Annonse
Vladimir Putin og Emmanuel Macron møttes blant annet i forbindelse med G7-møtet i Frankrike i august i år. Foto: Gerard Julien, Pool via AP
Synspunkt

Det iskalde forholdet ­mellom Europa og Russland

Joschka Fischer har vært Tysklands visekansler og utenriksminister for De Grønne samt president for Det europeiske råd.

SYNSPUNKT. Mesteparten av det russiske landarealet ligger i Asia, men mer enn 70 prosent av befolkningen bor vest for Uralfjellene. Siden russerne ikke er tjent med å assosieres med verken Øst-Asia eller de islamske områdene i sør, må de enten bli stående alene eller rette blikket mot Europa.

Det er risikabelt å bli stående alene. Selv om Russland er en mektig atommakt, opplever landet både demografrisk, økonomisk og teknologisk nedgang. Folkets levebrød er fortsatt basert på eksport av fossilt brennstoff og andre råvarer. Det er neppe tilstrekkelig for å opprettholde statusen som en supermakt i det 21. århundret.

Faren for å bli Kinas junior-partner øker stadig.

Europa blir stående igjen som det eneste alternativet. Men begge sider er fanget av sine respektive historier. I Sentral- og Øst-Europa, særlig de baltiske landene, er minnene om Sovjetunionen og det undertrykkende tsardømmet fortsatt ferske. Den russiske presidenten Vladimir Putins annektering av Krim-halvøya og militæroperasjonene i Øst-Ukraina, bidrar til å forsterke regionens mistillit til Russland.

Historien preger også Russlands relasjon til øvrige deler av Europa. Etter at Putin kom til makten i år 2000, har Russland på nytt tilegnet seg en mentalitet som likner den man så i det 19. århundret. Russlands elite, med røtter tilbake til tsardømmets storhetstid, anser landet for å være en Europeisk stormakt – attpåtil hegemonisk, med tanke på Øst-Europa. Det setter dem direkte opp mot EU.

EUs kjernevirksomhet er å skape europeiske flyt-soner, fordi det er den eneste måten å forhindre at de maktkampene og katastrofale krigene som utspilte seg i første halvdel av det 20. århundret, får ny grobunn.

Samtidig er det ingen tvil om at Russland er for stort til å kunne integreres i EU – det ville vært uklart hvem som integrerte med hvem.

Selv om en integrering likevel hadde latt seg gjøre, så deler ikke Russland – i hvert fall ikke landets lederskap – EU sine verdier. I tillegg til å fremme demokrati, juridisk uavhengighet og en sikker rettsstat, har EU tatt avstand fra enhver grenseendring ved bruk av makt. Den geografiske nærheten mellom Russland og EU fordrer at de opprettholder en gjensidig fordelaktig relasjon, men Kremls pågående krig i Ukrainas Donbass-region gjør det nesten helt umulig.

Den siste tiden har imidlertid den franske presidenten Emmanuel Macron, flere ganger forsøkt å bedre relasjonen mellom EU og Russland, blant annet ved å treffe Putin i forkant av G7-toppmøtet i Biarritz forrige måned. Macron mener at Europa verken er tjent med å drive Russland lengre inn i Kinas armer, eller bli stående på sidelinjen og bevitne oppløsningen av amerikansk-russiske våpenkontroll-avtaler.

Når det gjelder våpenkontroll, er ikke amerikanske og europeiske interesser de samme, og dagens amerikanske administrasjon bryr seg lite om Europa eller dets syn på dagens utfordringer.

Macrons innsats vekker likevel mange spørsmål. For det første; Europas rolle i fornyelsen av det globale våpenkontroll-regimet er uavklart. Uten USA, har Europa lite å tilby Russland når det gjelder langdistanseraketter. Da ville Europa blitt fanget i en posisjon der de prøvde å overbevise to uvillige parter om å enes om en ny avtale. Her er heller ikke Kina, som også har utviklet langdistanseraketter, tatt med i beregningen.

Europa har derimot noe å tilby Russland økonomisk. Men en bedre økonomisk relasjon, er rett og slett umulig uten verifiserbare fremskritt i implementeringen av Minsk-protokollen for å roe ned konflikten i Donbass. Om Putin er klar for dette, forblir uklart.

Den største utfordringen i forholdet mellom Russland og EU, handler imidlertid om demokratiet.

Putin og de russiske oligarkenes største frykt, er at Maidan-revolusjonen som fant sted i Ukraina i 2014, skal gjenskapes på Den røde plass i Moskva.

Kreml klandrer ikke NATO for denne potensielle faren; de klandrer EU.

Anti-NATO retorikk er en velprøvd propaganda som utnytter mange russeres iboende frykt for en ny kald krig. Men den ekte trusselen – i oligarkenes øyne – er EU og kampen for demokratiet og en fri rettsstat.

De russiske og europeiske systemene er grunnleggende inkompatible. De representerer motsigende verdier og svært ulike tilnærminger til både utenrikspolitikk og nasjonal politikk. I det 19. århundret ledet det russiske tsardømmet «Den hellige alliansen», en reaksjonær motstandsgruppe som kjempet mot revolusjonene som på den tiden spredte seg gjennom Europa.

Bolsjevikene snudde denne dynamikken på hodet etter 1917, da Russland ble revolusjonenes episenter. Men under Stalins styre, begynte de på nytt å forfølge de samme målene som preget tsardømmet, spesielt når det gjaldt å kneble uavhengighetsbevegelser i Sentral- og Øst-Europa.

Putins regime har valgt en liknende vei. Dagens Russland har flere likhetstrekk med slik det var i det 19.århundret. De har alliert seg med den ortodokse kirken og lansert et angrep på «det sørgelige Vesten», med tirader om homoseksualitet og liberalisme.

Kremls aktive støtte til illiberale, nasjonalistiske krefter i Europa og USA er bare en del av et mye større bilde.

Til tross for et sterkt ønske om en bedre relasjon mellom EU og Russland, finnes det verken en enkel eller rask løsning. Når det gjelder hovedspørsmålet knyttet til Ukraina og demokratiet, kan Europa knapt rikke seg en millimeter.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org

Annonse
Annonse