Synspunkt

Mesteparten av de totalt 29.000 ansatte og vernepliktige i Forsvaret er 20 til 40 år. Denne aldersgruppen er i noen grad mer utsatt for belastningsfaktorer som psykiske lidelser, rusmiddelbruk og kriminell atferd enn resten av befolkningen, skriver Jan Ketil Arnulf. Illustrasjonsfoto: Tor Erik Schrøder | NTB scanpix

Synspunkt | Jan Ketil Arnulf: Er noe systematisk galt i Forsvaret?

Er det noe systematisk galt med Forsvarets kultur? Altså slik at Forsvarets ansatte generelt og ledere spesielt utgjør en systematisk trussel mot arbeidsmiljø, vernepliktige, utenforstående og hverandre? spør Jan Ketil Arnulf.

Publisert Sist oppdatert

­Jan Ketil Arnulf er professor i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI og professor II ved Forsvarets høyskole.

­Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Dette er spørsmål man kan grunne over etter de siste månedenes oppslag i mediene, med påfølgende kommentarer fra ulike hold. Her skal jeg forsøke å gå gjennom tilgjengelig statistikk og resonnementer som kan kaste lys over dette.

Spørsmålet – og de mulige svarene som finnes – burde være av generell interesse. Påstanden om at det er noe systematisk galt med etikk og lederatferd i Forsvaret, kan bero på ett av to forhold:

  1. Enten er det noen som sitter med informasjon om at problemenes omfang i Forsvaret er systematiske og høyere enn det man ellers ville forvente. Dette vil i så fall kunne kalles kunnskap om «baseraten», det vil si at det statistiske omfanget av problemer i Forsvaret er systematisk verre enn miljøer det er naturlig å sammenlikne med.
  2. Eller så kan indignasjonen skyldes noe som kalles «tilgjengelighetsheuristikk». Det betyr at ubehagelig og skremmende informasjon får folk til å forvente at dette er typisk for situasjonen der problemet opptrer.

«Tilgengelighetsheuristikk» inntreffer for eksempel etter at et flyhavari er omtalt i mediene, der mange i publikum vil ha en overdreven forventning om sannsynligheten for havari etterpå.

Jeg har selv forsket på fenomenet og kartlagt hvordan folk flest tipper ganske feil om både ressurser og problemer i samfunnet omkring seg.

Derfor er det fornuftig å forsøke å beregne den forventede hyppigheten av et problem for å anslå hvor systematisk det egentlig forekommer. Dette gjør man for eksempel for å vurdere effektiviteten av vaksiner. Man må kjenne til hvor hyppig en bestemt sykdom forekommer for å vurdere om vaksiner eller andre tiltak hjelper mot problemet.

«De siste månedenes medieoppslag har handlet om seksuell trakassering og overgrep, dårlig arbeidsmiljø, mislighold av rutiner for saksbehandling og andre lite ønskverdige forhold. Det virker både åpenbart og beklagelig at problemene foreligger, og det ser ikke ut til at noen bestrider dette.»

Hyppigheten av et problem kalles altså «baseraten», og angir hvor sannsynlig eller i hvor stor grad et problem vil være til stede i en befolkning over et visst tidsrom.

Hvis Forsvarets ledelseskultur har et systematisk problem, må det være slik at problemet er hyppigere til stede enn baseraten skulle tilsi. Dersom problemet i stedet forekommer sjeldnere enn baseraten, vil det tilsi at Forsvaret som system har på plass tiltak som motvirker problemet.

De siste månedenes medieoppslag har handlet om seksuell trakassering og overgrep, dårlig arbeidsmiljø, mislighold av rutiner for saksbehandling og andre lite ønskverdige forhold. Det virker både åpenbart og beklagelig at problemene foreligger, og det ser ikke ut til at noen bestrider dette.

Finnes tiltak som avhjelper?

Spørsmålet er imidlertid om noe er systematisk galt – eller om det finnes tiltak som avhjelper på slike forhold.

