Ikke rart vi snakker mye om jobben: Arbeidslivet stjeler / beriker / opptar en tredel av tiden vår

­

Jeg skrur på «maks slumring» og kryper tilbake under dyna.

For hva er vitsen? Med å dra seg opp i otta og stresse av gårde til jobben. En jobb som strengt tatt ikke betyr noen verdens ting for noen – hvis man tenker på hvor lenge menneskene har vært på jorda?

Bare så det er sagt: Jeg elsker jobben min. Det er mer selve konseptet «arbeid», som hjernen min kødder med enkelte mandager. Men min dype og vidtrekkende tankeflukt kapitulerer alltid for den bitte lille logiske delen som er igjen inni skallen et sted. Så jeg karrer meg av gårde til jobb. Vel vitende om at alt blir bedre på tirsdag.

Om vi ikke er født sånn, så har vi definitivt blitt sånn. Vi er eslet for arbeid.

Selv har jeg et svært ambivalent forhold til det faktum at du må jobbe for føden. Denne mandagsfølelsen ligger der og slumrer i meg også resten av uka, men da er jeg flink til å temme den. Den andre delen av meg er nemlig ganske moralistiskkonservativ omkring dette med arbeid. «Krev din rett, men gjør din plikt»-greiene sitter ganske dypt.

Jeg blir litt sur når (dårlige) venner foreslår å «ta en tredagers», hvis de for eksempel planlegger en kort ferietur. Jeg blir ikke sur fordi de i realiteten skulker fra jobben. Det kan de gjøre som de vil med for meg. Det jeg misliker er det at de utnytter et fantastisk system, som er basert på en nærmest bunnløs tillit. Du kan være sjuk i tre dager uten å måtte dokumentere det på noe vis. Hvis for mange utnytter denne friheten for ofte, og blir borte fra jobb når de faktisk ikke er syke – vel, da undergraver man noe så vakkert som selve Den norske modellen.

Stadig flere mener at stadig enda flere gjør nettopp det – undergraver systemet.

Du har helt sikkert hørt det før: «Det er jo mer lønnsomt å få trygd enn å jobbe i detta landet». Hilsen onkel.

Men «onkel» har litt rett også. Det er et stort problem at vi har såpass mange på uføretrygd i Norge. At stadig flere unge også havner her, er rett og slett skummelt.

Hvis vi ikke får flere hender i jobb i «detta landet», kan vår vakre velferdsstat rett og slett gå opp i liminga. Det vil bli for få som kan jobbe og betale skatt, og på den måten finansiere alle godene vi liker så godt å dele. At den sikkerhetspolitiske situasjonen i tillegg er blitt så spent at Forsvaret «får alt de peker på», gjør heller ikke de økonomiske utsiktene til velferdsstaten særlig bedre.

Allerede nå skriker helsevesenet etter folk. Men det samme gjør en rekke bransjer i privat sektor. Vi mangler arbeidskraft, og vi har gjort det lenge. Samtidig klarer vi altså ikke å få særlig mange flere av dem som står utenfor arbeidslivet inn i en jobb.

Denne gordiske (nordiske?) knuten må vi løse på en eller annen måte. Nordmenn flest vil ikke akseptere å måtte betale for sykehusinnleggelser eller skolegang. Men det er sånne ting som står på spill.

Et voksent menneske som er i arbeid, bruker en tredel av døgnet på jobben. Arbeidsplassen er og blir noe av det viktigste i livene våre. Jeg har selv vært arbeidsledig og stått uten jobb i perioder av livet. Jeg var noe yngre enn i dag, og husker at jeg synes det var «digg» å få en pause fra stress og mas. Jeg fikk jo penger fra Nav. Det var ikke særlig digg særlig lenge. Når du ikke får den jobben du søker på, eller blir tvunget med på et «jobbsøkerkurs» i Nav-regi som starter med at du skal lære deg å skrive navnet ditt … – da er det lett å se svart på framtida.

Det ordner seg som kjent for snille gutter, så jeg fikk jobb etter hvert. Nye kolleger. Og nye sjefer – arbeidslivet kan være til både glede og frustrasjon.

Men systemet er altså rigget slik at de som kan, må jobbe. De som ikke kan, ja, dem skal vi andre – det store vi – sørge for. Det er Norge. Så hva er problemet?

Er tilliten vi har til hverandre i ferd med å skrumpe inn? Slik at flere av oss tar egennyttige snarveier og snylter på systemet der det lar seg «besnylte»?

Handler det om individets og nasjonens egoisme? Føder vi for få barn, tar inn for få innvandrere og blir for fort syke? (orker ikke, gidder ikke-syndromet)?

Eller er det moderne arbeidslivet blitt så rått og krevende at det i mye i større grad enn før sorterer oss i «god nok» og «ubrukelig» på automatgir? Og: at det samme knallharde arbeidslivet tygger oss opp og spytter oss ut raskere enn før? Sånn at resultatet blir nye, uvante, klasseskiller i likhetssamfunnet Norge?

Er politikere, ledere og fagforeninger så grodd fast i 1990-tallet at de ikke lenger greier å henge med i svingene? Når «markedet» raser av gårde, så står politikerne igjen på stasjonen og spør «hva skjer nå?». Mens fagforeningene nekter å gå på toget i det hele tatt?

Løsningen? Den skal folk som Tonje Brenna og Henrik Asheim finne. Eller de som leder dagens ungdomspartier – Hoem, Østeby og Breivik. Morgendagens politiske ledere. Jeg tror verken Støre eller Solberg vil klare å komme i mål med bærekraftige løsninger her.

Dette er ingen quick fix. Man kunne sikkert innkassert en nobelpris eller to dersom man visste hva som var det riktige å gjøre. Her er min søknad:

• Slutt å diskutere ord og begreper. Folk trenger å ha noe vettugt å gjøre. Og de trenger et sikkerhetsnett. Det er innholdet i politikken som teller, ikke om vi kaller det «arbeidslinja» eller «tillitslinja».

• La folk få prøve seg flere ganger – det bor mye bra innsats i folk, dersom de får en ekstra sjanse.

• Fleksibilitet, på ansattes premisser – noen fikser ikke 08.00 –16.00-dager, men kan være veldig gode en eller annen gang mellom 12.00 og 18.30.

• Dropp diagnosene – hvorfor må alle som sliter «med noe» i en periode på død og liv stemples i panna med en diagnose? Har man først fått et sånt stempel, blir det mye vanskeligere å «bli frisk».

• Ikke sky privat næringsliv som pesten – man trenger ikke kommersialisere hele velferdsstaten selv om en kommune eller tre finner gode løsninger i samarbeid med private.

• Hold fast på den unike norsk tilliten – ikke mistenkeliggjør folk som «står utenfor» som snyltere og «late». Prøv heller å hjelpe dem inn. Det er lov å være syk.

• Og det siste, men vanskeligste: Begynn å prioritere – det er fint med gratis ferge, men enda bedre med fast jobb ...