Brexit krever ny britisk politikk

STEMMER UTENFRA | Den britiske statsministeren Theresa May har ikke lykkes med å få parlamentet til å godkjenne brexit-avtalen. Det betyr at hun enten må forhandle med opposisjonspartiet Labour, eller med konservative brexit-tilhengere og nord-irske unionister.

NB! Det siste fra London er at britene vil kreve reforhandling av brexit-avtalens kontroversielle løsninger for grensen mellom Irland og Nord-Irland (se notis nederst).

Gitt de «røde linjene» May skisserte for å begrense innvandring og sikre Storbritannias uavhengighet fra EUs domsmyndighet, er det ingen tvil om at hun presenterte en balansert avtale. Gjennom økonomiske forpliktelser og løfter om sikkerhet for europeiske og britiske borgere som havner i kryssilden, tilbyr avtalen en ryddig skilsmisse.

For å sikre en nær og langvarig relasjon mellom Storbritannia og EU i fremtiden, er det også utarbeidet en politisk erklæring der begge parter forplikter seg til å få på plass en handelsavtale. Det betyr blant annet at brexit ikke vil få konsekvenser for den omdiskuterte irske avtalen «Back Stop», som er nødvendig for å bevare Belfastavtalen og freden i Nord-Irland.

EU-tilhengere fra både Labour og De konservative har imidlertid klaget over at den politiske uavhengigheten ikke er tilstrekkelig definert, mens tilhengerne av brexit argumenterer for at bindingene er for detaljerte. EU har på sin side gjort det klinkende klart at en skilsmisseavtale må være sluttført før detaljene rundt en fremtidig relasjon kan diskuteres.

De kommende ukene er det for øvrig mulig å revidere rammeverket som er skissert i den politiske erklæringen. For å komme ut av det blindsporet britene befinner seg i, har for eksempel liberaldemokraten Andrew Duff, som ønsker å forbli i EU, foreslått at parlamentet kan utarbeide et nytt forslag til et spesifikt rammeverk for menneskelig forflytning eller medlemskap i tollunionen.

Selv om britene er nødt til finne nye løsninger, er det likevel uklart om en enighet mellom partiene er innen rekkevidde.

Løsninger på tvers av politiske partier faller ikke naturlig for Storbritannias bipolare og fiendtlige politiske system.

Men med viljen i behold, er det mulig å sette nasjonale interesser foran trangsynte partiprogram.

En flerparti-løsning har selvfølgelig likhetstrekk med kontinental europeisk politikk, der folkevalgte og ministre må inngå nødvendige kompromiss når nye avtaler skal forhandles. Det kan hende at et kulturelt skifte mot en mer EU-liknende beslutningsprosess får støtte blant det britiske folk og utålmodige europeiske brexit-forhandlere.

Hvis britene skal ha sjans til å samle en allerede splittet befolkning, er politikerne nødt til å lede med eksempel.

I EU vil man nok forbli relativt fleksible med hensyn til brexit, slik de har vært fra starten av. De vil derimot ikke tolerere at britiske politikere – uavhengig av partitilhørighet – lemper nasjonale politiske uenigheter over på europeiske myndigheter.

Men man burde kanskje imøtekomme britenes ønske om å forlenge Brexit-forhandlingene, selv om en forlengelse ikke kan overstige datoen 2. juli 2019. Da åpner nemlig det nye Europaparlamentet, etter et skjebnesvangert valg i mai. Ettersom populister i Ungarn, Polen og en rekke andre land prøver å undergrave EUs grunnleggende verdier, har Europa langt mer enn et britisk politisk drama å bekymre seg for.

De som ønsker å forhindre brexit må ikke glemme at Storbritannia ikke er utestengt fra EU for alltid. Den avtalen som nå ligger på bordet, vil ikke hindre Storbritannia fra å søke medlemskap på nytt, selv i en overgangsperiode.

Etter min mening er det nesten uunngåelig at vi en vakker dag vil se unge britiske politikere lede Storbritannia tilbake til EU – der de hører hjemme.

Men akkurat nå tikker klokken. Og de som virkelig får merke konsekvensene av brexit fortjener en ryddig skilsmisse – inkludert britiske forretninger, unge mennesker, briter som bor i EU og EU-borgere som bor i Storbritannia.

Dersom brexit gjennomføres uten en avtale, slik at Storbritannia faller ut av det indre markedet og tollunionen, kan det forgifte relasjonen mellom Storbritannia og EU i flere tiår.

Det er et katastrofalt scenario ingen ansvarlige politikere bør være villig til å risikere.

Det er på tide at britiske politikere utvider horisonten og snakker sammen. Det er kun de som kan forvandle politikken fra et nullsumspill til konsensusbygging. En slik endring innen britisk politikk er langt på overtid.

Dagens Perspektiv presenterer analyser og kommentarer fra eksperter, fagpersoner og politikere fra andre deler av verden. Denne uken: Guy Verhofstadt – tidligere statsminister i Belgia og leder for sentrumsgrupperingen «Alliansen av Liberale og Demokrater» (ALDE) i Europaparlamentet