Kampen om KrF er ikke over

ANALYSE: Det kommer fortsatt til å være kamp innad om enkeltstandpunkter, profilering og om forholdet til regjeringspartnerne. Uenighetene om IS-barna er allerede synlig. Neste strid kan bli om jordbruksoppgjøret.

Når KrFs landsmøtedelegater samler seg i Stavanger denne helgen, har de grunn til å vente et langt roligere og hyggeligere møte enn det lå an til for et halvt år siden. Det blir ingen viktige personkamper, Kjell Ingolf Ropstad kommer til å bli valgt til ny leder, og alle som er igjen i ledende posisjoner har bestemt seg for å legge godviljen til for å gjøre resultatet av veivalget best mulig.

Ikke mer samlet

Men partiet er ikke så veldig mye mer samlet enn det var før regjeringsvalget ble gjort på det ekstraordinære landsmøtet i november. Det var nemlig «bare» regjeringssamarbeid som sto på dagsorden i høstens oppsiktsvekkende partiprosess. Alle vi som brukte ordene «linjevalg» og «regjeringsvalg» om hverandre kan ha vært for unyanserte.

Vi tok det for gitt at gjennomslaget for blå side også ville føre til at partiet samlet seg om en blå politikk. Nå dukker det opp debatter som viser at det blå er mangesidig, og at det dessuten er mange nok røde igjen i KrF til at spennet forblir stort.

Ta KrFs fremste regionalpolitiker i Hordaland og Sogn og Fjordane som et eksempel: Trude Brosvik er KrFs ordførerkandidat i den nye regionen Vestland. Hun er fra Sogn og Fjordane og argumenterte i høst sterkt og klart for å gå i regjering med Ap/Sp. I forkant av helgens landsmøte har hun vært meget kritisk til statsministerens uttalelser om de såkalte IS-barna.

Erna Solberg varslet tirsdag at regjeringen er innstilt på å hente hjem foreldreløse norske IS-barn, og hun åpnet også for at Norge kan ta tilbake barn, dersom foreldrene gir dem fra seg. Det virker fortsatt som et overordnet hensyn for Solberg å ivareta Frps ønske om at det ikke skal gjøres noe aktivt for å få IS-medlemmer med norsk statsborgerskap tilbake.

Påtroppende KrF-leder, Kjell Ingolf Ropstad, har sagt at han støtter statsministeren fullt ut i hennes syn, mens Brosvik sa til Aftenposten at det var «en forferdelig utpressing» av foreldre å be dem om å velge mellom adskillelse og at barna deres skal få komme til Norge. Hun viste til entydige faglige råd om at det ikke er bra å skille barn fra foreldre.

Brosvik er på linje med en samlet politisk venstreside, der også partiet Venstre inngår, mens Ropstad fremstår som regjeringslojal. Han forstår at det er vanskelig for regjeringen å hente hjem IS-krigere rett før Frps landsmøte. Det skal være på Gardermoen neste helg.

Listhaugs retorikk

Dermed er vi inne på en av de konfliktsakene internt i KrF som kanskje ble avklart i fjor høst; Forholdet til Frp. Den tidligere Vårt Land redaktøren Helge Simonnes, som nå arbeider med en bok om temaet, har denne uken sagt at Hareide og mange andre i KrF-toppen undervurderte sin egen grasrots sans for Sylvi Listhaugs retorikk.

Listhaug er, i følge Simonnes, en representant for en gruppe av internasjonale såkalte verdikjempere. De bruker et åndelig og Bibelnært språk som er gjenkjennelig for mange tradisjonelle og selverklærte kristne velgere. Da Knut Arild Hareide så sterkt begrunnet sitt ønske med å gå til venstre med å vise til alt som var galt med Listhaug og Frp, kritiserte han derfor også mange av sine egne medlemmer og velgere.

Dette har Simonnes helt sikkert rett i, og det er åpenbart én av årsakene til at Hareide tapte slaget om retningsvalg. Når Ropstad nå ser ut til å ta hensyn til at også Frp skal tåle regjeringssamarbeidet, tar han derfor bare konsekvensen av at det ekstraordinære landsmøtet ønsket det slik. Det er flertall i KrF for å være mindre fordømmende overfor Frp og deres standpunkter. Samtidig forsvant ikke mindretallet. Trude Brosvik kommer ikke til å gi seg, og hun er blant dem som har reell mulighet til å få en profilert politisk posisjon etter valget – som ordfører i regionen Vestland.

Da kan hun også kjempe for andre saker der hun fortsatt representerer et stort flertall i KrF. Distriktspolitikken er en av de viktigste. Kristelig Folkepartis landsstyre hadde ikke godtatt regjeringserklæringen, om den ikke var såpass god på distrikt, fisk og landbruk.

I de aller fleste deler av landet oppleves konkurransen mot Senterpartiet som hard og reell, og det er avgjørende for KrFs tillitsvalgte at de fremstår som distriktsforkjemperne i dagens regjering.

I dette ligger det blant annet at landbrukspolitikken må være offensiv og distriktsvennlig. I KrF defineres det omtrent på samme måte som Bondelaget og Senterpartiet gjør det. Derfor bør årets jordbruksoppgjør bli bra. Det bør sikre at bøndene kan ta igjen noe av de siste årenes inntektstap – enten det skyldes politikk eller tørke.

Kan løftene innfris?

Rett før påske kom tallene fra Beregningsutvalget som viser at landbruksminister Olaug Bollestad skal få store problemer med å innfri løftene. Kostnadene har økt, inntektene har falt og det er fortsatt vanskelig å hente mer penger ut av markedet. Konklusjonen er at det trengs nye milliardoverføringer fra statsbudsjettet – etter at Regjeringen i fjor overrasket med å inngå en av historiens dyreste jordbruksavtaler.

I fjor var regjeringen presset av et KrF som når som helst kunne snu flertallet mot den i Stortinget. Regjeringen bestemte seg da for at den like gjerne kunne gi penger til bøndene selv – istedet for å bli presset av Stortinget til å gjør det. I år kan ikke KrF true med at partiet «egentlig» har politikerflertallet bak seg.

Partiet må kjempe alene innad i regjeringen for et godt jordbruksoppgjør. Selv om Granavolden-erklæringen har mange flotte formuleringer om landbrukspolitikk, er det grunn til å tro at Bollestad vil tape den interne kampen, at det vil bli brudd i jordbruksoppgjøret og at bøndene vil demonstrere mot regjeringen.

Det kan gi enda større frafall i høstens valg. Partiet vil se de samme utilsiktede konsekvensene av regjeringsdeltagelse som det så i den andre Bondevik-regjeringen. Da førte Høyres stramme husholdering med pengene til at det det ikke ble nok igjen verken til landbruk eller kommuner. KrF blødde – ikke fordi regjeringspartnerne nødvendigvis var i mot deres saker, men fordi de ikke ble prioritert.

I næringspolitikken, og i den økonomiske politikken, har nemlig KrF ennå ikke tatt et linjevalg. Det er ikke slik at de som er mest enig med Høyre i disse sakene nå har fått flertallet i partiet. Kanskje kommer det til å bli slik en gang i fremtiden, fordi det er en sannsynlig konsekvens av regjeringsvalget, men innen den tid kommer det til å stå mange slag internt.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---