For å finne tall som kaster lys over situasjonen i Forsvaret, har jeg gått til Generaladvokatens (GA) statistikk for de siste 10 årene, Forsvarets Forskningsinstitutts (FFI) undersøkelse av mobbing og seksuell trakassering (den såkalte MOST-undersøkelsen), Forsvarets Sanitets (FSAN) undersøkelse av psykisk og fysisk helse, samt undersøkelser av ulike former for ledelse foretatt gjennom Forsvarets Høyskole.

Disse tallene er uavhengige av hverandre og vil kunne si noe om problemenes hyppighet og omfang i Forsvaret som arbeidsplass.

Disse tallene har jeg deretter sammenliknet med opplysninger om baseraten, det vil si hvor vanlige slike fenomener er i det norske samfunnet for øvrig. De opplysningene finnes i kriminal- og helsestatistikken hos Statistisk sentralbyrå (SSB), undersøkelser av folkehelsen hos Folkehelseinstituttet (FHI), forskning på utbredelsen av dårlig ledelse i norsk arbeidsliv, samt epidemiologiske undersøkelser av mentale lidelser og stress-utløsende hendelser i internasjonal forskning generelt.

Mer usatt enn resten av befolkningen

Forsvaret er en stor arbeidsplass og utgjør på mange måter et bredt og representativt utvalg av befolkningen. Organisasjonen hadde i 2022 drøyt 19.000 ansatte hvorav rundt 2.500 personer er ledere. Dertil kommer rundt 10.000 vernepliktige, men jeg holder Heimevernet utenfor.

Mesteparten av disse totalt 29.000 personene er i aldersgruppen 20 til 40 år. Denne aldersgruppen er i noen grad mer utsatt for belastningsfaktorer som psykiske lidelser, rusmiddelbruk og kriminell atferd enn resten av befolkningen.

  • Vi stiller med god grunn større krav til vandel og etisk opptreden hos ledere i uniform enn til folk flest. For å sørge for at Forsvarets ressurser og voldsmakt blir brukt i tråd med våre politiske og kulturelle verdier, treffer Forsvaret fire tiltak:
  • For det første drives det omfattende seleksjon, der det blant annet stilles krav til vandelsattest og mental helse (men dette gjelder stort sett bare militært ansatte, ikke de sivile, og stort sett ikke for vernepliktige).
  • For det andre drives det omfattende opplæring, der lederopplæring ofte utgjør en del av programmene.
  • For det tredje drives det i mange sammenhenger lederutvikling.
  • Og for det fjerde skal det utøves kontinuerlig ledelse i fred og krig slik at den lederaktiviteten som pågår bør ha et øye med og gripe inn overfor uønsket opptreden i arbeidsmiljøet.

Hvordan vil et arbeidsmiljø se ut?

La oss først vurdere baseraten, altså hvordan et arbeidsmiljø i Norge vil antas å se ut dersom man ikke foretar noen tiltak. Jeg tar utgangspunkt i at vi sender 29.000 representative nordmenn på jobb i løpet av et år, der 20 prosent er kvinner, og mesteparten i alderen mellom 20 og 40 år. Jeg tar tilgjengelig statistikk for overgrep, kriminalitet, arbeidsmiljø og mental helse og regner den om fra nasjonale tall til antall ansatte i Forsvaret.

Da vil vi få et arbeidsmiljø karakterisert ved følgende kjennetegn:

  • I løpet av ett år vil disse personene bli dømt for minst 208 voldslovbrudd, 46 seksuallovbrudd og 109 økonomiske bedragerier.
  • Det vil bli anmeldt minst 981 tilfeller av alvorlig mobbing.
  • 404 tilfeller av seksuell trakassering generelt og minst 635 tilfeller av seksuelle overgrep.
  • I dette arbeidsmiljøet vil minst 5.700 personer rapportere tilfeller av dysfunksjonelle eller destruktive ledere, noe som også vil henge sammen med forekomsten av psykisk sykdom. For på denne arbeidsplassen kommer om lag 3.600 personer til å lide av psykiske lidelser. Av dem vil rundt 300 personer være psykopater og/eller ha narsissistiske personlighetsforstyrrelser.
  • Drøyt 4.000 personer kommer til å drikke alkohol i et omfang som tilsier misbruk, men bare rundt 300 av dem vil ha søkt hjelp for det.

