Synspunkt | Johan Bergh: Er det noe som mangler i mangfoldsdiskursen?

Johan Bergh er førstelektor ved Oslo Nye Høyskole (ONH).

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Mangfoldsdiskusjoner i Norge har pågått lenge, og har i det siste skutt fart. Allerede i 2004 kom regjerningen med St.meld. nr. 49 – Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Der trekkes det blant annet frem at mangfold, og ikke likhet, er det normale og ønskelige.

Meldingens tema angår alle i Norge. Dette ble senere fulgt opp i 2013 i Meld. St. 6 (2012-2013) – En helhetlig integreringspolitikk. Oslo Kommune mener mye om mangfold, og de sier blant annet følgende: «Å akseptere mangfold er å tolerere det som er annerledes».

Men hva handler mangfold egentlig om?

Mange tenker antagelig på kjønn og etnisitet når det snakkes om mangfold. Det handler om mye mer enn det.

De annerledestenkende

For å skape et mangfold av kompetanse, er det for eksempel ikke nok å tiltrekke seg mennesker med ulik alder, utdanning, oppvekstsvilkår og sosioøkonomiske status. Her er det på sin plass å trekke frem det som nemlig tilnærmet aldri snakkes om – de annerledestenkende.

Så lenge alle i organisasjonen handler i henhold til etablerte praksiser, bekreftes de gjeldende diskursene. Men det er alltid en mulighet for at noen ikke handler slik – og da kommer diskursene under press (Neumann, 2008).

Derfor fortsetter jeg å heie på dem som tenker (og/eller handler, forf. anm.) annerledes. Sosial kapital_[1] skapes gjennom sosiale forpliktelser, nettverk og kontakter (Bourdieu, 1995). Å være én som er annerledestenkende, kan derfor føre til tap av dette, og dermed utenforskap.

Professor Aksel Tjora (2018) definerer utenforskap slik: «Uttrykket beskriver en situasjon der enkeltmennesker eller grupper av mennesker står utenfor samfunnet ellers, for eksempel der de ikke deltar i arbeidsliv eller tar utdanning, eller der de mangler språklig eller kulturell tilknytning til samfunnet ellers.»

Tenker ofte kritisk

Annerledestenkerne tenker ofte kritisk. Scheffer et al. (2000) beskriver kritisk tenkning både som kognitive og affektive aspekter, som også innbefatter holdningsmessige og personlige egenskaper.

I Forsvarets spesialkommando er operatørene selektert på det de «har mellom øra» (Skaret, 2006). De har evnen til å tenke ukonvensjonelt.

Ifølge antropologen Tone Danielsen (2012) er å tenke ukonvensjonelt, uortodokst eller utradisjonelt ikke naturlig, det er kulturlig. Det må øves og trenes gjennom langsiktige utdanningsprogrammer.

Det er en utfordring – for alle – å tenke seg ut av rådende strukturer og diskurser.

Ifølge forskeren Per Arne Bjørkum (2009) er det viktig å være klar over at når radikal ny kunnskap oppstår, så blir det konflikter. De etablerte føler seg truet, og har grunn til det.

Annerledestenkere kan skape konflikt og støy, fordi de stiller seg undrende og utfordrende til det bestående (Danielsen, 2012). Det er altså ikke alltid like populært.

Men, å tilegne seg nye konsepter, er en kognitiv eksersis. Akademisk skolering gir både en intellektuell og en metodisk verktøykasse. Det har vist seg å være nyttig i all praksis.

Likevel er rekruttering av annerledestenkere en utfordring for ledere. Ifølge Tone Danielsen (2012) fordrer nemlig annerledestenking og kreativitet klare rammer, ikke kontroll.

I mange organisasjoner fører man nitidig kontroll, men har uklare rammer. Det kan være knusende for kreativitet.

Dessuten er det svært ubehagelig for den enkelte som søker å tenke annerledes, fordi de ofte oppfattes som en utfordring av den bestående orden og paradigme.

Næringslivsfolk i lederposisjoner og/eller styreverv er opptatt av verdiskaping, men de er ofte sin egen verste fiende, fordi de er fanget i et syn på mennesket som et instrument som kontinuerlig må disiplineres, overvåkes, korrigeres og styres for å kunne utnyttes i bedriftens tjeneste (Sletterød et al., 2015).

For at annerledestenkerne skal slippe mer til, noe jeg mener de bør, må det nok til en dreining fra tradisjon til mer annerledestenkning. Samhandling er nødvendig for å få dette til.

Jeg hevder nok en gang: Hvis vi ikke har takhøyde til å ta opp vanskelige ting, hvordan skal vi da komme videre?