Som alle andre må også norske partier omstilles

Heidi Austlid er administrerende direktør i IKT-Norge.

SYNSPUNKT. «Norske velgere viser finger’n til det etablerte», skriver NRK-kommentator Lars Nehru Sand i sin oppsummering av valgnatten. Og kommunevalget framstår som et protestvalg – en protest mot det etablerte i bred forstand.

Forhandlingssamtalene i norske kommuner kan nå få interessante utfall, og kanskje aller mest overraskende i Stavanger, der Miljøpartiet De Frønne og Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger ser ut til å skulle samarbeide.

Var det dette velgerne så som naturlig utfall da de vurderte stemmesedler i starten av september? Neppe.

Valgresultatet ga mye lærdom

Men at Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger og Miljøpartiet De Grønne har gjort suverent gode valg er det ingen tvil om. Det ene partiet elsker bompenger, det andre hater dem. Og ingen enkeltsak fikk mer oppmerksomhet i kommunevalget 2019 enn nettopp bompenger. Det måtte de store etablerte partiene betale dyrt for. Senterpartiet gjorde derimot et historisk godt valg.

Uavhengig av hva vi som enkeltpersoner la av stemmesedler i valgurnene mandag, ligger det mye lærdom i årets valgresultat.

Hvorfor trumfer enkeltsaker over de langsiktige politiske linjene og helheten? Treffer ikke lenger politikerne oss med det som betyr mest for oss?

Landskapet er endret

«Vi vant», sa min yngste datter til sin venninne på vei ut døra morgenen etter valget. Og hun har rett, mange med stemmerett gjorde et framtidsvalg på vegne av sine unger. Thunberg-effekten og miljødiskusjonene rundt kjøkkenbordet har ikke bare nådd ungene, men også foreldregenerasjonen og storesøsken.

Tradisjonelt sett har skole, helse og miljø vært de sakene som engasjerer mest i valgkamp. I år vant miljøsaken gjennom den synligste symbolsaken, bompenger. Og den rammer oss som enkeltindivider, nå og i morgen - i hverdagen, i privatøkonomien og for ungene våre.

Om vi vil eller ikke, viser forskning at 95 prosent av de valgene vi tar er basert på følelser, og kun 5 prosent er rasjonelle valg. I år var mange forbanna. Tydelig og personlig lederskap, ispedd ukonvensjonelle standpunkt gir effekt.

De som treffer meg, der jeg er i mitt liv akkurat nå, vinner altså.

I næringslivet kalles dette kundemakt. Selskaper som treffer kunden og kundens behov er vinnerne.

Å forstå hvordan brukerne endrer atferd og hvordan landskapet endrer seg vil derfor være viktig lærdom for alle partier. Med det må også endringstakten økes, fordi brukerne går raskere og i nye retninger. Velgermassene forflytter seg, noen opplever flukt og andre tilstrømning.

Partiene må omstille seg de også

De store kulturbærerne i norsk politikk, partiene som alltid har vært der, kan ikke tillate seg å bruke alt for mange dager på sutring.

Norske partier, som alle andre, må omstilles. Den norske modellen, der færre organiserer seg er også en del av dette bildet. Vi kan ikke lenger organisere og strukturere oss slik som tidligere. Omstilling er hardt, det koster, men er en nødvendighet vi alle må stå i. Som nasjon, som partier, som offentlig sektor og som næringsliv.

Kanskje står nå de politiske partiene i en situasjon der forretningsmodellen må endres. Vi må alle ut av komfortsonen, og teknologiutviklingen kan være en hjelper.

Men teknologi i seg selv skaper ikke magi, det er først når det settes inn i en kontekst som handler om hva vi ønsker å oppnå med organisasjoner og organisering at det vil være en viktig faktor for endring.

Med algoritmer og kunstig intelligens kan vi stille diagnoser mer korrekt og i raskere tempo. Det er ikke utenkelig at vi snart vil få vår første politiker som blir valgt basert på kunstig intelligens, ei heller at sammenstilling av data er med i grunnlaget for partienes veivalg og aktiviteter.

Kanskje kan teknologien være partienes beste medarbeider fremover, for å forstå bevegelsene og endre strukturene. Det er i hvert fall verdt et forsøk, og vi må ikke la alle utfordringene skygge for de mulighetene vi har.