Og disse tallene gjelder for kun ett år om gangen. Ønsker man å grave, la oss si, fem år tilbake, vil det øke baseraten opptil fem ganger.

Og den som ønsker å finne skjulte forbrytelser, vil kunne gå ut fra at maksimalt halvparten av alle lovbrudd er kjent (sannsynligvis langt færre). Så man kan antakelig doble det antallet forbrytelser som kunne oppdages gjennom litt systematisk utspørring. Da vil man selvsagt også finne de miljøene og nettverkene som har visst, men bidratt til å skjule problemene.

Hvordan står det til i Forsvaret?

Dette er altså normaltilstanden for Norge. Hvordan står det så til i Forsvaret?

Generaladvokatens (GA) rapporter de siste ti år tilsier at det årlige antall pådømte forbrytelser i Forsvaret er lavere enn forventet, med gjennomsnittlig 6 tilfeller av vold og 1 tilfelle av bedragerier per år. GA tok ut tiltale mot 6 tilfeller av seksuell omgang uten samtykke per år, mot 26 tilfeller av seksuell omgang MED samtykke, som også er straffbart. Antall idømte mobbesaker var 5 per år.

Som nevnt vil antall anmeldte og pådømte saker være lavere enn det virkelige antall forbrytelser.

FFI har derfor foretatt anonyme spørreundersøkelser som skal avdekke også skjult utbredelse av både holdninger og uanmeldte forbrytelser. MOST-undersøkelsen fra 2020 fikk svar fra 10.118 respondenter. Av disse hadde henholdsvis 40 personer vært utsatt for seksuelt press og 45 personer for seksuelle overgrep.

«Generaladvokaten tok ut tiltale mot 6 tilfeller av seksuell omgang UTEN samtykke per år, mot 26 tilfeller av seksuell omgang MED samtykke, som også er straffbart.»

Dersom vi antar at dette er 85 forskjellige personer, får vi en såkalt insidensrate på 0,8 prosent. Tilgjengelig forskning om baseraten tilsier at en slik undersøkelse skulle påvist 418 tilfeller på årsbasis for ansatte i Forsvaret og 638 dersom vi inkluderer vernepliktige. MOST-undersøkelsen ser dermed ut til å bekrefte generaladvokatens tall.

Dersom GAs og FFIs tall skjuler en hemmeligholdt, sykdomsskapende og farlig bedriftskultur, burde det komme til uttrykk gjennom kartleggingen av de forsvarsansattes psykiske helse. Forsvarets Sanitet undersøker med jevne mellomrom de ansattes eksponering for belastende hendelser, samt deres mentale helse og rusmiddelbruk.

Rapporteringsraten av stressende opplevelser er som forventet mye høyere i Forsvaret enn i samfunnet ellers, idet rundt 40 prosent har opplevd mentalt utfordrende hendelser. Disse hendelsene er stort sett knyttet til oppdrag, ikke arbeidsmiljøet, som ser ut til å utgjøre mer en ressurs enn et problem.

Færre psykiske lidelser i Forsvaret

Ut fra kartleggingssystemet kalt WHO-5, som brukes av FNs helseorganisasjoner over hele verden, kan vi gjøre noen beregninger av hvor utbredt psykiske lidelser er i Forsvaret.

Basert på tallene for 2023 har Forsvarsansatte langt mindre søvnproblemer enn befolkningen generelt. Man kan anta at rundt 2 prosent, altså 580 personer, viser tegn til depresjon. Omtrent like mange bruker alkohol i et omfang som kan tyde på avhengighet.

Som vist ovenfor, er dette langt lavere enn i befolkningen for øvrig, særlig dersom man tar alder og kjønn i betraktning. Det er altså intet som tyder på at mentale lidelser er et hyppig resultat av, eller årsak til, arbeidsmiljøproblemer i Forsvaret.

Kvaliteten på ledelse i Forsvaret

Til slutt må man spørre seg om forekomsten av lovbrudd, overgrep og psykisk helse eventuelt henger sammen med den opplevde kvaliteten på ledelse i Forsvaret.

Internasjonale undersøkelser tyder på at det er vanskelig å fylle skoene som leder. I både privat og offentlig sektor tilsier tilgjengelige tall at mellom 50 og 60 prosent av lederne ikke greier å prestere som forventet i forhold til de krav som stilles til ledere.

