EØS

Det blinde EØS-øyet

Regjeringen vil ha tettere europeisk samarbeid, men overser i stor grad de mange EØS-sakene som kan bringe oss lenger vekk fra EU. Ikke engang Høyres statsråder står opp for EU-samarbeidet når det skaper trøbbel på eget fagfelt, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

Onsdag forrige uke var det Europadagen – EUs fødselsdag. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide markerte dagen med å lansere en offensiv og EU-vennlig Europastrategi.

Tonen var ganske annerledes enn da likestillingsminister Linda Hofstad Helleland mandag forsvarte den norske foreldrepengeordningen. Budskapet da var at Brussel ikke hadde noe med å blande seg inn i på et politikkfelt der vi er mye bedre enn EU.

De to statsrådene illustrerte et fenomen som britiske EU-tilhengere ble beskyldt for i forkant av Brexit-avstemningen: De snakket alltid pent om det europeiske samarbeidet på søndagene, men rakket ned på det i hverdagen – hver gang det oppsto reelle eller innbilte problemer i det praktiske samarbeidet. Resultatet baler britene og Europa med nå.

I Norge kan det gå likedan. Det omfattende EU-samarbeidet som er regulert av EØS-avtalen og en lang rekke medfølgende avtaler er under et økende press.

I Frp, det nest største regjeringspartiet, er EU-motstanderne i flertall, og det er grunn til å tro at motstanden mot EØS også er økende. I fagbevegelsen er EØS-motstanden nå så stor at tilhengerne – både i LO og i Arbeiderpartiet – har endret adferd. Det var epokegjørende da Arbeiderpartiet tidligere i vår ba om en ekstern utredning av de juridiske sider ved en tilslutning til EUs abeidsmarkedsbyrå. Begrunnelsen var at de vurderingene som gjøres i Justisdepartementets lovavdeling «kan være farget av regjeringens politikk».

Europastrategien mangler både drøftelser og konkrete tiltak på de områdene som høyst sannsynlig bidrar til at EØS-motstanden er økende.

At det største styringspartiet sår tvil om forvaltningens nøytralitet, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det kan bare forstås på bakgrunn av den opphetede debatten i Ap og i fagbevegelsen om norsk tilslutning til Acer og EUs tredje energimarkedspakke. Aps ledelse møtte så mye motstand i den saken at den har innsett at det må brukes nye virkemidler for å nå det som fortsatt må antas å være et hovedmål – nemlig å slå ring om EØS-avtalen.

Avtalen om det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet er blitt 26 år gammel og den har bidratt til at Norge er blitt en del av EUs indre marked. Den er defensiv i sin karakter ved at den ble laget for å hindre utstøtelse av det gode europeiske selskap og for å bøte på det som den daværende Ap-regjeringen så på som skadevirkningene av at folket sa nei til EU-medlemskap.

Da Europastrategien ble lansert på et frokostseminar i regi av Civita, gjorde både utenriksministeren og NUPI-sjefen Ulf Sverdrup et poeng av at denne defensive tilnærmingen nå er i ferd med å bli forlatt. Norge skal i fremtiden være for EØS, og mye annet europeisk samarbeid, fordi vi ønsker det i seg selv. Det er i et europeisk fellesskap vi kan forsvare de demokratiske verdiene – noe som virker som et mer presserende behov i dag enn på mange tiår.

Sverdrup, som også var sekretariatsleder for den store Europautredningen fra 2012, var positiv til dette nye perspektivet, men han understreket at regjeringens strategi var sterkere på ambisjoner enn på handlinger.

Det er antageligvis problemet – sett fra ståstedet til alle de som ønsker en tettest mulig EU-tilknytning. Europastrategien mangler både drøftelser og konkrete tiltak på de områdene som høyst sannsynlig bidrar til at EØS-motstanden er økende.

Når fagstatsråder i ganske mange saker viser til EØS som en begrunnelse for ikke å velge den løsningen som ser mest fornuftig ut for folk flest, gjør de det lett for seg selv i første omgang, men de er med på å lage større problemer på lang sikt. Spesielt gjelder det om de velger å være folkelige og omtrentlige i argumentasjonen.

Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland vet selvfølgelig at ESA – den institusjonen som kontrollerer at EØS-avtalen blir fulgt – ikke har noen meninger om hvor mye penger foreldre skal få når de er hjemme med barn. ESA har bare blandet seg inn i ett spørsmål, nemlig om likebehandling mellom menn og kvinner.

Statsråden gir inntrykk av at ESA skal tvinge Norge til å bruke 800 millioner kroner ekstra på å gi menn rett til å tjene opp fødselspengene sine selv, og hun sier lite om at ESA bare forfølger et likebehandlingsprinsipp som Norge i andre sammenhenger slutter seg til. Likebehandling av menn og kvinner kan teoretisk sett være like lett å oppnå ved å ta rettigheter fra kvinner som å gi nye rettigheter til menn.

Den norske anti-Brussel retorikken er meget beskjeden

Det er politisk umulig å ta fødselspenger fra kvinner, og når Hofstad Helleland i tillegg vet at det for tiden er ekstremt vanskelig å få nye 800 millioner kroner ut av Finansdepartementet, velger hun minste motstands vei: Skylder på Brussel. Hun trekker også inn et poeng som er totalt irrelevant – nemlig at Norge er bedre på likestillingspolitikk enn de aller fleste andre EU-land. Underforstått: Vi er best, byråkratene i EU-hovedstaden skal ikke belære oss.

Den norske anti-Brussel retorikken er meget beskjeden, dersom man sammenligner den med den britiske. I seg selv kommer ikke den til å skape en nei til EØS-bølge her i landet. Men den kan komme på toppen av det som virkelig truer EØS-samarbeidet – nemlig svakhetene i det juridiske byggverket som skal sikre norsk selvråderett.

Helt fra starten av har det vært store svakheter i rammeverket som ble laget for å oppnå en teoretisk umulighet – nemlig den at EU og Norge skulle ha helt like regler i det indre marked, samtidig som verken EU eller Norge skulle la den andre part ha noen som helst innflytelse på hverandres utforming av reglene. Dette er som kjent blitt løst ved at Norge på et tilsynelatende fritt grunnlag bestemmer seg for å vedta nøyaktig det samme som EU vedtar.

I EØS-avtalen er det laget sinnrike konstruksjoner for å regulere den norske kopieringen av EUs regelverk, og for å håndtere de sakene der reglene ikke etterleves godt nok. Men det er ikke tatt høyde for at EU etter hvert driver mer og mer av sin politikk gjennom ulike byråer. Norge har måttet inngå stadig flere separatavtaler med EU for å få være med i disse byråene. Hver og en av disse avtalene medfører i realiteten at Norge gir fra seg litt mer suverenitet til EU.

Spørsmålet som blir mer og mer påtrengende er om alle Norges enkelttilnærminger til EU bør sees i en større sammenheng, og om det da vil vise seg at Norge totalt sett er blitt mer EU-medlem enn Stortinget og befolkningen har vært klar over.

I så fall går vi mot en ny stor EØS- og EU-debatt her i landet. Men den har ikke regjeringen tenkt å bidra til. I hvert fall ser det ikke slik ut i den nye Europastrategien.

Powered by Labrador CMS