Annonse
Arbeidsgiverne i front? Finansminister Siv Jensen hilser på Spekterleder Anne Kari Bratten og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. LO-sjef Gerd Kristiansen ser på fra sidelinjen.  Foto: Scanpix

Lar arbeids­giverne tegne fremtiden

Mandag denne uken ble fremtiden forberedt på flere arenaer i hovedstaden. I Finansdepartementet inviterte regjeringens rådgivende utvalg for modell- og metodespørsmål til seminar om utviklingen i norsk produktivitet. Fra politisk ledelse stilte statssekretær Paal Bjørnestad fra Fremskrittspartiet. 

Samtidig arrangerte arbeidsgiverforeningen Spekter sin 20. årskonferanse under overskriften «Veier til verdiskapning og velferd – om forventninger, prioriteringer og endringer». 

Og et tredje sted hadde den nye tenketanken Agenda, venstresidens siste håp, invitert til stiftelsesmøte med selveste Geir Lippestad i spissen. Allerede er tenketanken på feil spor, da det diskuteres om hvem som skal «få være med» og hvor mye LO egentlig kommer til å styre aktivitetene. En artig liten digresjon i så måte er at deres mer veletablerte konkurrent til høyre, tankesmien Civita, onsdag arrangerte et møte med den betegnende tittelen «Har venstresiden en fremtid i Norge». Enda mer pussig er det at venstresidens lederskikkelser følte behov for å stille opp for å besvare spørsmålet… 

«Vi krever en utredning»

Det er tid for å diskutere nasjonens fremtid. Og her til lands betyr det å nedsette et utvalg. Er det ekstra viktig, kaller man det en kommisjon, det begrepet brukes om utvalg med et spesielt viktig offentlig oppdrag.

Utvalg eller kommisjon – resultatet presenteres alltid i en NOU-rapport – en såkalt Norsk Offentlig Utredning. 

Tidligere krevde misfornøyde borgere og velgere gjerne handling. I dag krever vi utredning. 

Spekter vil ha arbeidstidskommisjon. Civita vil ha forvaltningskommisjon og Fafo vil ha utviklingskommisjon for offentlig sektor. Gammelstatsråd og PR-fremst i First House, Bjarne Håkon Hansen vil ha eldrekommisjon, mens finansminister Siv Jensen har lovt oss en produktivitetskommisjon (se tekstboks). 

I tillegg til utredninger, arrangeres det konferanser. Konferanser om fremtidens Norge. NHO skal ha fremtidens kompetansebehov som tema på sin årskonferanse i januar. De siste to årene har velferdsstaten stått på programmet. 

Og mandag denne uken inviterte Spekter til jubileumskonferanse – etter 20 år som hissig arbeidsgiverorganisasjon i vekst – med velferdsstatens fremtid som gjennomgående tema. 

Uavhengig av tenketanker, kommisjoner, seminarer og konferanser er det ett spørsmål alle på hver sin måte ønsker svar på: Hva slags fremtid har Norge?

Det er dette Agenda og Civita vil debattere, og det er dette den økonomiske eliten i Finansdepartementets vitale rådgivende organer ønsker svar på.

Og det er dette spørsmålet både Spekter og de andre arbeidsgiverne stiller. Hva slags fremtid har Norge? Og det er svarene på spørsmålet de aller fleste norske fagforeninger virker så redde for. Dessverre. For dermed overlater de til Spekter, NHO og Virke å svare. 

Og det gjør arbeidsgiverne begjærlig. NHO, Virke og Spekter har i de seneste årene forsøkt å ta posisjoner som noe mer enn kun arbeidsgiverorganisasjoner. På samme måte som LO og fagbevegelsen var med på å «bygge landet», ønsker arbeidsgiverne nå å bidra til å «redde fremtiden.» De siste ukene har de også fått bra drahjelp av den nye regjeringen. Erna Solberg snakket mye om fremtid i valgkampen, og hun fikk en av sine beste stikk mot Jens Stoltenberg da han i en TV-debatt rotet det til for seg ved å uttalte at «hans perspektiv var fire år». «Akkurat, det er forskjellen på deg og meg», kunne Erna drepende konstatere. 

