Synspunkt | Håkon Huth: Hvor er de reformative lederne?

­Håkon Huth er lederutvikler i Keiron AS og klinisk psykolog ved Sykehuset Østfold (DPS).

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Året er 1510. Martin Luther, er på pilegrimsreise og får sitt livs «Paris-syndrom»: virkeligheten står ikke til forventningene. Men Martin befinner seg ikke i Paris, han er i Roma. I kristendommens maktsentrum erfarer den unge munken blasfemi, kristelig korrupsjon og elendighet. Grunnlaget for det som i løpet av få år skal ryste Europa ved grunnvollene, brenner seg inn i sinnet hans på denne turen.

I lang tid i forkant har Luther kjent på en avstand fra Gud.

Skjærsild og avlatshandel

Hensikten med pilegrimsreisen er å komme nærmere. Han ser trappen Jesus Kristus skal ha gått opp før han ble dømt til døden. Han ser repet Judas skal ha hengt seg med og myntene han skal ha blitt korrumpert med for å la Jesus i stikken. Relikviene han ser må betales for, og skal føre ham nærmere Gud.

Martin opplever også at kirken krever inn penger for å korte ned den enkeltes tid i skjærsilden – avlatshandel.

Korrupsjonen er til å ta og føle på. Det er som om Martin tar et valg på denne turen. Han skal endre kirken, eller dø i forsøket. Luther er reformasjonens mann. Protestenes mann. Han er radikal. Han vil noe, koste hva det koste vil.

I dag mangler vi ledere med Luthers galskap. Bedrifter blir administrert, ikke ledet. Abraham Zaleznik, professor ved Harvard Business School og psykoanalytiker, skrev om det. I Norge skriver og foredrar organisasjonspsykolog Steinar Bjartveit, min kollega i Keiron, om det samme på masterprogrammene på Handelshøyskolen BI.

Hva er så forskjellen på en administrator og en leder?

En administrator gjør tingene på rett måte. Hen forholder seg til budsjett, frister, avtaler og bedriftsnormen. Sjekklisten og firefeltstabellen er hens sylskarpe våpen. Det er ingenting som gleder administratoren mer enn å se prosedyrer bli fulgt og regnskap gå opp.

Lederen, i motsetning, er mer opptatt av å gjøre de rette tingene, enn at tingene i seg selv skal gjøres rett. Hen tar avgjørelser og staker ut ny kurs ved behov. Planer er ingenting, planlegging er alt, som Eisenhower sa. Administratoren forholder seg til planen, og sørger for at den følges stringent. Lederen sørger derimot for at planen revideres i møte med skjær. I Norge utdanner vi administratorer – ikke ledere.

Ønsket om ikke å skille seg ut

I etterkrigstiden studeres sosialpsykologiske mekanismer i stor skala. En som får mye oppmerksomhet, er Solomon Asch. Han studerer konformitet.

Hvordan og hvorfor påvirkes vi av gruppeforventninger? Han viser at så lenge enkeltindivider utsettes for gruppepress, vil vi heller svare det vi vet er feil, i tråd med gruppa, enn å svare riktig og skille oss ut. Hvordan kunne hele Tyskland hjernevaskes til å følge den samme, grusomme strømmen, undres man. Asch finner svaret. Ønsket om ikke å skille seg ut, er så dypt forankret i oss at vi er kapable til å gjøre mye for å unngå eksil.

Vel så interessant er imidlertid mekanismene som slår inn når man ikke konformerer – når man skiller seg ut.

Sosialpsykolog Serge Moscovici viser oss at endringene som oppstår i kjølvannet av minoritetspåvirkning – når de få utfordrer de mange (i kontrast til majoritetspåvirkning) er langt mer dyptstikkende. Deltakerne som i Asch's studie konformerte, visste de svarte feil, men de turte ikke gå mot strømmen. Når de var alene svarte de det de trodde var rett, men som var i strid med gruppens oppfatning.

Ved minoritetspåvirkning er det annerledes. Offentlig vil du holdes utenfor på kort sikt. Men påvirkningen, når den først treffer, stikker mye dypere og vil føre til langt mer drastiske endringer. Fra et psykologfaglig perspektiv forekommer andre ordens endring. Lignende resultater er funnet jevnt over hele fjøla.

Luthers 95 teser

Det er her Martin Luthers virke på mange måter er en av historiens sterkeste ledelsesberetninger. Halloween 1517 spikrer han opp sine 95 teser der han regelrett hudfletter Pave og kirkemakt. På denne tiden, er det ingen pinsemenighet nedi gata. Du var enten kristen, eller du var kjetter. Snakk om trick or treat.

Er det én ting du ikke kødder med, så er det Paven og kirkens dogmer. Martin sikter bredt og skyter vilt. Han treffer både pave og kirkemakt. Tesene hjemsøker katolisismen, helt frem til i dag.

Kristendommen er for mannen i gata; det er ikke opp til eliten å definere hva man skal og ikke skal. Det er Gud som bestemmer det. Og det gjør han gjennom teksten alene, uten tolkningsrom og sterke allegorier.

Det har vi Martin å takke for. Han er minoriteten vi trengte, den som gjør at holdningene våre endres. Sakte, men sikkert. Med list og lempe, vinner Martin over en kjempe. Minoritetspåvirkning kaller Moscovici det.

Luther tar et opprør med kirkens definisjonsmakt. Martin tror likevel ikke på revolusjon, som han senere brukes som argument for, blant annet av Marx.

Det Martin imidlertid både ønsker og klarer å oppnå, er reformasjon, ikke revolusjon. Dette er et vesensskille. Poenget er ikke som leder å bryte med røttene. Poenget er å utfordre status quo. Gjøre en revisjon av tingenes tilstand. Snu alle steiner. Og det er her endringens kraft ligger. Opp av asken flyr fugl føniks. Ordtaket finnes av en grunn.

I dag mangler vi to ting. Vi mangler reformative ledere på den ene siden, som vil noe, til tross for motbør. Men kanskje enda viktigere: vi mangler lederen som ser verdien av reformatorer innad i bedriften. De som rokker ved noe og utfordrer det sementerte.

Vi skyr konflikten som pesten, og glemmer i prosessen at konflikt simpelthen betyr «sammenstøt».

Og hva skjer når to jordplater kolliderer? Det vokser opp en stor fjellkjede; en ny landformasjon. By meg gjerne imot, men jeg tar heller et mektig fjell enn den dype sprekken som oppstår når jordplater dras fra hverandre. Fjell man kan bestige sammen, heller enn jordskjelv som skiller oss fra hverandre.

Noen ganger er det viktigste du kan gjøre som leder å våge å stå alene. Det er ikke for popularitet du velger lederskap. Du velger lederskap fordi du vil noe, lik Luther. Ikke minst trenger du som leder å oppfordre og ta vare på de radikale kreftene i bedriften din.

Med harmoni følger gradvis stagnasjon. Derfor trenger du oppviglerne. Du trenger gnisten. Du trenger at medarbeiderne dine også vil noe. Konflikt er ikke støy. Konflikt er nødvendig.

Martin Luther trodde på en sak. Han var mo spik alene. Reformatoren og teologen Jan Hus hadde brent på bålet for de samme tankene 100 år tidligere. Med visshet om at livet står på spill, tar Martin et standpunkt. «Her står jeg. Gud hjelpe meg!»

Ja, se det er ledelse. Er det ikke?

• LES OGSÅ:Synspunkt | Steinar Bjartveit: Virker verdistyrt ledelse?