krf

Det politiske spillet om KrF sett i etterkant

Publisert Sist oppdatert

Politikk er viktig. Den engasjerer, initierer og fordeler. Men noen ganger blir politikk redusert til spill, spinn og taktikkeri.

Det skjer som regel når politiske ledere er mer opptatt av makt enn hva de står for – når standpunkter blir brukt som strategiske posisjoner for å oppnå eller holde på makt. Denne måten å drive politikk på blir ekstra absurd når politikere er villige til å bryte sine egne prinsipper for å få makt – uten at de helt kan forklare hva de egentlig vil bruke makten til, utover å ha den.

Kanskje kan KrFs veivalg karakteriseres slik: Enten sette abortsaken først, og gå til Erna Solberg i et håp om å få endret abortloven. Eller å prøve på nytt å plassere seg i sentrum sammen med de gamle vennene i Senterpartiet. Eventuelt å ignorere valget, og fortsette som før: abort, retry, ignore.

Hvor viktig er abortsaken i KrF? Under oppkjøringen til landsmøtet har den vært svært viktig. Kjell Ingolf Ropstad løftet saken fram i et avtalt spill med Høyre. Erna Solberg har lokket med endringer i paragraf 2C og et forbud mot flerfosterabort.

Det er høyst uklart, for å si det mildt, om hun kommer til å kunne levere på disse løftene. FrP og Venstre sitter også i regjeringen og de har gjort det klart at de ikke støtter Erna. Men gjør hun det, er det en ny virkelighet som kommer til å møte de norske kvinnene som oppdager at barnet de bærer har en alvorlig sykdom:

Enkeltkvinner kan ikke ofres for å hindre framveksten av sorteringssamfunnet. Mot sorteringssamfunnet er det den teknologiske utviklingen som må under en kritisk og politisk lupe. Teknologi må bli knyttet til verdisyn.

Paragraf 2C i abortloven sier at en kvinne kan avbryte svangerskapet også etter uke 12 dersom: «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Det er denne paragrafen KrF vil ha bort. Det er denne muligheten Erna Solberg sier at hun vil fjerne. Paragrafen kalles gjerne «Downs-paragrafen» av de som er mot den.

Men den handler om mye mer enn Downs. Det finnes skader og arvelige anlegg som gjør at barnet ikke er levedyktig. For noen mødre oppleves det riktig og fint å bære fram og føde et barn de vet at bare skal leve i noen timer. For andre føles dette som en umenneskelig påkjenning. Men i dette spørsmålet skal ikke enkeltmenneskets valgfrihet - som Høyre og KrF ellers setter så høyt - lenger bety noe.

Den hederlige politikeren i dette spillet har vært KrFs leder Knut Arild Hareide. Derfor er han en vinner i et framtidsperspektiv, selv om han tapte avstemningen om KrF skal holde seg til de rødgrønne framfor de blå.

Han har gjort jobben sin som leder, pekt på den veien han mener partiet bør gå for å vokse og få større gjennomslag i politikken. Han har framhevet en helhetlig verdibasert velferdsframtid. En partileder må og skal ta hensyn til hva velgerne og egne tillitsvalgte mener.

«Men en partileder er ikke en sekretær, en underordnet som gjør det en får beskjed om. En partileder er en veiviser, en som skal gå foran, en som staker ut den kursen han er overbevist om er den beste for partiet», skriver redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv.

Ropstad som nestleder har vel gjort det samme, men med et individualistisk og instrumentelt utgangspunkt.

KrF har i flere år vært et parti preget av borgerlig motstrøms- og motkulturrøtter i sørvestlandsk bedehuskultur. Hareide, fra Bømlo, har bidratt til å synliggjøre dette igjen ved å kjempe for disse partiets røtter knyttet til desentralisering og sosialdemokratiske verdier.

Å lede et parti der omtrent halvparten frykter sosialisme og antigudelighet i Arbeiderpartiet, er mildt sagt krevende. Men alt tyder på at denne frykten er avtakende også i sør og vest, og Hareide har i sine store taler medvirket til dette.

Ropstad med sine politiske framstøt har omvendt forsterket fordommer om sosialdemokratiet og dets abortpolitikk.

KrF trenger en Hareide til å lede partiet i en retning som gjør at velgerne igjen får øye på sine historiske ikke-borgerlige røtter.

KrF har ikke våget noe annet enn å samarbeide med de borgerlige etter at de tapte sin motstrømpolitikk og kulturidentitet på 1980-tallet. Det har ført til at de jevnt og trutt har mistet velgere. Med et nødskrik karret de seg over sperregrensen ved siste valg.

Knut Arild Hareide ville ikke ta sjansen på å fortsette på denne kursen, men gjenvinne sin identitet fjernt fra kapital og rikdom - fra sosial ulikhet, som er elsket av den for tiden borgerlige regjeringsmakten. Han kjemper for å få partiet med seg på en ny kurs med en bredere innfallsvinkel enn abortloven.

Det viser seg som ventet tungt å få et parti til å skifte side i politikken, bort fra den rådende regjeringsmakten. I KrF er det delte meninger, og nytt er at enkelte framtredende partimedlemmer uttaler håp om at de nå pågående regjeringsforhandlingene, ledet av Ropstad, skal strande.

Det kan skje, i så fall trer Hareide igjen inn på den politiske arenaen. Så oppstår igjen muligheten om å bygge KrF tilbake til et motstrømparti, nå mot rådende høyreliberale angrep på velferdsstaten og teknologioptimisme. Det er faktisk harde og alvorlige politiske spill som skjer for tiden i landet.

NORALV VEGGELAND er professor i offentlig politikk ved INN, Lillehammer

Powered by Labrador CMS