"Noen kan beskylde meg for å rope ulv, ulv, men da skal vi huske på at i eventyret kom ulven til slutt"

Anne Kari Bratten, Spekter 

Spekter, med administrerende direktør Anne Kari Bratten i spissen, stilte alle de vanskelige spørsmålene om fremtiden på sin egen jubileumskonferanse. 

Hva betyr eldrebølgen for landets produktivitet og helsekostnader de kommende årene? Hvordan skal velferdsstaten makte å håndtere økende innvandring? Hvordan skal vi få flere til å jobbe mer?

I kraft av sin rolle som arbeidsgiver ønsker selvsagt Bratten å stresse viktigheten av at vi alle må jobbe mer. Og det kan hun hevde med kilovis av fakta i ryggen. Ja, hun har vel med seg de fleste norske politikere i denne konklusjonen – i alle fall de med tosifret prosentandel velgere i ryggen. Brattens enkle, men utfordrende argumentasjon er: 

I 1950 var det sju yrkesaktive for hver pensjonist. I dag – i 2013 – er det to og en halv, og i 2060 vil det være under to yrkesaktive per pensjonist. 

Det er de yrkesaktive som finansierer velferdssamfunnet over skatteseddelen. Ikke en gang galaksens største oljefond kan finansiere det budsjettunderskuddet som færre yrkesaktive fører med seg. 

– Noen kan beskylde meg for å rope ulv, ulv, men da skal vi huske på at i eventyret kom ulven til slutt, Spekter-lederen på jubileumskonferansen. 

Brattens medisin handler mye om at vi trenger mer fleksible arbeidstidsreguleringer og at arbeidsgiver bør ha sterkere rett til å bestemme turnuser og arbeidstid i egen virksomhet. Det får gjerne LO og andre fagforeninger til å se blodrødt. 

Den såkalte «arbeidslinja» - at det skal lønne seg å jobbe – blir gjerne trukket frem som viktig fra alle parter i politikk og arbeidsliv. Men når Bratten – trygt lent mot Statistisk sentralbyrå og Stoltenberg-regjeringens egen perspektivmelding sier at hver og en av oss må jobbe 165 timer mer i året for å opprettholde dagens velferdsnivå i 2060, så gjør det vondt langt inn i sjela til fagforeningstoppene. Problemet er, som en undersøkelse Spekter har fått utført viser, at svært mange av oss ikke kan tenke seg å jobbe mer enn vi gjør i dag. 

«Vil du jobbe mer for å opprettholde velferdstilbudet i årene fremover?» spurte Spekter. 48 prosent svarer «ja», 17 prosent «vet ikke» mens 35 prosent svarer «nei». Videre hevder undersøkelsen at halvparten av oss heller vil ha fri hver fredag enn 20 prosent høyere lønn. 

Legg til at det norske folk forventer bedre eller like gode, og ikke dårligere, velferdstjenester i fremtiden. Vi betaler vår skatt – de fleste av oss – og forventer å få igjen vår investering hvis vi blir syke eller når vi blir gamle og skrøpelige. 

– Flest mulig, må jobbe lengst mulig med riktigst mulig kompetanse, sier Bratten. Det virker for så vidt ganske selvsagt og lite kontroversielt, men med den uttalelsen utfordrer hun både arbeidsmiljøloven, pensjonsordningene og utdanningspolitikken i landet. 

Men i tillegg utfordrer Anne-Kari Bratten høyresidens forsvar for kontantstøtten og reduseringen av den pålagte pappakvoten i fødselspermisjonen. Det samme har hennes kollega Kristin Skogen Lund i NHO påpekt ved en rekke anledninger. På denne måten hever de to seg opp fra det snevre lønns- og konkurranseevne-sporet vi er vant med fra arbeidsgiverhold. 

