Synspunkt | Kamilla Aslaksen: Derfor har Lerø rett, og Tuastad tar feil

­Kamilla Aslaksen er førsteamanuensis ved Institutt for humanistiske fag, Høgskolen i Innlandet på Hamar.

Lyst til å sende oss et innlegg? Adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Jeg skal ikke påberope meg noen upartiskhet i denne saken, men jeg kjenner den til gjengjeld bedre enn de fleste. Jeg var medforfatter på den første artikkelen henvendt til Mohn, der Kalvig og jeg ba om innspill til hvordan akademikere kan bidra til en «faglig, fryktløs og kunnskapsbasert debatt om kjønn».

At debatten om kjønn har låst seg, er det altså ingen som er uenig i. Spørsmålet er hvordan vi kan løse opp knuten.

I stedet for å holde seg til det som var temaet, som var god akademisk debatt i redaktørstyrte medier, valgte Mohn å svare med en 9.000 tegn lang tekst i sosiale medier.

Etter Mohns innlegg skrev jeg alene et svar til ham i Khrono. La meg sitere fra det: «Dessverre bidrar rektor Klaus Mohns svar til å forsterke de bekymringene vi reiste. Han skriver om algoritmenes herjinger og om stempling, personangrep og sjikane i sosiale mediers rennesteiner. […]

Vårt anliggende er akademisk ytringsfrihet, den som skal finne sted i redaktørstyrte medier og fora, og da ikke så mye vår egen eller rektorers frihet, men ytringsfriheten som verdi i seg selv.

Uten meningsbrytning stagnerer akademia. I ethvert argument kan det være noe som ikke holder mål. Motargumenter kan hjelpe oss til å se det, og slik øke kunnskap og innsikt.»

Når Mohn, i stedet for å svare oss på modent vis, påstår at vi holder oss med gisler, begår personangrep og er «uhøvelege» og «usømelege», bidrar han til det motsatte av ytringsfrihet, nemlig ytringsfrykt og selvsensur.»

Valgte å avspore debatten om akademisk debatt

Mohn svarte dessverre aldri på innlegget mitt. Og når han ikke vil oppklare selv, må vi andre faktisk snakke om hvorfor Mohn valgte å avspore debatten om akademisk debatt og føre den over på twitter-troll.

Kanskje var det for å kunne åpne for den «both-sides-retorikken» som gjennomsyrer hans innlegg?

For den som leser innlegget til Mohn nøye, vil se at det underveis skjer en snedig glidning, der leseren på et tidspunkt ikke lenger vet om han snakker om nett-troll eller kvinner i akademia. Uten å nevne navn, men henvendt til oss, kommer han med en rekke karakteristikker av mennesker som ytrer at kjønn er virkelig og betyr noe, og at vi må ha en åpen og fri akademisk diskurs om kjønn.

En rekke påstander

Vi kommer angivelig med «knallharde personretta åtak av alt som luktar av motstand». Mohn påstår at det er «ingen vaksne heime», at vi er «usømelege», driver med «uhøveleg adferd», kommer med «usaklege utfall og personkarakteristikkar», ja at vårt engasjement i debatten faktisk fører til at «ein tapar stemmer i ordskiftet».

Jeg vet ikke hvilke erfaringer Tuastad har med å stå i debatt. Jeg har lang slik erfaring, og det har ikke minst Anne Kalvig. Det som er sikkert, er at Kalvig aldri har drevet med personkarakteristikk av meningsmotstandere, som hun har hatt nok av.

Tvert imot har Kalvig stått støtt, saklig og uredd i en rekke kontroversielle debatter, både som forsker og som politiker. Om Mohn er uenig i dette, og mener de ovenstående karakteristikkene er bedre, bør han dokumentere.

Å skjenne på sine ansatte på måter (heldigvis) ikke engang lærere lenger skjenner på sine elever, hører selvsagt ingen steder hjemme i et moderne arbeidsliv. Å gjøre det offentlig, er imidlertid å krysse en grense man ikke bør krysse.

Derfor har Lerø rett, og Tuastad tar feil: Det er forståelig at Kalvig ikke orker å være professor i Stavanger.