Det glipper for regjeringen

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Mandag bestemte flertallet på Stortinget seg for at forslaget til langtidsplan for Forsvaret er så dårlig at det ikke går an å behandle det. Tirsdag bestemte det samme flertallet seg for å si nei til regjeringens kompromissforslag om en effektivisert domstolsstruktur.

I forrige uke brøt Frp forhandlingene med regjeringen om rovdyrpolitikken, og nå risikerer regjeringen å bli overkjørt også på det området. Slik det allerede er sannsynlig at den blir i gen- og bioteknologipolitikken, og slik den kanskje blir i spørsmålet om å lage en nasjonale standard for en ny e-helseplattform.

Tar man med at regjeringen går fra egne forslag om å regionalisere deler av kultur- og barnevernspolitikken og at den heller ikke vil ta fra universitetene styringsretten over egen bygningsmasse, virker det som om regjeringen fullstendig har mistet grepet.

Erna Solberg har i store deler av sin statsministerperiode måttet leve med at stortingsflertallet i enkeltsaker har tvunget frem en politikk hun ikke er enig i, men nå skjer det i en helt annen skala enn før. Av de store sakene virker det denne våren som om hun taper flere enn hun vinner.

Svak regjering

Konsekvensene av en svak regjering er størst for alle de i samfunnet som er i virksomheter og sektorer der det er behov for at politikerne peker ut kursen videre. Rettsvesenet er kanskje det beste eksemplet.

Der er det et problem, som absolutt alle anerkjenner, at nåsituasjonen for domstolene ikke kan vedvare. Regjeringens forsøk på å få en domstolskommisjon til å legge ned en stor del av de lokale domstolene, fungerte ikke. Så ble det jobbet i Justisdepartementet med en kompromissløsning der man lot domstolene for en stor del bestå, men der man endret rettskretsene.

Frem til januar i år var det ulike justisministere fra Frp som jobbet med denne reformen, men denne uken ble det klart at det nå er andre vurderinger som gjør seg gjeldende i det partiet. Det sluttet seg til den rødgrønne opposisjonen og sa nei til rettskretsforslaget allerede før det var formelt fremmet.

Konsekvensen er at ikke bare dommere, men alle de i lokalsamfunnene som forholder seg til en domstol ikke aner hva som kommer til å skje videre. De første signalene fra regjeringspartiene er nemlig at de ikke vil gi seg. Det kan komme nye forslag til strukturendring, med ny uforutsigbarhet.

Slik det kommer til å være i forsvarssektoren, der en samlet opposisjon bestemte seg for å sende forslaget til langtidsplan tilbake til regjeringen. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde brukt et av de mest kjente triksene i boka og endret periodiseringen (den vanligvis fire-årige planen ble omgjort til åtte-års plan).

Mange av de konkrete nysatsingene gjaldt for den siste delen av perioden, og ville i praksis ikke være forpliktende for dagens stortingsrepresentanter.

Det er ennå ikke klart hvor mye tid regjeringen vil bruke på å lage en ny plan, men det er all grunn til å tro at i hvert fall behandlingen av neste års statsbudsjett vil foregå uten at politikerne kan forholde seg til en bestemt utviklingsbane for Forsvaret.

Går ut over den politiske kvaliteten

Utsettelser og manglende forutsigbarhet er ikke veldig nytt i et politisk system som vårt. Mer uvanlig er det at Stortinget viser så stor handlekraft at det er stor risiko for at det går utover kvaliteten i politikken. Det gjelder spesielt i saken om ny bioteknologilov.

Der skal det i rettferdighetens navn sies at det ennå ikke er sikkert at regjeringen vil bli overkjørt. Mange av partiene lar sine representanter stemme etter egen overbevisning i livssynssaker, og det kan hende at regjeringen i avstemningen kommende tirsdag klarer å få vedtatt sitt forslag til ny lov.

Sannsynligheten er imidlertid aller størst for at vi neste uke får en ny bioteknologilov som på avgjørende punkter er laget på superrask tid av noen få politikere og rådgivere i Stortingets helse og omsorgskomité.

De har såkalt lovteknisk bistand fra departementet, men tempoet i denne saken er så høyt at det er en stor risiko for at vi kan få en lov med store huller og inkonsistenser. Det vil i så fall være et paradoks ettersom vekslende regjeringer og storting frem til nå har brukt 16 år på aldri å bli enig om hvordan loven skulle endres.

Alle de i sektoren som i disse årene har klaget over en gammel lov som åpenbart ikke dekket inn alle de teknologiske sprangene som er gjort på gen- og bioteknologifeltet, får nå plutselig en lov som man kan lure på om er ordentlig gjennomtenkt.

Bare sammen om å være mot regjeringen

Tilsvarende problemstillinger med både for lite og for mye styring dukker opp på mange felt. Et av problemene når opposisjonspartiene på Stortinget slår seg sammen, er at de som oftest bare er enige om å være imot regjeringen. I forsvarspolitikken, for eksempel, er det et hav av forskjell mellom SV og Sp/Frp.

Dette kommer regjeringspartiene til å peke på i debattene som kommer. De vil hamre inn budskapet om at opposisjonen er uansvarlig fordi den i praksis blokkerer alle nye politiske initiativ. Erna Solberg vil peke på at hennes regjering utgår av Stortinget og at det er de folkevalgte som må ta ansvar for at landet faktisk blir styrt.

Kanskje vil hun måtte gå så langt at hun i høst eller neste vår stiller et kabinettspørsmål. Hun vet at Fremskrittspartiet ikke kan leve med å sette inn Jonas Gahr Støre som statsminister rett før et valg, og hun kan dermed presse Frp til å stemme for regjeringens forslag, dersom det er viktig nok.

En slik strategi kommer ikke statsministeren til å følge før det er absolutt nødvendig, og det vil i større grad være meningsmålinger enn politikkens innhold som bestemmer når det eventuelt blir påkrevet.

Slik det ser ut nå, trenger ikke Høyre å bekymre seg særlig for at regjeringen blir herset med i Stortinget. Medienes og velgernes søkelys er fortsatt rettet mot håndteringen av koronakrisen, og der er regjeringen så handlekraftig at det kanskje er for mye av det gode. Erna Solberg ser svak ut for oss som følger arbeidet i Stortinget, men hun fremstår som sterk for velgerne.

Om et år kan vi være ganske sikre på at oppmerksomheten om koronasmitten er mindre, men vi vet ikke hva som kommer i stedet. Blir velgerne opptatt av andre ting, vil de se bildet av den svake statsministeren. Dersom det er økonomi, arbeidsledighet og de direkte konsekvensene av koronasmitten som topper dagsorden, kan hun kanskje beholde omdømmet som en tydelig og klar leder i en krisetid. Om økonomihåndteringen i de nærmeste månedene lykkes.