Det er blitt en tendens de seneste årene at arbeidsgiverorganisasjonene argumenterer med velferdsstatens fremtid for øyet, og ikke med egne bedrifters konkurranseevne, når de ønsker å understreke sine poenger. For både Bratten, Skogen Lund og Vibeke Madsen i Virke, er det avgjørende for virksomhetene de representerer at flere kvinner går over fra deltid til hele stillinger. Isolert sett henger det på greip at arbeidsgiverne er opptatt av deltidsproblematikk og pappaperm. Men likevel – de nye damene i organisasjonenes toppsjikt (ja, vi våger å spille kjønnskortet her) har tatt arbeidslivsdebatten et skritt videre. I dag er det ikke bare kronetillegg og reallønnsvekst som gjelder. 

Fagforeningene mangler svar

Det kan virke som om fagbevegelsen er blitt stilt litt sjakk matt i denne debatten. I LO snakker man om «historiske opparbeidede rettigheter,» mens arbeidsgiverne snakker om «fremtiden».

Fagbevegelsen bruker tradisjonell «rettighets-retorikk» mens arbeidsgiverne snakker om «valgfrihet og fleksibilitet.» 

Men det er ikke gitt at arbeidsgivernes argumentasjon holder helt hjem. I alle fall ikke for de ansatte som rammes av deres reformiver. Se bare på argumentet om antall yrkesaktive per pensjonist. Hvis det var sju i jobb per pensjonist i 1950 og 2,5 i dag, så har vi taklet reduksjonen i dette forholdstallet svært bra. Da burde det jo være «piece of cake» å gå fra 2,5 til snaut 2 de neste 50 årene? 

Vel, så enkelt er det selvsagt ikke. Den enorme produksjonsveksten vi har opplevd har gjort oss rike. Problemet er at denne veksten nå blir mindre, mens lønnsveksten fortsatt stiger (se figur). 

Et annet faktum er at landets innbyggere kun er lønnsomme når vi er mellom 20 og 65 år. Vi er altså en netto utgift for staten både i begynnelsen og på slutten av livet. Og dersom alderdommen blir lenger på grunn av høyere levealder og lavere pensjonsalder, så blir vår tid som lønnsomme borgerprodukter stadig kortere (se figur). 

Venstresiden har dog ett knallsterkt argument, som vanskelig kan motbevises: Den norske modellen funker. I alle fall foreløpig.

Sammenlignet med andre land i Europa er utviklingen i Norge som et eventyr. Arbeidsledigheten er lav, velferdstjenestene mange og gode og forskjellene små. 

Få andre land har et så godt utgangspunkt for fremtiden som Norge. 

Og når det gjelder den omtalte nedgangen i produktivitetsveksten, så har den rammet alle våre handelspartnere også. Minus USA. Men der fikk man en kraftig økning i arbeidsledigheten i stedet.

Poenget er at argumentene til kritikerne av den norske frontfagsmodellen for lønnsdannelse i arbeidslivet grenser til schizofreni. De liker resultatet på et makronivå, men misliker virkemidlene i et mikroperspektiv.

På den annen side: Selv om enkelte fagforbund og bransjeforeninger har vondt for å se virkeligheten i øynene, vet nok toppene i de ulike fagorganisasjonene at vi har noen utfordringer når det gjelder den velkjente arbeidslinja. 

Arbeidsgiverne har kanskje ballen nå, men de må passe seg for ikke å finte seg selv ut. Moralisme passer det norske folk dårlig, og derfor har Bratten og de andre en tøff, pedagogisk oppgave med å balansere sine argumenter og overbevise oss om at de ikke snakker for sin syke mor – eller sine slitne medlemsbedrifter – men for samfunnet og den norske velferdsstatens fremtid. 

LO og de andre fagforeningene må drille sine tropper og reformulere sine standpunkt. Det høres nokså hult ut når det fra LO-hold advares mot sosial dumping når hensikten tydeligvis er å sikre at kun de som er organisert i ett bestemt forbund skal ha førsterett til en bestemt type jobb – slik havnearbeiderne operere i konflikten ved Oslo havn og Risavik i Stavanger. 

Siste ord går til First House, og Bjarne Håkon Hansen, som også innledet på Spekters konferanse:

– Vi har i dag ingen felles problemforståelse, og vi får da heller ingen god debatt, konkluderte Bjarne Håkon Hanssen.

