Bonde
KrF reddet litt av Stortingets ære
Stortingets byggesprekk har fått deler av Stortinget til å tenke litt mer prinsipielt enn før, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
POLITISK ANALYSE: Det gamle og viktige skillet mellom skyld og ansvar er i ferd med å bli reintrodusert. Spørsmålet er om Erna Solberg også skjønner at man av og til bør gjøre det rette, selv om man har makt til å la være.
Kristelig Folkepartis stortingsgruppe og Høyres Michael Tetzschner reddet denne uken litt av de borgerlige partienes ære. KrF ved å tvinge stortingspresident Olemic Thommessen til å gå av, Tetzschner ved å skrive en kronikk i Aftenposten der han viste at det i hvert fall er noen i Høyre som tenker prinsipielt om ansvar og betydningen av å hegne om institusjonelle former og regler.
Resultatet ble at den ekstra kostnadssprekken i Stortingets byggeprosjekt på en halv milliard har fått noen synlige konsekvenser. De to som ble fremhevet som mest ansvarlige da den forrige byggesprekken ble gransket i juni i fjor, har nå begge gått av. Deres arvtagere, som ennå ikke er klare, kan se på hele byggeprosjektet og organiseringen av det med nye øyne. De klarer kanskje ikke å få noe mer kontroll, men det vil i hvert fall ikke hefte mistanke ved dem om at de lar være å gjøre ting fordi de er bundet opp av tidligere tiders feil og bortforklaringer.
Hva har vi lært?
Så langt, så vel. Spørsmålet nå er hva partiene og Stortinget har lært av denne saken. Det eneste optimistiske noen får seg til å si i disse tider der det er klart at Stortinget bruker en milliard kroner mer enn antatt for et nytt bygg og en ny garasjeinngang, er at prosjektet gir verdifull læring. Man vet nå at Stortinget aldri igjen skal være byggherre, og at det også er meget uklokt å sette tidsfrist for et prosjekt før man i det hele tatt begynner å beregne hvor mye tid som trengs for å gjøre en godt planlagt jobb.
Lærdommen når det gjelder ansvarsforvaltning er mer tvilsom. Frem til denne torsdagen, var det påfallende hvordan Høyre, Frp og Venstre snek seg unna diskusjonene om ansvarliggjøring. Frp og Venstre viste til at de hadde inngått en avtale med Høyre om valg av stortingspresident, og at det derfor var Høyre som måtte vurdere om Olemic Thommessen burde fortsette. Høyres parlamentariske leder Trond Helleland brukte mye av sin taletid i Stortingssalen tirsdag til å lese opp et sitat fra en av Aps avgåtte stortingspresidenter der hovedbudskapet var at presidentskapet var et kollegium og at ansvaret derfor også måtte være kollektivt.
Hellelands mer eller mindre direkte budskap var at Høyres mann ikke burde være noe mer ansvarlig enn alle de andre. Han forholdt seg ikke til opposisjonens påpekninger av at Thommessen er den eneste fra det forrige presidentskapet som faktisk ble gjenvalgt i fjor høst. Det er også han som frontet det forrige presidentskapets bortforklaringer da kritikken av den første byggesprekken kom i fjor sommer.
Ikke solospill
Høyres parlamentariske leder drev neppe solospill. Statsminister Erna Solberg ga helt umotivert helhjertet støtte til Olemic Thommessen i fjor sommer etter at et samlet Stortinget hadde kritisert ham. Hun sørget for at Thommessen ble gjenvalgt i høst, og hun har ganske sikkert gitt beskjed til Helleland om å slå ring om presidenten denne gangen også. Hun mener antagelig at Thommessen er blitt offer for en mediedrevet heksejakt, men mistanken melder seg om at hennes aller viktigste motiv er å slå ring om sine egne. Hun har makten. Da bruker hun den, og avfeier drøftelser av hva som er etisk og politisk riktig.
Da Arbeiderpartiet holdt på slik, var ikke Høyre-folk sene om å bruke merkelappen maktarroganse.
Sterk possisjon
Høyres og Erna Solbergs posisjon er akkurat nå så sterk at resten av borgerligheten finner seg i det – med et allerede nevnt unntak for den tidligere nestlederen i Stortingets kontrollkomité, Michael Tetzschner. Venstres rolle er illustrerende. Parlamentarisk leder Terje Breivik holdt et flammende innlegg i Stortinget tirsdag om hvor alvorlig den nye byggesprekken er. Da han skulle konkludere om ansvar, ble han svevende. Venstres mann i presidentskapet, Abid Raja, har prøvd å holde seg unna offentligheten så godt han kan. Det har han som i fjor sommer advarte om at Stortinget kunne bli seende ut som en vernet bedrift, og at det var viktig at alvorlige forhold fikk konsekvenser. Samtidig lot han være å støtte Sps og SVs mistillitsforslag mot Thommessen fordi han mente at presidentskapet som kollektiv var ansvarlig.
Nå har byggesprekken økt med en ny halvmilliard. Det nye presidentskapet, som Raja er en del av, har ikke klart å følge opp prosjektet godt nok. Feilene som Raja påpekte i juni har fortsatt. Det kunne ha vært naturlig at Venstres mann stilte sin plass til disposisjon – siden han i fjor sommer i prinsippet mente at han er like ansvarlig som Thommessen.
Det er viktig å skille ansvar fra skyld
Her skal det ikke hevdes at hele presidentskapet burde ha gått av som en følge av den nye byggesprekken. Søkelyset rettes her mot Raja bare fordi han er den ene i dagens presidentskap som engasjerte seg i granskingen av den første byggesprekken i fjor. Da satt nemlig Raja i Stortingets kontrollkomité.
Rajas opptreden illustrerer også det som har vært et påfallende trekk ved norsk politikk i mange år. Når det skjer en skandale og politikerne leter etter ansvarlige, er det en tiltagende tendens til at ansvar og skyld blandes sammen. Det er blitt stadig vanskeligere å holde fast ved det gamle prinsippet om at en leder eller en politiker har et ansvar uansett - enten han eller hun har skyld eller ikke.
Ta ansvar
Etter at politikerne gjorde seg ferdig med å drøfte alt som gikk galt den 22. juli, er det blitt etablert praksis at man kan ta ansvar ved å bli sittende. Den politiske betraktningen av hva som oppfattes som rimelig er også blitt dominerende. Ingen skal presses til å gå av, dersom det virker urimelig – dersom publikum føler at skylden ligger et annet sted.
Konsekvensen av denne tenkningen har vi til fulle sett i de siste ukene. Toppledere får en egen motivasjon for å plassere skylden hos alle andre. I det øyeblikket mediene og politikerne begynner å diskutere hva som egentlig gikk feil, og hvem som er den reelt skyldige, kan lederen på toppen være rimelig sikker på å få fortsette å ta ansvar ved å bli sittende.
Det var dette Kristelig Folkeparti satte foten ned for på torsdag – med en klar beskjed om at det er viktig å skille ansvar fra skyld.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
