Annonse
En latvisk soldat under en NATO-øvelse i Latvia i februar 2019. Foto: REUTERS/Ints Kalnins / NTB Scanpix
Kommentar

Sannhetens øyeblikk i München

Like etter konferansen i 2007 invaderte Russland Georgia, og i årene etterpå har landet annektert Krim, angrepet det østlige Ukraina, og utført cyberangrep mot vestlige demokratier. I dag er forholdet mellom Russland og Vesten inne i en nedadgående spiral.

Den årlige sikkerhetskonferansen i München er geopolitikkens svar på finansverdens toppmøte i Davos.

Samlingen har utviklet seg fra perioden under Den kalde krigen med fokus hovedsakelig på tysk-amerikansk militært samarbeid, til å ta for seg globale temaer i et mye bredere perspektiv. Deltakerne diskuterer nå alt fra utenrikspolitikk, til internasjonal sikkerhet og klimaendringer.

Årets tredagers-konferanse, som hadde rekordhøy oppslutning, vil trolig bli husket i mange år. Talene til USAs visepresident Mike Pence og den tyske forbundskansleren Angela Merkel kunne ikke ha vært mer forskjellige, både i stil og i innhold.

Tyskland og USAs ståsted når det gjelder utenrikspolitikk har sjelden stått så langt fra hverandre.

Og det viser seg tydelig også under en samling som i utgangspunktet var arrangert for å forbedre tysk-amerikansk samarbeid.

Mike Pence holdt i sin tale urokkelig fast på sitt «USA først»-budskap, og markerte Trump-administrasjonens hardnakkede avvisning av langsiktige regelverk og internasjonale avtaler. Han mente at europeerne ikke har noe annet valg enn å følge USA, selv om – eller faktisk spesielt fordi – USA har avvist atomavtalen med Iran fra 2015, som europeiske diplomater gjorde så mye for å få til.

På mange steder i talen, hvor han tydeligvis hadde forventet seg applaus, ble han i stedet møtt med øredøvende stillhet. Som han har gjort flere ganger tidligere, nektet Pence å svare på spørsmål etter talen.

I forkant av Pences opptreden hadde Merkel holdt en tale som kanskje vil bli stående som en av de beste i hennes karriere. Med energi og glans forsvarte hun multilaterale anstrengelser for å møte klimaendringer, russisk aggresjon, utvikling i Afrika og en rekke andre utfordringer vi står overfor.

Det overordnede fokuset i Merkels tale var tydelig for alle. Hun irettesatte «Amerika først»-unilateralismen.

Merkel fikk stående applaus for sin tale, noe som er uvanlig på sikkerhetskonferansen i München.

Hun besvarte også spørsmål etterpå, med tillit og et hint av humor, og mottok enda en stående applaus for dette.

Som Putins aggressive bemerkninger fra 2007, vil Pences og Merkels taler bli husket for hva de lover for fremtiden.

Sett i sammenheng, bekrefter de at Donald Trumps presidentskap har innledet en periode med økende transatlantiske spenninger, som ikke viser noen tegn til å avta.

Det er bare ett år siden europeerne ble fortalt at de skulle overse Trumps ytringer på Twitter og fokusere på innholdet i USAs politikk, som ble passet på av «de voksne i rommet». Men med avgangen til forsvarsminister Jim Mattis og andre, er de voksne nå borte, og det er stadig mindre forskjell mellom politikken og twitringene.

På ingen andre områder er uenigheten mellom amerikanske og europeiske interesser mer tydelige enn når det gjelder Midt-Østen.

Når Pence tvinger europeiske land til ikke lenger å kjempe for å opprettholde  atomavtalen med Iran fra 2015, som stiller klare, verifiserbare restriksjoner overfor Irans atomprogram, kan man bare undre seg på hva som vil bli Trump-administrasjonens sluttspill.

Hvis og når Iran gjenopptar sitt atomvåpenprogram, vil spenninger mellom USA og Iran nesten garantert øke til et krisenivå. Spørsmålet er om det er utfallet Trump og hans rådgivere har ønsket hele tiden.

Spenningene når det gjelder handel er ikke mindre alvorlige. Trump-administrasjonen har allerede utpekt den europeiske stål- og aluminiumseksporten som en trussel for USAs nasjonale sikkerhet, og planlegger nå muligens å legge biler til på denne lista. Hvis han gjør det, vil den transatlantiske handelskonflikten bevege seg inn i et farlig farvann.

Trump ser ut til å ha en spesiell aversjon mot tyske biler, som står for bare åtte prosent av USAs bilsalg – selv om de har inntatt en mye større del av luksus/premium-markedet.

Dessuten, som Merkel pekte på i sin tale, er verdens største BMW-anlegg ikke i Tyskland, men i Sør-Carolina, hvor en betydelig del av produksjonen eksporteres til Kina. Ved å fortsette med dramatisk høyere skattelegging av biler, truer Trump-administrasjonen jobber ikke bare i Europa, men også i USA. Begge land vil lide ved en forstyrrelse av disse globale verdikjedene.

Om et år vil mange av de samme lederne og beslutningtakerne samles i Munchen igjen.

Om det verste scenarioet som ble antydet under årets samling blir virkelig, vil vi da være på vei mot åpen krig i Midt-Østen og en ødeleggende handelskrig på tvers av Atlanteren.

Eller kanskje årets konferanse maktet å ringe høyt nok med alarmbjellene til å forhindre det verste utfallet. Den transatlantiske relasjonen er komplisert nok som den er. Ingen burde gi den en sjanse til å utvikle seg videre i negativ retning.

Carl Bildt er tidligere statsminister og utenriksminister i Sverige.

Annonse
Annonse