Helt gratis. •

Tydeligere venstreside

 

Daglig leder i den blodferske tankesmien Agenda mener det er bra at fremtiden diskuteres. Men det er lett å kjenne igjen arbeidsgivernes svar på utfordringene. 

– Jeg synes det er bra at arbeidsgiverorganisasjonene tar opp brede samfunnsutfordringer generelt og velferdsstatens utfordringer spesielt. Men argumentasjonen for å stramme inn, kutte og slakke på arbeidsrettigheter er gjenkjennelige og ikke spesielt nye fra høyresiden eller fra arbeidsgiversiden. Det kan virke som uansett kontekst, er svarene de samme. Det kan vitne om at diskusjonene ikke alltid er like reelle. Det er synd, sier Tarjei Skirbekk, fungerende daglig leder i den nye tankesmien Agenda.

Skirbekk mener at diskusjoner om Norges fremtid og om vår velferdsmodell, som har visst seg å være svært vellykket også for arbeidsgiverne, ikke bør overskygges av ideologisk motiverte argumenter, men baseres på kunnskap og mål om å videreutvikle en av verdens beste økonomi- og velferdsmodeller.

Han er ikke enig i at fagbevegelsen er spilt sjakk matt i denne debatten, men ser at venstresiden må bli mer tydelig.

– Norsk fagbevegelse og sentrum/venstre i norsk politikk deltar aktivt i diskusjonene om viktige fremtidsspørsmål. Men de må kanskje være tydeligere og mer samordnet i diskusjonene, sier Skirbekk.

Ifølge Agenda-lederen har norsk fagbevegelse historisk visst at de tar samfunnsansvar. 

– Uten en sterk og ansvarlig fagbevegelse hadde vi ikke klart å bygge en robust velferdsmodell slik vi har i dag, ei heller en sterk, økonomisk modell med høy produktivitet.

– Jeg oppfatter at norsk fagbevegelse, akademia og de fleste interesseorganisasjoner i Norge har et genuint engasjement for å finne kunnskap og løsninger som sikrer en dynamisk og robust norsk samfunnsmodell.

 

 

Kommisjonenes tidsalder

Du får ikke særlig høye odds hvis du vedder på at regjeringen i nær fremtid vil nedsette minst en kommisjon eller offentlig utvalg for å får framtida på rett spor. Det vil i så fall bli det 494. utvalget siden 1993. 

 

Det er nyttig å ta et steg tilbake enkelte ganger. Se ting i perspektiv. Ta seg tid til å studere helheten. 

Men en kommisjon gjør ingen revolusjon. 

Regjering og Storting har fått en tendens til å sette tanker ut på anbud. Og for den slags finnes det i alle fall et marked. Antall PR-byråer, forskningsstiftelser, analyseselskap og tenketanker som gjerne kan tenke seg å bidra til ny politikkutforming mot betaling er i vill vekst. 

Og kommisjoner og utvalgsrapporter produseres i et vanvittig tempo. 

Siden 1993 er det utgitt 493 såkalte NOU-er, det vil si rapporter fra offentlige utvalg og kommisjoner. Noen av dem er svært kjente om mye omtalt – Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli er i særklasse den folk flest kjenner best.  Sist uke kom rapporten om lønnsdannelsen i Norge, fra det såkalte Holden III-utvalget – også den fikk sine 15 minutter, og mer til, i rampelyset. 

Men hvor mange av de nesten 500 utredningene har ført til ny politikk og nye reformer?

«Denne regjeringen» – som Regjeringen Solberg ser ut til å ha døpt seg selv til – har uttalt at det skal handles, fremfor å utredes. 

Men dersom utredninger, utvalg og kommisjoner omtales som «prat» er det ikke bare de rødgrønne som har fremstått som pratmakerne de siste 20 årene. Ifølge regjeringen.no sin egen oversikt er det Bondeviks regjeringer som hat vært mest utredningskåte. Under Bondevik var det ikke uvanlig med over 30 utredninger i året. Jens & co har mellom 2005 og 2012 levert mellom 17 og 23 NOU-er årlig. 2013 ser med sine foreløpig 16 utredninger til å bli det slappeste NOU-året på 20 år.

