Tilrettelegging: For mye individ, for lite fellesskap?

June Emilie Rishaug er utdannet sosiolog og jobber som min miljøterapeut i Hamarøy kommune.  

SYNSPUNKT. For den enkelte kan slike tilpasninger være både riktige og nødvendige. Men de reiser også et vanskelig spørsmål: Hva skjer dersom mange samtidig har behov for den samme typen individuelle tilrettelegging? En betydelig del av arbeidstiden ville da gått med til transport og oppfølging, og konsekvensen ville vært at færre jobbsøkere kunne fått hjelp.

Paradokset er at jo flere ressurser som brukes på å tilrettelegge for den enkelte, desto færre ressurser kan i noen tilfeller brukes på resten av fellesskapet. Et fellesskap bygger ikke bare på rettigheter, men også på forventninger til hva vi kan bidra med når vi har mulighet til det.

Det tvinger frem et spørsmål vi sjelden diskuterer: Hva er rimelig å forvente av den enkelte når vedkommende har mulighet til å bidra?

Er det for eksempel rimelig å forvente at en person som er i stand til det, tar bussen til et møte fremfor å bli hentet hjemme? Naturligvis vil hva som er rimelig å forvente, variere med den enkeltes situasjon og funksjonsevne.

Denne situasjonen fra min arbeidshverdag illustrerer et dilemma som blir stadig mer aktuelt: Hvordan balanserer vi hensynet til den enkelte mot hensynet til fellesskapet? Og finnes dette dilemmaet også på andre områder i samfunnet?

Det gjør det.

Dette er ikke et dilemma som bare gjelder NAV. Arbeidsgivere, skoler, universiteter og helsevesenet har alle et ansvar for å tilrettelegge når mennesker trenger det. Individuell tilrettelegging er et viktig prinsipp i den norske velferdsstaten. Vi ønsker at alle skal ha mulighet til å delta i de ulike fellesskapene samfunnet vårt utgjør, uavhengig av helse, kulturell bakgrunn eller sosioøkonomiske forutsetninger.

Det er et gode. Men også gode prinsipper kan skape vanskelige avveininger når ressursene er begrensede.

Hva gjør eksempelvis en arbeidsgiver dersom arbeidsplassen har høyt sykefravær, og mange ansatte samtidig har behov for den samme tilretteleggingen? Hva gjør skolen dersom en stor andel av elevene har behov for tilrettelagt undervisning, samtidig som skolen allerede har bemanningsutfordringer? Hva gjør en kommune med dårlig økonomi når en stor del av innbyggerne har behov for sammensatte og svært ressurskrevende tjenester?

Dette er ikke argumenter mot tilrettelegging. Tvert imot. Dersom mennesker faller ut av skole eller arbeidsliv fordi vi ikke finner rom for nødvendige tilpasninger, kan kostnadene bli langt større – både for den enkelte og for samfunnet.

Det er nettopp derfor dilemmaet er så vanskelig.

Samtidig står vi overfor en utvikling hvor ressursene blir knappere. Det gjelder særlig i Nord-Norge, hvor flere områder allerede opplever rekrutteringsproblemer, samtidig som befolkningen blir eldre og mange distriktskommuner står overfor svak eller negativ befolkningsutvikling. Behovet for arbeidskraft og tjenester forsvinner imidlertid ikke. Vi trenger derfor arbeidskraften vi har, også fra mennesker som trenger tilrettelegging for å kunne delta.

Dermed står vi i et paradoks: Vi trenger å bli enda bedre til å inkludere mennesker i arbeidslivet, samtidig som kapasiteten til å møte stadig flere individuelle behov er begrenset. Vi trenger tilrettelegging, men vi har heller ikke råd til at alle oppgaver kan løses på den mest ressurskrevende måten for den enkelte.

Det handler derfor ikke om hvorvidt vi skal tilrettelegge. Det handler om hvordan vi gjør det på en måte som både ivaretar individet og fellesskapet.

Et fellesskap kan ikke bare bestå av det vi har rett på. Det må også bestå av det vi gjør for hverandre når vi har mulighet.

Vi har med årene blitt stadig flinkere til å spørre hva fellesskapet skylder den enkelte. Kanskje er tiden også inne for å spørre hva den enkelte skylder fellesskapet.

Jeg har ingen enkle svar på dette – men tiden er kanskje moden for at vi begynner å diskutere det.