Synspunkt
Ja, vi elsker den norske modellen
I Norge er samarbeid vanligere enn konflikt. Hvis arbeidslivet skal være slik også i fremtiden, må vi passe ekstra godt på den norske modellen, skriver Vibeke Hammer Madsen.
Vibeke Hammer Madsen er administrerende direktør i Hovedorganisasjonen Virke. Les flere av hennes synspunkt her.
SYNSPUNKT: Litt flaks har vi hatt, vi nordmenn. Men først og fremst har vi skapt et av verdens beste samfunn gjennom hardt arbeid og smarte politiske grep. Den norske modellen er en grunnpilar i både økonomisk utvikling og lavt konfliktnivå. Kjernen er trepartssamarbeidet, det formaliserte og forpliktende forholdet mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstagerne.
Samarbeid sikrer stabilitet
Vi har fått et likestilt samfunn med relativt små forskjeller, høyt lønns- og kostnadsnivå, lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Når bedrifter organiserer seg i arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakere organiserer seg i arbeidstakerorganisasjoner, får vi en jevnere fordeling av makt.
Samarbeid er stikkordet. Gjennom både godt samarbeid og tøffe forhandlinger mellom sterke arbeidslivsorganisasjoner og politikere blir det mulig å bruke lønnsoppgjør til et viktig verktøy for å sikre sunn økonomisk vekst og høy deltagelse i arbeidslivet. Den norske modellen sikrer dessuten at store, viktige og nødvendige reformer kan gjennomføres før problemene blir store og uhåndterlige. Pensjonsreformen er et godt eksempel.
Kort sagt har den norske modellen gjort Norge til et stabilt og godt samfunn med høy tillit.
Viktig plass for Virke
Kun sammenslutningene på toppnivå i arbeidslivet – de som kalles hovedorganisasjoner – får plass i trepartssamarbeidet. Opprinnelig var det kun NHO og LO som satt rundt bordet, men etter hvert ble det viktig å inkludere flere organisasjoner i samarbeidet, ettersom sysselsettingen falt i jordbruket og industrien og økte i tjenestenæringene. I dag består det organiserte trepartssamarbeidet av åtte organisasjoner som møter regjeringen: LO, YS, Unio og Akademikerne er hovedorganisasjoner for arbeidstakerne. NHO, Spekter, KS og Virke er hovedorganisasjoner for arbeidsgiverne.
Den norske modellen sikrer dessuten at store, viktige og nødvendige reformer kan gjennomføres før problemene blir store og uhåndterlige
Virke kom inn i trepartssamarbeidet i 1999, den gang under navnet Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon. I dag representerer Virke mer enn 21 000 virksomheter og er hovedorganisasjonen for tjenestenæringene i Norge. Jeg pleier å si at dette er virksomhetene som gjennom handel og formidling av varer og tjenester, sørger for at samfunnet fungerer.
Tjenestenæringene står for fastlands-Norges største verdiskaping og sysselsetting, og vil stå for en stadig større del av Norges arbeidsplasser i fremtiden. Virke representerer bredden av tjenestenæringene i privat sektor, både store og små, de kommersielle og de ideelle. Derfor er Virkes rolle i trepartssamarbeidet svært viktig.
Grunnmuren skjelver
Men nå er den norske modellen under press. Store teknologiske endringer og økt konkurranse over landegrenser gjør oss sårbare. Norsk næringsliv spiller ikke lenger i NM; vi spiller i VM.
Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne innser dette. Lederne i LO, YS, Unio og Akademikerne varslet høsten 2017 at organiseringsgraden på arbeidstakersiden nå er under 50 prosent. Aldri før har så få arbeidstakere valgt å melde seg inn i en fagforening. Arbeidstakerne mener dette er et klart symptom på at noe er alvorlig galt.
Vi i Virke vet at problemstillingen er høyst reell. Av alle arbeidslivsorganisasjonene er det kanskje vi som kjenner utfordringene best, siden vi organiserer bedrifter i mange bransjer der både organiseringsgraden er lav og relativt få virksomheter er bundet av tariffavtale. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har et felles ansvar for at ikke virksomheter med tariffavtaler skal oppleve at det svekker dem i konkurranse med andre aktører som ikke har det.
Legitimitet er avgjørende
Dersom organisasjonene i arbeidslivet skal lykkes med å gjennomføre store og viktige endringer som tjener den norske økonomien på lang sikt, er det en forutsetning at vi oppleves som relevante og representative. Med lavere organisasjonsgrad svekkes denne legitimiteten.
Variasjonen er stor: Noen steder er over 90 prosent av de ansatte medlem av en fagforening, andre steder er nesten ingen fagorganisert. I noen bransjer er nesten alle bedrifter bundet av en tariffavtale, mens i andre bransjer er tariffavtale helt fraværende. Det er en krevende oppgave å lage en modell som fungerer for alle.
Norge trenger flere innovatører og oppstartsbedrifter. En gründer kjenner seg ikke nødvendigvis igjen i rollen som arbeidsgiver – eller som arbeidstaker. Nå ser vi at både arbeidsgiverforeninger og arbeidstakerforeninger ønsker gründeren som medlem. Den norske modellen må fange opp de som skaper noe nytt og bygger opp det vi skal leve av i fremtiden.
Jeg mener virksomheter lykkes best når verdiene skapes i samspill mellom arbeidsgiver og medarbeider. Derfor må vi ta vare på den norske modellen.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
