det helt greit å slippe å måtte bestemme.

Men politikk handler om å bestemme, om å velge retning mellom ulike alternativer. Dilemmaene blir tydelige når to aktuelle alternativ blir ubehagelige. Politikere, særlig i de såkalte «styringspartiene våre», har historisk sett vært mestre i å finne mer eller mindre utvannede kompromisser i vanskelige saker. Gjerne en løsning ingen er helt happy med, men som det går an å leve med.

Slike løsninger vil bli stadig vanskeligere å finne i en verden der naturen dør, ekstremvær blir dagligdags og verdens krigshissere ser ut til å formere seg. Stadig flere av valgene vi står overfor vil bli mer av typen «enten eller».

Løsningen på klimadilemmaet mener for eksempel regissør Oliver Stone å ha, som i sin nye dokumentarfilm, Nuclear Now (premiere i Norge 9. februar), argumenterer for at kjernekraft er eneste løsning for å bremse klimaendringene fordi andre tiltak verken har nok power eller kan komme på plass i tide før det er for seint.

Kjernekraft eller ikke – beslutnings- og gjennomføringskraft etterlyses i alle fall. Kanskje er det på tide å kreve det umulige av våre styrende politikere: At de tar standpunkt.