Synspunkt | Stein Reegård: Stopper Brexit opp?

Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO og jobber nå som EØS-utreder.­

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Selv åtte år etter folkeavstemningen, er det bremser på i gjennomføringen av Brexit. Det er snart parlamentsvalg og økende sprik som følge av Brexit mellom de fire enkeltland som kongedømmet Storbritannia består av.

Én side av EU-tilknytningen var en viss koordinering via Brussel for regler som nå kan besluttes mer i hvert land – ikke bare i Nord-Irland, men kanskje like betydningsfullt, i Skottland og Wales.

Norsk EØS-utredning

Erfaringer med Brexit inngår i den norske EØS-utredningen som snart kommer.

Sveits og EU starter nå også nye forhandlinger seg i mellom, som kan anskueliggjøre utfordringer ved ulike tilknytningsformer. Vi kjenner dem i Norge fra debatter om vannkraft, olje, vinmonopol, spillemonopol, kringkastingspolitikk, arbeidsliv, kulturområder, skattespørsmål, bolig og finans.

Mange politikkområder er sårbare for uheldige utslag, særlig hvis EØS-avtalen forvaltes med lav politisk oppmerksomhet, status og kvalitetssikring.

Snart skal Brexit-avtalen evalueres på de britiske øyer – ikke minst med tanke på hvordan det fungerer for Nord-Irland. Der har det nasjonale sjølstyret delvis vært ute av drift, kanskje i påvente av den runden som er avtalt å starte ganske snart.

«Vår» EØS-avtale i sentral rolle

Sentral i Brexit er EØS-avtalen som i stor grad er det mønsteret som Nord-Irland følger – som fortsatt del av EUs indre marked.

For å unngå for mye grense mellom Nord-Irland og Irland, og gjenskaping av gammelt konfliktstoff, måtte britene avfinne seg med å la den tyngste delen av EU-makt og indre markedsregler fortsette nettopp der, nord på øya som delvis EØS-medlem.

Dette medfører blant annet at:

• EU-innflytelsen også over Storbritannias økonomi fremstår stadig større og mye lovgivning i London må fortsatt ta hensyn til EU-regler.
• Det blir voksende avstand til Storbritannia når Nord-Irland må følge EU-regler framfor britiske.
• Nord-Irland har, som Norge, åpen tilgang til EU-landenes markeder.
• Storbritannia blir belastet med handelskostnader ved grensekontroll, byråkrati og utestengelse der man ikke «frivillig» tilpasser seg EU.

Resultatet av Brexit-forhandlingene ble at britene ikke fikk beholde full adgang til det indre markedet (slik Norge har i EØS), uten å akseptere fortsatt EU-myndighet over særlig varestandarder, subsidier («statsstøtte») og offentlige innkjøp.

Det er denne myndigheten som er kjernen og bakgrunnen for åpne varemarkeder mellom de 30 EØS-landene og det som i ja-nei-debatten omtales som «20 tusen rettsakter». De aller fleste «rettsakter» dreier seg om tekniske regler vi ville fulgt både innenfor og utenfor. EØS-avtalen bidrar først og fremst til effektivisering i gjennomføringen av disse.

Tjenester og arbeidskraft flyter mest som før

Tjenesteeksport har en særlig stor rolle i britenes utenriksøkonomi. Det dreier seg om produkter som enten leveres elektronisk eller på annen måte, uten varig nærvær i landet det leveres til.

Tallene viser nå at det er tjenesteeksporten som øker.

Det har sammenheng med Storbritannias nærhet til store europeiske markeder, sammenliknet med blant annet Norge. Denne nærheten er ikke bare geografisk, men har også med det engelske språk og landets historie å gjøre. Særlig Londons store betydning som finanssentrum, og andre nært tilknyttede forretningstjenester, er avgjørende.

Den sterke utviklingen for tjenester kan sies å være overraskende fordi tjenesteyting ofte er nært knyttet til bevegelse av arbeidskraft. Folk må reise for å levere en tjeneste som eksport.

Brexit innebærer slutt på åpen EØS-vandring til Storbritannia og motsatt. Britene har fått et innvandringsregime av «gammel årgang», slik Norge hadde fram til EØS ble etablert.

Resultatet er imidlertid blitt kraftig økt arbeidsinnvandring, der nedgangen fra EU er mer enn oppveid av økningen fra ikke EØS-land. Dette poenget stemmer med de vurderinger som det ble pekt på i LOs Brexit-rapport i 2022.

Det er varer man sliter med

Vareområdet har vært den største grensekryssende del i det indre marked utenom UK og den delen som de tyngste regelverkene er utviklet for. Det gjelder ikke minst på området mat, helse og sanitær.

Regulerings- og kontrollbehovet er stort, og ofte dreier det seg om viktige politiske interesser. Å kunne ta med bikkja på tur, blir et et «handelstema», riktignok av det mindre slaget.

Nordirsk økonomisk aktivitet med grenseoverskridende virkning overfor EØS skal fortsatt underlegges EU-myndighet for blant annet varestandarder og statsstøtte. I Nord-Irland skal britisk system i prinsippet kunne gjelde bare for varer som «blir der», ikke for varer som flyttes videre som eksport til Irland.

Tilsvarende ønsker britene at deres regler skal gjelde for importvarer, fra Irland og andre EØS-land.

Det tollmessige er ganske likt, systemet for andre (ikke-tollmessige) hindringer helt ulikt. Slike hindringer betyr stadig mer i en verden preget av spesialisering, voksende tjenestenæringer og verdikjeder som kan krysse landegrenser mer enn én gang på vei mellom ulike ledd i produksjonskjeden.

Produktkontroll, standardisering og andre administrative kostnader blir norske aktører i stor grad spart for som medlem av EUs indre marked gjennom EØS.

Om vi i stedet skulle ha en handelsavtale med EU, ville den nok bli minst like lang som Brexit-avtalen, og slik avtalen Storbritannia-Norge er – på rundt 1.500 sider.

Til sammenlikning kan nevnes at frihandelsavtalen Norge-EU fra 1973, da toll var den sentrale handelshindring, hadde en tekst på 13 sider med beskjedne vedlegg.

Det vil fortsatt ta lang tid – både å se hvor langt Brexit vil bli gjennomført og hvilke konsekvenser Brexit får for det indre marked og økonomien og samfunnsutviklingen i Storbritannia.

I min bok om EØS, «Under radaren», peker jeg på at det kan gå raskere å utnytte handlingsrom innenfor EØS enn å bruke mange år på en ny «handelsavtale».