Spørsmål er om en ny utredning er rett medisin for å skape økt produktivitet eller for å møte demografiske utfordringer med flere eldre og høyere innvandring?

Man kunne nesten mistenke en hver ny statsråd føler det hjelper på selvbildet å nedsette sine egne utvalg og kommisjoner. «Ok, Arbeidsdepartementet har bestilt 53 utredninger de siste årene, men ingen av dem er gjort for meg. Vi trenger en til. Jeg trenger en til… »

Dette gir utvilsomt høyere papirproduksjon, men blir produktiviteten bedre?

Svaret får du fra en kommisjon i nær fremtid. 

Utvalgte fakta om utvalg

493 NOU-er er produsert siden 1993

2000 var toppåret med 36 stykker

Økonomi er tema flest ganger, med 43 utredninger 

Arbeid og velferd er tema for 29 utredninger

Finansdepartementet har bestilt 90 utredninger

Arbeidsdepartementet har bestilt 53 og Helsedepartementet 47 utredninger

Annonse

Kommisjonenes tidsalder

Du får ikke særlig høye odds hvis du vedder på at regjeringen i nær fremtid vil nedsette minst en kommisjon eller offentlig utvalg for å får framtida på rett spor. Det vil i så fall bli det 494. utvalget siden 1993. 

 

Det er nyttig å ta et steg tilbake enkelte ganger. Se ting i perspektiv. Ta seg tid til å studere helheten. 

Men en kommisjon gjør ingen revolusjon. 

Regjering og Storting har fått en tendens til å sette tanker ut på anbud. Og for den slags finnes det i alle fall et marked. Antall PR-byråer, forskningsstiftelser, analyseselskap og tenketanker som gjerne kan tenke seg å bidra til ny politikkutforming mot betaling er i vill vekst. 

Og kommisjoner og utvalgsrapporter produseres i et vanvittig tempo. 

Siden 1993 er det utgitt 493 såkalte NOU-er, det vil si rapporter fra offentlige utvalg og kommisjoner. Noen av dem er svært kjente om mye omtalt – Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli er i særklasse den folk flest kjenner best.  Sist uke kom rapporten om lønnsdannelsen i Norge, fra det såkalte Holden III-utvalget – også den fikk sine 15 minutter, og mer til, i rampelyset. 

Men hvor mange av de nesten 500 utredningene har ført til ny politikk og nye reformer?

«Denne regjeringen» – som Regjeringen Solberg ser ut til å ha døpt seg selv til – har uttalt at det skal handles, fremfor å utredes. 

Men dersom utredninger, utvalg og kommisjoner omtales som «prat» er det ikke bare de rødgrønne som har fremstått som pratmakerne de siste 20 årene. Ifølge regjeringen.no sin egen oversikt er det Bondeviks regjeringer som hat vært mest utredningskåte. Under Bondevik var det ikke uvanlig med over 30 utredninger i året. Jens & co har mellom 2005 og 2012 levert mellom 17 og 23 NOU-er årlig. 2013 ser med sine foreløpig 16 utredninger til å bli det slappeste NOU-året på 20 år.

Spørsmål er om en ny utredning er rett medisin for å skape økt produktivitet eller for å møte demografiske utfordringer med flere eldre og høyere innvandring?

Man kunne nesten mistenke en hver ny statsråd føler det hjelper på selvbildet å nedsette sine egne utvalg og kommisjoner. «Ok, Arbeidsdepartementet har bestilt 53 utredninger de siste årene, men ingen av dem er gjort for meg. Vi trenger en til. Jeg trenger en til… »

Dette gir utvilsomt høyere papirproduksjon, men blir produktiviteten bedre?

Svaret får du fra en kommisjon i nær fremtid. 

Utvalgte fakta om utvalg

493 NOU-er er produsert siden 1993

2000 var toppåret med 36 stykker

Økonomi er tema flest ganger, med 43 utredninger 

Arbeid og velferd er tema for 29 utredninger

Finansdepartementet har bestilt 90 utredninger

Arbeidsdepartementet har bestilt 53 og Helsedepartementet 47 utredninger

Annonse