En norsk undersøkelse fra 2010 tilsier at omtrent samme halvparten av norske arbeidstakere har opplevd destruktiv ledelse siste år. Tilgjengelige tall fra Forsvaret tilsier at om lag 20 prosent har opplevd destruktiv ledelse i denne perioden. Det er omtrent en tredjedel av baseraten i befolkningen.

Ikke noe systematisk galt med lederkulturen

Tallene gir derfor ikke belegg for en påstand om at noe er systematisk galt med Forsvarets lederkultur, i alle fall ikke med henblikk på kriminalitet, arbeidsmiljø og psykisk helse. Det er tvert om grunn til å tro at de fire tiltakene seleksjon, opplæring, lederutvikling og operativ ledelse bidrar til å redusere problemene med grovt anslått minst 60 prosent i forhold til befolkningen ellers.

Gitt at verdens beste metoder for lederseleksjon sjelden er bedre enn 60 prosent, kan det hevdes at Forsvaret gjør det omtrent så bra som man kan forvente, internasjonalt.

«Dessverre er verken seleksjon eller lederutvikling helt idiotsikre teknologier, så noen idioter vil alltid slippe gjennom.»

Når det er sagt, tror jeg alle er enige om at alt kan gjøres bedre. Det systematiske arbeidet med ledelse og lederutvikling er like hardt rammet av sparetiltak og andre prioriteringer som resten av Forsvarets ambisjoner. Dessverre er verken seleksjon eller lederutvikling helt idiotsikre teknologier, så noen idioter vil alltid slippe gjennom. Spørsmålet er hvordan systemet er i stand til å håndtere disse.

Forsvaret er imidlertid det eneste fagmiljøet i Norge som har denne kombinasjonen av muligheter til metodeutvikling innen praktiske og akademiske tiltak. Det vil være til skade for hele Norges kompetanse innenfor lederutvikling dersom disse tiltakene bringes i vanry basert på ren og skjær vemmelse over de ulykkelige hendelsene som faktisk inntreffer.

Hvorfor?

Hvorfor rammer disse oppslagene så kraftig? En sannsynlig årsak er at nordmenn flest ferdes i ganske små og (ofte) uskyldige arbeidsmiljøer. Den typiske norske bedrift har nemlig rundt 4 til 5 ansatte. Grensen for «stor» bedrift i Norge er 50 ansatte, og bare et par hundre bedrifter har mer enn 250.

I et arbeidsmiljø på, la oss si, 10 ansatte, har du et arbeidsmiljø karakterisert ved at ingen anmeldes og dømmes for lovbrudd. De færreste vil ha gjennomgått lederutvikling. Tre av de ansatte har eller har hatt en psykisk lidelse, men det har de antakelig ikke sagt til noen. En eller to av dem har et alkoholproblem som blir slitsomt på julebordet.

Når de ansatte i denne bedriften diskuterer oppslagene i aviser på lunsjrommet, finner mesteparten av verdens ondskap sted utenfor gjerdet. For de som påtar seg et leder- og HMS-ansvar i Forsvaret, er det statistisk grunn til å forvente at mye av verdens ondskap raskt kan finne sted innenfor gjerdet. Hvis vi da ikke foretar oss noen ting.

Vanskelig å finne de rette tiltakene

Hensikten med denne gjennomgangen har vært å sammenlikne tall fra Statistisk sentralbyrå, Folkehelseinstituttet og internasjonal arbeidslivsforskning med de tallene vi har for Forsvaret.

God seleksjon og lederutvikling ser altså ut til å kunne forebygge rundt 60 til 80 prosent av saker vi ikke ønsker oss. Da er det fortsatt et stykke igjen, og spørsmålet er hvordan vi kan komme nærmere målet?

Her pågår forskningen for fullt, og alle er berettiget til å ha en mening. Meninger er til for å brytes, og til å brukes i løpende maktkamper.

Med 35 års fartstid innen forskning på lederutvikling er jeg klar over at det er lett å ha en mening. Noe helt annet er å finne tiltak som virker.

Powered by Labrador CMS