klimapolitikk
Ny interesse for klimapolitikk
Selv om alle partier er enige om at klimapolitikk er viktigere enn alt annet, er temaet i de siste årene nesten tatt vekk fra den politiske dagsordenen. Nå kan det snu.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
ANALYSE: Det kan til og med bli reell debatt om oljeskatten – selv om Ap, Høyre og FrP foreløpig er urokkelige.
Da Stortinget mandag kveld vedtok statsbudsjettet for neste år, ble møtet avsluttet med en høytidelig avstemning om et mistillitsforslag fra Miljøpartiet de Grønne. MdG har ikke tillit til regjeringen, fordi det nå er klart at Norge ikke klarer å kutte så mye CO2-utslipp innen 2020 som klimaforliket forutsetter.
Forslaget fikk bare MdGs og Rødts stemmer. Det ble ikke tatt på alvor. Statsministeren var ikke engang tilstede da representantene stemte over hennes skjebne. Alle så på mistillitsforslaget som et desperat forsøk fra MdG på å få oppmerksomhet om et stort problem som politikerne og store deler av den politiske offentligheten nesten har sluttet å snakke om.
Desperasjonen er lett å forstå. Hvordan kan det ha seg at oppmerksomheten synker, når det stadig kommer sikrere tegn på at det må handles nå for å unngå sterkt ødeleggende klimaendringer. Det er stadig vanskeligere å være uenig med FNs generalsekretær som ved starten av denne ukens klimatoppmøte i Polen fastslo at «verden er ute av kurs». Det gjøres ikke nok for å redusere «katastrofale» klimaforstyrrelser, i følge Antonio Guterres.
Per Espen Stoknes, som denne uken var vararepresentant for Une Aina Bastholm fra MdG, kunne også sitere Jens Stoltenbergs selvbiografi der det levende fortelles om norske politikeres hang til å sette seg dristige mål for CO2-kutt langt frem i tid, samtidig som de konsekvent glemmer målene når tidsfristen nærmer seg.
Forpliktende målsetninger
Metoden er i ferd med å bli avleggs. Nå slutter Norge seg til EUs klimapolitikk og da innfører vi forpliktende målsetninger. Det skal bli dyrt for oss ikke å nå dem. Akkurat hvordan målene og sanksjonsregimet blir, får vi kanskje vite før jul. Norge og EU er langt på overtid med å forhandle frem avtalen, men nå har klimaminister Ola Elvestuen varslet at det skal komme en enighet før jul.
Da vil det også bli åpnet for mer klimadebatt i Stortinget. Frem til nå har mange diskusjoner blitt utsatt med henvisning til at det fremtidige klimaarbeidet skal skje innenfor en EU-ramme vi ikke har visst hvordan kommer til å bli.
De store partiene håper kanskje i sitt indre at oljeselskapene selv vil komme til at det ikke er veldig lurt å svi av milliarder på prosjekter som skal tjenes inn i tiårene etter 2030
Arbeiderpartiets politiske manøvrering tilsier også at det kommer til å bli mer debatt neste år. Denne høsten har Ap for en sjelden gangs skyld fått ros av klima- og miljøbevegelsen. Partiet har sammen med SV lansert en rekke små og store tiltak for å få ned klimautslippene. Ap har også i sitt alternative forslag til statsbudsjett lagt opp til et system der man i fremtiden laget sektorvise oversikter og planer for kuttene i CO2-utslipp. Regjeringspartiene stritter i mot.
Det gjør de også mot forslaget om å opprette et næringslivets CO2-fond. Det har nå støtte fra en samlet opposisjon. Selv om regjeringen er negativ, er det heller ikke vanskelig å finne folk i regjeringspartiene som synes forslaget er fornuftig. Dersom KrF og de tre regjeringspartiene lykkes med å lage en ny regjeringsplattform, er det ganske sannsynlig at et CO2-fond kommer inn som et av miljøgjennomslagene til KrF og Venstre.
Oljeskatteregimet
De to partiene vil nemlig ikke få støtte for det som seiler opp som en av de aller viktigste klimasaken nå; Nemlig en vurdering, og mulig endring, av oljeskatteregimet. Dagens system innebærer som kjent at staten tar en ganske stor del av den økonomiske risikoen ved utbygging av nye olje- og gassfelt. Det kan føre til at det blir investert store ressurser i prosjekter som i fremtiden ikke vil være bærekraftige – verken i miljømessig eller i økonomisk forstand.
Argumentet om at oljeselskapene må ta en større del av risikoen selv er blitt styrket i den siste uken, etter at EU-kommisjonen la frem sitt forslag til langtidsstrategi for klimapolitikken. Der tas det sikte på at EU i 2050 skal være såkalt klimanøytralt. Det innebærer blant annet at etterspørselen etter gass kommer til å bli lavere enn det bransjen foreløpig regner med. Forutsetningen er selvfølgelig at EU til syvende og sist ender med å vedta så ambisiøse mål og at EU-landene kommer til å følge opp.
Utredning
En endring av oljeskatteregimet er allerede blitt spilt inn som forslag til ny regjeringsplattform. KrFs miljøpolitiker, Tore Storehaug, var raskt ute med å lansere kravet om en utredning, og Venstre er mer enn villig til å støtte det.
Foreløpige signaler fra sonderingene mellom de fire mulige regjeringspartiene tyder på at Høyre og FrP vil si absolutt nei til å gjøre noe som helst med oljeindustrien rammebetingelser. Det oppfattes som avgjørende viktig at man ikke åpner opp for noen tvil om politiske myndigheters dedikasjon til dagens industri. Spesielt politikerne fra Rogaland er opptatt av å fremstå som petroleumsnæringen fremste forsvarere.
I Arbeiderpartiet er det eksempelvis Hege Haukeland Liadal fra Haugesund som er energipolitisk talsperson, og hun sørger for å få ut en oljevennlig melding nesten hver gang Espen Barth Eide forteller at Ap nå er i ferd med å bli mer offensive på det klimapolitiske området. Barth Eide har fått med seg partiledelsen på å nærme seg SV og MdG i mange små saker, men heller ikke han har mandat til å si noe som kan gi grunnlag for å tro at Ap er i ferd med å svikte oljenæringen.
Slik kommer det til å være en stund til. De store partiene håper kanskje i sitt indre at oljeselskapene selv vil komme til at det ikke er veldig lurt å svi av milliarder på prosjekter som skal tjenes inn i tiårene etter 2030. Dessuten kan de håpe at fangst og lagring av CO2 bli såpass effektivt og billig at olje- og gassproduksjon blir lønnsomt også i en karbonnøytral verden.
Ideelt sett skal vi i neste uke få et langt bedre grunnlag for slike debatter. Da skal det såkalte klimarisiko-utvalget legge frem sin innstilling. Det ble opprettet for å vurdere hvordan klimaendringer kan påvirke norsk økonomi. Utvalget har fått et ganske snevert mandat, og dets viktigste oppdrag er å foreslå gode verktøy for å analysere klimarisikoen i fremtiden. Forslag om skatteendringer skal utvalget ikke komme med.
Likevel kan utvalgets rapport få stor betydning. Forventningene er at det kommer på bordet mer systematisk kunnskap og bedre metoder for å vurdere økonomisk klimarisiko. Da vil det også bli lettere å reise debatten. Og den kommer.
Spørsmålet om utbygging av Lofoten, Vesterålen, Senja er nå antagelig avgjort ved at Ap ser ut til å gå mot et nei. Da kommer antageligvis oljeskatt til å overta som miljø- og klimabevegelsens store symbolsak.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
