Når bilen blir etterretningssensor

Ingvald Thuen er tidligere medarbeider i PST I dag er han rådgiver innen sikkerhet, digital beredskap og cybersikkerhet i Spenningsfabrikken AS.

SYNSPUNKT. Moderne biler er ikke lenger bare transportmidler. De er rullende sensornettverk utstyrt med kameraer, mikrofoner, GPS, radar, datalagring og kontinuerlig kommunikasjon med eksterne systemer.

Derfor bør avsløringene om kinesisk-eide biler som filmet under en norsk forsvarsøvelse vekke oppsikt. Det handler ikke om bilmerker. Det handler om nasjonal sikkerhet, kontroll over data og hvor mye informasjon vi er villige til å samle inn om oss selv.

Hva vet bilene om oss?

For de fleste er bilen bare et transportmiddel.

For en etterretningstjeneste er den potensielt noe helt annet.

Bilen vet hvor du bor. Hvor du arbeider. Hvem du besøker. Hvilke rutiner du har. Hvilke mønstre du følger. Den registrerer ansikter, bilnummer, bevegelser og omgivelser gjennom et omfattende sensorsystem.

For personer som arbeider innen forsvar, politikk, forskning, energi, teknologi og annen samfunnskritisk virksomhet kan slike bevegelser være verdifull etterretningsinformasjon.

Ingen ville akseptert at en fremmed stat plasserte kameraer utenfor sensitive arbeidsplasser. Likevel fyller vi landet med teknologi som potensielt kan samle inn tilsvarende informasjon.

I min tid i PST måtte vi bruke personell, spaningsbiler, kameraer og betydelige ressurser for å kartlegge en mistenkt agent. Operasjonene krevde planlegging, trening og personell.

I dag kan deler av den samme informasjonsinnhentingen skje gjennom digitale sensorer som allerede er til stede i samfunnet.

Det betyr ikke at enhver bil er et etterretningsverktøy. Men det betyr at teknologien skaper nye sårbarheter som norske myndigheter må ta på alvor.

Når blir bilen en sikkerhetsrisiko?

For ledere i offentlig sektor, forsvar, forskning, energi, teknologi og annen samfunnskritisk virksomhet handler dette ikke først og fremst om valg av bilmerke. Det handler om risikovurdering. Hvilke data samles inn? Hvor lagres de? Hvem kan få tilgang til dem? Og hvilke konsekvenser kan det få dersom sensitive bevegelsesmønstre eller relasjoner kartlegges over tid?

Spørsmålet er ikke om vi skal kjøpe kinesiske biler eller ikke.

Spørsmålet er hvilke sikkerhetsregler som skal gjelde når kjøretøy samler inn store mengder data om mennesker, virksomheter og kritisk infrastruktur.

• Bør enkelte områder være skjermet?

• Bør enkelte stillinger omfattes av egne retningslinjer?

• Bør sensitiv virksomhet stille krav til hvilke kjøretøy som kan brukes?

Dette handler ikke om bilpolitikk.

Det handler om totalberedskap.

Når digitale sensorer på hjul blir en del av vår hverdag, må ledere og myndigheter spørre seg om dagens regelverk er tilpasset morgendagens trusselbilde.

Å vente til problemet er dokumentert kan vise seg å være langt dyrere enn å håndtere risikoen i tide.