Annonse

De vanskelige nyttårsforsettene

SYNSPUNKT | Da har vi kommet til den tiden igjen: vi setter oss mål og lover oss selv at nå skal alt bli så mye bedre.

Nyttårsforsettene – i år skal vi blant annet begynne å trene, spise sunnere og drikke mindre. Vi skal slutte å røyke og ikke lenger utsette vanskelige og kjedelige ting på jobb. Tanken er som regel bedre enn resultatet. Når januar er over har vi gjerne falt tilbake i gamle spor. «Et nyttårsforsett er noe som går inn det ene året og ut det andre», sier et ordtak.

Hva er det egentlig som gjør at vi ikke klarer å gjennomføre våre nyttårsforsetter og hvorfor har de for vane å legge seg i køen av andre forsetter vi har – som vi ikke klarer å lykkes med?

En viktig forklaring på dette finner i vi hjernens funksjon. Når vi lærer noe nye nytt eller gjør ting på nye måter, dannes det nye nervebaner - eller koblinger - i hjernen. Dette skjer fordi hjernen vår er plastisk, noe som betyr at den kan endres. Gjentar vi det nye, dannes det nye «spor» i hjernen. Jo oftere vi gjentar dette, jo sterkere blir disse koblingene/jo dypere blir disse sporene.

Hjernen er som en muskel. For å bli sterkere må vi trene jevnt. Det samme gjelder for hjernen. For å danne nye spor/sterkere koblinger i hjernen kreves det jevnlig trening. Dessverre er hjernen også lat – den vil helst gjøre ting på den måten den alltid har gjort. For å få til en ønsket endring kreves det derfor ekstra fokus, vilje og hardt arbeid.

Vi har muligens forskjellig størrelse på viljen, men vi er alle utstyrt med viljestyrke. Det handler mer om hvordan vi bruker den og hvor bevisste vi er på den. Viljestyrke handler om å kunne gjøre det vanskelige når det trengs – som å stå imot en fristelse eller stå i en stressende og utfordrende situasjon uten å løpe unna.

Viljestyrke gir selvkontroll som gjør at vi klarer å utsette belønning her og nå, til fordel for å ivareta vårt langsiktige mål. Evolusjonen har utviklet viljestyrken for å sikre overlevelse. Våre forfedre lærte å foreta viktige prioriteringer for å ivareta flokken. Egne behov ble satt til side til fordel for flokkens beste, alle var avhengige av at flokken ble tatt vare på. Egosentrisk adferd kunne medføre utstøtelse fra flokken, og dermed den sikre død.

Viljestyrken er utviklet i den nyere og mest utviklede delen av vår hjerne, som kalles prefrontal cortex (PFC) eller frontallappen. PFC kan også ses på som hjernens «administrerende direktør». Her sitter våre kognitive egenskaper og ressurser, den kontrollerere det vi har fokus på, hva vi tenker og hva vi føler. Den gir oss evnen til å ta et større og bredere perspektiv på situasjoner, og kan sette ting opp mot hverandre og analysere og vurdere hva som er best for oss.

Evolusjonen har også utviklet et annet system for å sikre overlevelse, nemlig belønningssystemet. Dette systemet er utviklet for å sikre at vi tar til oss næring og derigjennom energi. For våre forfedre var mat en knapp ressurs. Derfor var det til enhver tid livsviktig å sikre seg alt man kom over. Siden man ikke visste når man fikk tilgang til mat igjen, slukte man alt man kom over når muligheten bød seg.

Belønningssystemet aktiveres ved at dopamin skille ut i hjernen, og setter oss i en tilstand av at man «bare må» ha det man har lyst på her og nå. I tillegg aktiveres en av de eldre delene i hjernen, amygdala. Amygdala kalles gjerne «fryktsenteret» i hjernen. Det setter oss i en alamberedskap for å beskytte oss mot farer. «Faren» i dette tilfellet er at vi går glipp av mat og dermed livsviktig energi hvis vi ikke responderer nå, og tar til oss det vi kan.

Når amygdala er aktivert utløses stoffer i hjernen som hemmer tilgangen til PFC, som er ansvarlig for vår impulskontroll. Vi har da dårligere evne til å se ting i et større perspektiv, og å gjøre vurderinger og ta beslutninger som er bra for oss.

McGonigal viser til hjerneforskere som mener at vi har én hjerne, men to «selv». Det ene selvet lever på impulser og vil ha belønning her og nå. Det andre selvet kontrollerer våre impulser, utsetter umiddelbar belønning og støtter våre langsiktige mål. Dette innebærer opplevelse av indre konflikt, ved at vi på den ene side vil ha noe her og nå, mens vi på den annen side vet at dette ikke vil ivareta våre langsiktige mål. Å stå i denne konflikten kan være energitappende. Samtidig trenger vi både vårt impulsive selv som søker umiddelbar belønning, og vårt selv med selvkontroll.  Manglende følelse av impulsivitet, lyst og begjær kan føre til mismot og depresjon. Samtidig kan vi uten evne til å føle frykt, utsette oss for alvorlige farer og ikke ta vare på oss selv.

Å oppleve utfordringer med viljestyrken i situasjoner hvor vi virkelig trenger den, er ikke uvanlig. Vi velger heller det enkle i stedet for det vanskelige, der man kanskje skulle forvente det. I slike situasjoner har vi en tendens til å snakke oss selv ned etterpå. Våpen vi ofte bruker mot oss selv når vi ikke fikser selvkontroll, er å ta på oss følelse av skyld, stress og skam. Det gir imidlertid ingen effekt med hensyn til å forbedre vår selvkontroll. McGonigal henviser til studier som viser at personer med høy grad av selvkontroll ikke driver krig mot seg selv – de har tvert imot lært å akseptere og integrere alle sine «konkurrerende» selv.

McGonigal fremhever også at om det er noe forskning peker på som bidrar til å bedre vår selvkontroll, er det selvbevissthet og styrken i å skjerpe oppmerksomheten vår. Dette inkluderer blant annet å trene hjernen til å gjenkjenne når du er i ferd med å foreta et valg, i stedet for å gå på autopilot. Videre innebærer dette å oppdage hvordan du gir deg selv lov til å utsette noe, eller hvordan du rettferdiggjør å trøste deg selv med umiddelbar belønning, samt å forstå og minne deg selv på hva du virkelig vil og ønsker, og vite hva som betyr noe for deg.

I dagens moderne overflodssamfunn støter vi på fristelser stort sett overalt. Vi møter hyllemeter på hyllemeter med mat og godsaker i butikker og på kafeer, umiddelbar oppmerksomhet og «likes» er et tastetrykk unna på digitale plattformer, uendelig med reklamekampanjer som forteller oss hva vi har behov for. I møte med alt dette fyrer hjernens belønningssystem av. Med en «dopmaininfisert» hjerne er det ikke lett å ta beslutninger som er mest hensiktmessige for oss.

I følge McGonigal, er vi født til å bli fristet og født til å stå imot – og noen av oss har kanskje mer viljestyrke og selvkontroll enn andre.

Mange av oss har så lett for å si at vi mangler viljestyrke, og at vi derfor ikke får til det vi ønsker. Men forskning viser nettopp at dette kan vi trene på – å gjøre en svak vilje til en sterk. Med nye opptråkkede stier i hjernen vil nyttårsforsettene faktisk kunne la seg gjennomføre.

Godt nyttårsforsett!

Janne Bjørnsen er CFO og certified neuroscience coach

Ståle Stenersen er daglig leder og certified neuroscience coach

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse