Knut Petter Rønne: Riktig å kreve våpenhvile – det er mer enn nok nå

­Terrorofrene i Israel vs bombeofrene i Gaza.

To ulike fortellinger som kjemper om din og min sannhet, din og min sympati. De første dagene etter angrepet og Israels gjengjeldelse kunne mediene rapportere at dødstallene steg time for time på begge sider. Man fikk en følelse av å være tilskuer i konkurranse i drap. Ifølge partene i krigen er den grufulle «stillingen» i skrivende stund er 1400 drepte israelere og mer en 10.000 drepte palestinere.

Så, etter en måned kan man si at «konkurransen om dødstall» som sådan er over. Israel «vinner».

Men til hvilken pris?

Det er rett og slett hjerteskjærende å se hvordan uskyldige i denne konflikten lider.

Det gjorde ufattelig vondt å se hvordan Hamas gjennomførte sitt spektakulære, barbariske og grusomme terrorangrep 7. oktober. Sivile ble regelrett slaktet ned i sine hjem. Barn nede i åtteårsalderen ble bortført på motorsykler. Kvinner i 80-årene er ført inn i Gaza via Hamas’ hemmelige tuneller.

Det er ikke vanskelig å skjønne at mennesker som blir utsatt for slikt ønsker hevn. At de vil «ta igjen».

Og Israel pleier ikke å nøle hvis noen angriper.

Min – og mange andres − første tanke da jeg så bildene fra 7. oktober-angrepet var «herregud, dette kommer til å bli stygt».

For ikke bare ble konsekvensene av Hamas-angrepet grufulle. Israel som stat ble ydmyket og tatt på senga. Statsminister Benjamin Netanyahu ble ydmyket. Forsvarsminister Yoav Gallant ble ydmyket. En av verdens mest moderne og effektive militærstyrker ble ydmyket.

Det lå i kortene at hevnen ville bli nådeløs.

At muslimer flere steder i verden gikk ut i gatene og feiret angrepet fra Hamas i dagene etterpå, gjorde sitt til at sympatien med Israel vokste. For de av oss som har støttet palestinernes krav om å få leve i frihet i sin egen stat, var den feiringen ekstra vond å se på. Forståsegpåere kan forklare «de bakenforliggende årsakene» til slike reaksjoner så mye de vil. For en norsk hjerne og et norsk hjerte er det uforståelig. Punktum.

Så det er forståelig at Israel ville «ta igjen». Dessuten kan ikke en stat leve med en situasjon der egne innbyggere lever midt i en konstant terrortrussel.

Men Gaza er ingen «vanlig» krigssone. De sivile har i realiteten ingen steder å gjemme seg. De blir bedt om å dra sørover på Gazastripen, men så bombes det der også. Og hva som venter hvis dette utvikler seg til en full «bakkekrig» med påfølgende okkupasjon, er nesten ikke mulig å forestille seg.

Hadde ikke konsekvensene vært så jævlige, kunne man hatt det mye moro med den retorikken krigen fører med seg blant ulike aktører. Noen land kan ikke ta ordet «våpenhvile» i sin munn, fordi da risikerer man at Netanyahu oppfatter dem som Hamas-tilhengere. Så dermed finner man ord som «humanitær pause» istedenfor – «kort humanitær pause» kan du si hvis du virkelig er redd for å fornærme israelerne.

Dette er diplomatispråk for viderekommende. Det brukes når for eksempel EU skal enes seg imellom – for denne konflikten splitter medlemslandene. Og hvis USA skal stille krav også til Israel, da må hvert eneste ord veies på gullvekt. Enhver talemåte vil tolkes med den aller verste vilje – både i den hjemlige opposisjonen, i Israel og i andre land i Midtøsten.

Det er dem som hevder at de som våger å antyde at Israel må trå varsomt i sin hevnaksjon mot Hamas, i realiteten «velger side». Det argumentet holder ikke. Israel og deres beste venner pleier å framheve at «Israel er Midtøstens eneste reelle demokrati». Det er nettopp derfor vi forventer mer av Israel enn av Hamas. Hamas gir blaffen i humanitærretten. Det er ikke akseptabelt at en demokratisk stat gjør det samme.

Og når Israel stenger strømmen, kommunikasjonslinjene og hindrer vann- og matforsyninger inn i et allerede avstengt Gaza, blir det stadig mer problematisk. Den konstante bombingen som ikke bare dreper Hamas-krigere, men også tusenvis av sivile, gjør det enda vanskeligere å opprettholde den sympatien som tilfløt landet etter angrepet fra Hamas.

Istedenfor forsterkes de splittende frontene ytterligere. For begge parter er det kun «oss mot dem» som gjelder. «Israel mot Palestina» – og ikke bare mot Hamas.

Det er lett å forstå sinnet på israelsk side. Men det er like lett å forstå fortvilelsen – og sinnet – på palestinsk.

Dette er alle konflikters mor i vår moderne historie. Israel/Palestina-konflikten splitter mer enn noe annet. Den splitter land og politiske partier, den splitter vennekretser, familier og kolleger. I USA får akademikere sparken hvis de uttrykker støtte eller sympati for palestinerne. I andre land er det omvendt.

I Frankrike forsøkte president Macron å forby demonstrasjoner til støtte for Gazas befolkning. Mest på grunn av frykt for vold og opptøyer blant en muslimsk innvandrerbefolkning med kort lunte og dårlige levekår.

Vestlige land frykter økt terrorfare, i Midtøsten frykter de folkemord på palestinerne. Derfor er det på sin plass at den norske regjeringen og utenriksminister Espen Barth Eide har stemt for en umiddelbar våpenhvile i FN. Et flertall på 120 av FN-landene stemte for det samme. USA stemte mot resolusjonen, mens Danmark, Sverige og Finland var blant landene som avsto fra å stemme. Så der var vi «litt modige».

Dagen etter kravet om våpenhvile kunne Unicef melde følgende: «Hvert 10. minutt dør et barn på Gaza». Ingen hevn rettferdiggjør slike konsekvenser.

Over hele verden tar nå folk til gatene for å kreve våpenhvile og stans i bombingen av Gaza. I Oslo har det vært flere demonstrasjoner de siste ukene. Det startet med noen hundre deltakere. Men antallet øker i takt med dødstallene og ødeleggelsene i Gaza. Sist lørdag var nesten 10.000 mennesker samlet foran Stortinget for å kreve våpenhvile.

Situasjonen virker håpløs. Mens håpet svinner for stadig flere i Gaza, må vi som fortsatt har stemme igjen fortsette å rope ut det enkle budskapet: Drepingen må stoppe. Det er mer enn nok nå.