Annonse

Ytringsfrihets-surrealisme

Det er garantert en tanke utenriksminister Børge Brende ikke har tenkt – det er å innskrenke ytringsfriheten. Det han har tenkt og erfart er at ytringsfriheten kan fungere som noe i retning av pest og en plage for politikere som vil oppnå resultater raskt og effektivt. Ytringsfriheten har en kostnad. Den må noen betale i form av å oppleve seg krenket eller at saker kommer ut av kontroll.

I helgen ble det kjent at Russland ikke lenger ville ta imot asylsøkere over Storskog. Utenriksminister Børge Brende oppfordret da til ro og enighet omkring asylpolitikken.

– Det russiske aktører har sagt til meg er at de er såret over hvordan Russland nå har blitt omtalt på i den norske debatten. De opplever at det er skapt et inntrykk av Russland ikke er et trygt land, sa Brende.

Uten grunnlag

Dermed var debatten om Brende ville kneble ytringsfriheten i gang. Politikere, medier og jurister hang seg på. Den slags debatter skjer på refleks. Det saklige grunnlag for det som påstås, er ikke til stede.

En utenriksminister har da lov til å mane til samhold om et vedtak et solid flertall på Stortinget har fattet. Det kan da ikke være meningen at Brende skal underslå det han vet om reaksjoner i Russland i frykt for at noen kan finne på å mene at han dermed angriper ytringsfriheten.

Statsminister Erna Solberg har pekt på at dersom det er stor politisk uenighet rundt flyktningpolitikken, står Norge svakere i forhandlingene med Russland. Det er nærmest et faktum og ikke et forsøk på å sette munnkurv på alle landets politikere.

 

«Wessel-Aas' påstander i VG om at Brende angriper  ytringsfrihetens kjerne, er et eksempel på hvor ille det kan gå når fanden leser Bibelen.»

 

Nestleder i utenrikskomiteen, Christian Tybring-Gjedde (Frp) har sagt til Klassekampen at Ap, KrF og Røde Kors har seg selv å takke for at russerne viser liten samarbeidsvilje. De reagerer på den krasse retorikken i den norske de debatten.

Brendes poeng

Brende har altså et poeng, men norsk offentlighet sliter med å tåle å bli konfrontert med virkeligheten slik den er. De trekker opp en helt annen debatt: Brende svikter ytringsfriheten. «Dette er så snudd på hodet at det er surrealistisk», sa Brende til NTB i går. Han understreket at han aldri har bedt noen om å la være på uttale seg, men viderebragt russernes syn.

Men er debatten først i gang, ruller den videre på tomgang. «Det er helt uaktuelt at vi skal bli fortalt av en norsk regjering hva vi skal si om en sak av aller største viktighet», sier Rasmus Hansson (MDG) til Dagsavisen i dag. Regjeringen har ikke fortalt noe som helst om hva politikerne skal si og mene. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) er glad for at Brende sier at «vi må ha lov til å kritisere Russland. Har Ropstad virkelig vært inne på den tanken at han skal be regjering om lov til å mene noe?  Audun Lysbakken sier til Dagsavisen at både Erna Solberg, Tybring-Gjedde og Brende «i klartekst eller mellom linjene har bedt kritikere av norsk asylpolitikk om å holde kjeft eller dempe seg»

– Det skulle altså ikke mer til enn 5000 asylsøkere før prinsippene om ytringsfrihet begynte å vakle, sukker Lysbakken.

Politikerene bør holde seg til saken. Brendes uttalelser er et for tynt grunnlag å reise en debatt om ytringsfrihet på. Det hjelper ikke at Jon Wessel-Aas, avokat  i Bing Hodneland advokatselskap og styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, har tatt fram storslegga. Han drar paralleller til det tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte i 2006 i forbindelse med trykking av Muhammed-karikaturer i norsk presse. Men dette er da en fillesak i forhold.

Wessel-Aas' påstander i VG om at Brende ikjke bare angriper  ytringsfrihetens kjerne – «frimodige ytringer om statsstyrelsen», som det står i Grunnloven – men også advokaters uavhengighet, et annet sentralt rettsstatsprinsipp i vårt samfunn, er et eksempel på hvor ille det kan gå når fanden leser Bibelen.

Det kreves et visst anlegg for å se ytringsfrihetsspøkelser på høylys dag for komme på den tanken at Brende vil innskrenke ytringsfriheten. Politikere har dessuten selv ytringsfrihet til å ytre seg om hva andre sier og mener om aktuelle spørsmål. Jurister, redaktører og politikere som hevder de snakker med store ord om ytringsfriheten, bør spørre hva politikere mener før de fyrer av kanoner med påstander om at det handler om å kaste ytringsfrihet og rettsstatsprinsipper over bord. De har til og med lov å sable ned andres bruk av ytringsfriheten og likevel forsvare retten til å ytre seg.

I debatter om ytringsfrihet, gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig.  Politikere bør si det de mener uten å være redd for å få ytringsfrihetens selvoppnevnte riddere med hevdet sverd etter seg.

 

 

Annonse
Annonse