Synspunkt | Torstein Eidem Nordal: Statens økonomiske støtte handler om hvilket samfunn vi vil ha

Torstein Eidem Nordal er sokneprest i Bogafjell kirke, Sandnes prosti. Portrettbildet av ham på forsiden er tatt av Jørgen Breivold.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Alle kan være enige om at statens bevilgning til tro og livssyn skal være bærekraftig.

Samtidig bør det ikke være tvil om at avkastningen trossamfunnene gir tilbake til fellesskapet, er verdt hver bidige krone. Det er bemerkelsesverdig hvordan partier, både innenfor styring og opposisjon, argumenterer for en reduksjon av økonomisk bevilgning til trossamfunnene.

Her er mine argumenter for at forutsigbar statsstøtte til trossamfunn er det som fortsatt bør gjelde i et liberalt og sekulært demokrati.

Å tro er en verdi i seg selv. Troende mennesker gjør landet rikere. Et livssynsåpent samfunn bør legge til rette for troende, trosutøvelse og trosuttrykk.

Rituelle seremonier er et stort gode. Skal nordmenn fortsatt kunne søke religiøse rammer til viktige merkedager tilknyttet fødsel, ekteskap og død, må dette gjøres tilgjengelig. Reduseres bevilgningene, står et allsidig tilbud under press, og det vil bli vanskeligere å møte den enkeltes behov og ønske om tilrettelegging.

Kristne og humanistiske verdier

Kristne og humanistiske verdier er forankret i vårt samfunn. Det er fundamentet landet er bygget på, det er røttene til vårt store fellesskap. Staten kan ikke svekke disse båndene uten å forstå at det vil få vesentlige konsekvenser.

Integrering er en dyd. Både kirker, trossamfunn og livssynsorganisasjoner gjør en uvurderlig innsats for at mennesker med særskilte behov og erfaringer skal bli anerkjent i arbeidsliv og hverdagsliv.

Trossamfunn er en mangfoldig arbeidsplass for alle aldre. Her finnes alt fra ettåringer og ungdomsarbeidere til prester, pastorer og administrative ledere. Deres kunnskap, nettverk og arbeidskapasitet er en udiskutabel ressurs i norsk samfunnsliv.

Trosamfunn er profesjonelle aktører innen det frivillige. Bare i min menighet er det i underkant av 250 frivillige, og tallet øker.

Det skjer fordi trossamfunn tilbyr livsmening og livsmestring, der alle kan bidra med sine ressurser for det beste for lokalsamfunnet. En reduksjon av økonomisk støtte til trossamfunn vil ikke bare ramme troende, men være en kraftig bremsekloss til sentrale frivillighetsaktører i vårt samfunn.

Fellesskapet som trossamfunn tilbyr kan ikke understrekes sterkt nok. Alle oppgaver kommunene står overfor, skal ikke løses av byråkratiet. Troende fellesskap kan støtte, utfylle, komplementere og lære av offentlige sektor.

Kultur er i høysetet blant tro og livssynsaktørene, særlig i Den norske kirke. Det norske musikklivet hadde definitivt vært fattigere uten alle de musikere som har erfaring fra kor og allsang i kirke og bedehus.

På mange måter har tro og livssynssamfunn en nøkkelrolle mellom det sivile og det offentlige rom.

På grunn av vår tilstedeværelse i by og grend, har vi opparbeidet en tillit som gir oss mulighet til å være brobygger og fasilitator når situasjonen krever det. Denne stillingen er for viktig til å bli satt under økonomisk press.

Kirkebevaringsfondet

Kirkebevaringsfondet anno 2024 med 10 milliarder kroner til bevaring av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg innrømmer at tilstedeværelsen kirken har hatt som trossamfunn, er prisverdig. Å bevare bygninger er bra, å legge til rette for at bygningene brukes, er bedre.

Omsorg for sjelen til de døende, de som sørger eller de som har det vanskelig på annet vis: Hvordan kan man se for seg at dette viktige arbeidet vil nå like bredt og vidt om de økonomiske rammene forvitrer?

Vårt liberale og sekulære demokrati består ikke på tross av tros- og livssynssamfunnene, men på grunn av dem. I bunn og grunn handler statens bevilgninger om hvilket samfunn vi vil ha.

Ønsker vi å forebygge utenforskap og aggressive holdninger i neste generasjon, vil økonomisk støtte til de organisasjoner og kirker som baserer seg på tro og tillit blant folket, være avgjørende.

Hvorfor en reduksjon?

Så er spørsmålet: Hvorfor varsle reduksjon av støtte til tro- og livssyn i en tid der verden og landet trenger håp mer enn på lenge?

Min brannfakkel er at flertallet av de politiske partiene bare har tilsynelatende førstehåndskunnskap til hva trossamfunn utretter og betyr. Det kommer av at for få politikere engasjerer seg i trossamfunn, og aktive i menighetene engasjerer seg mindre i politikk.

Dermed bør de politiske signalene ikke overraske noen.

Det er klart at medlemmene bør innfinne seg som fastgivere, og både kirker og organisasjoner kan lære seg effektivt arbeid. Men det betyr ikke at politikere kan snakke om reduksjoner uten å være klar over konsekvensene.

Arbeidet trossamfunnene legger ned, frivillig så vel som profesjonelt, kommer hele samfunnet til gode. Derfor bør bevilgningene styrkes, ikke reduseres. Uten et livssynsåpent samfunn stopper Norge.