Annonse

Topper regjeringslaget

Erna Solberg toget inn i regjeringskontorene med en flokk ministre med usedvanlig stor reformvilje, teft for effektivitet og gjennomføringskraft. Det var det inntrykket Solberg ville skape. Reformvilje har det ikke vært noe å si på. Gjennomføringskraften har det vært så som så med samlet sett. Det nytter ikke skylde på Venstre og KrF som har et svare strev med å hive seg på bremsepedalen i sak etter sak. Støtte fra de to mellompartiene er en rammebetingelse alle statsrådene kjenner til.

Det er for enkelt og noe urettferdig å si at Solberg skifter ut de ministrene som har vist dårligst gjennomføringskraft. Når en først begynner å gjøre endringer, drar den ene endringen den neste med seg. Det er mange hensyn å ta når en regjering skal settes sammen.

Stokker kortene

Det ser ut som om det er Frp som har hatt størst behov for å stokke kortene på nytt. Per Sandberg leverte en åpen søknad om å få en sentral plass i regjeringen i høst. Han ville bli innenriksminister og ta ansvar for alle Frps hjertesaker i en gedigent departement. Han endte opp som fiskeriminister. Det ville Sandberg aldri valgt om han kunne valgt departement fra øverste hylle. Sandberg er en allrounder som sikkert kan sette fiskeripolitikken høyere på dagsordenen. Spørsmålet er om Frp vil trekke velgere til seg eller støte de fra seg hvis han skal fronte den politikken Aspaker har stått for. Det er bred motstand i Nord-Norge mot å liberalisere fiskeripolitikken ytterligere og la «kvotebaronene» få enda større makt.

Den nye regjeringen strutter av selvtillit, naturlig nok. Erna Solberg mener hun nå har toppet laget. Det vil vise seg om hun har truffet planken med de endringer hun nå har gjort

Per Sandberg spesialøvelse er å framføre Frps primære standpunkter i motsetning til den politikken regjeringen fører. Siden han er nestleder i partiet, har han fortsatt et visst meningsrom, men som statsråd må han dempe seg betraktelig. Andre statsråder vil ikke finne seg i at han kjører solo på deres område. Fram mot sommeren 2017, vil nok Sandberg kunne slippe seg mer løs. Da er det valgkamp og tid for å markere primærstandpunkter med kraft og tyngde.

Med Sandberg i regjerning har Frp foretatt en strategiskifte. Sandberg selv tror Frp vil få økt oppslutning ved at han kommer inn i regjeringen. Han er vel sterk i troen på egen fortreffelighet. At flere velgere skulle slutte opp om Frp fordi Per Sandberg er blitt fiskeriminister, er en skjønn drøm. Sandberg ville inn i regjeringen. Det er saken. For Erna Solberg er det bedre å ha ham innenfor enn utenfor når han kan plasseres på en perifer post.

Høyre har stor interesse av å få begge hendene på rattet i sosial- og arbeidslivspolitikken. Robert Eriksson har hatt store ambisjoner, men har ikke fått iverksatt all verdens. Hva Anniken Hauglie kan få utrettet, er et åpent spørsmål. På dette området kan det være større behov for ro og systematikk framfor spreke utspill om å gjøre vei i vellinga.

Helleland i motbakke

Det blir neppe store endringer på kulturfeltet når Linda Hofstad Helleland tar Thorhild Widveys plass. Widvey har i likhet med Eriksson kommet med mange utspill, men for mange av dem har ikke ført fram. Widvey har frontet Høyres program, men Høyres politikk på kulturfeltet er det betydelig motstand mot. Widvey har slitt med å finne tonen på et felt der det gjelder å kunne de riktige kodene om en skal bli opplevd som en som kommer innenfra og ikke en som kommer utenfra for å styre. Widvey ble i for stor grad opplevd som det siste. Helleland kommer fra Transportkomiteen. Hun må raskt omstøpes til en kulturpolitiker som kan gå i dialog med en hærskare av sentrale kulturaktører som er skeptiske til Høyre-folk. Helleland må finne seg i å starte i motbakke.

At Vidar Helgesen tar over ansvaret for miljø og klima, gir mening. Han regnes for å være dyktigere enn han har fått vist som europaminister. Helgesen burde ha gode forutsetninger for å gire opp tempoet i den klimapolitikken som må utformes i tett kontakt med EU.

Erna Solberg har valgt å utvide regjeringen med en statsråd. Det vitner ikke akkurat om effektivitet og reform. Det kan stilles spørsmål med om det er behov for en egen minister for Europapolitikken. Vi trenger færre statsråder for på få til en bedre koordinering. Men Aspaker skal med fortsatt. Elisabeth Aspaker blir neppe møtt med nevneverdige forventinger som minister for Europa. Hun har imidlertid en fordel; hun kan fiskeri og i EU lytter de til Norge i fiskerispørsmål.

Det knytter seg størst spenning til hva Sylvi Listhaug kan få utrettet som statsråd for innvandring og integrering. Listhaug er utvilsomt et av regjeringens sterkeste kort. Hun har driv, er tydelig og kan kompromisse når hun ser at det ikke er noen vei utenom. Hun kommer nok til å provosere KrF og Venstre, men hun har en form som er mer spiselig enn Sandbergs.

Den nye regjeringen strutter av selvtillit, naturlig nok. Erna Solberg mener hun nå har toppet laget. Det vil vise seg om hun har truffet planken med de endringer hun nå har gjort.

Annonse
Annonse