aslak bonde

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og andre opposisjonspolitikere holder pressekonferanse på Stortinget om regjeringens krisetiltak i forbindelse med korona utbruddet torsdag.

Dugnadsretorikken kan lamme

Diskusjonen om NRKs rolle viser at deler av publikum forventer en beroligende presse. Det er skummelt – spesielt om politikernes demokratiske ryggmargsrefleks svikter.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. NRKs debatten-redaksjon gjorde en feil tirsdag. Det hadde åpenbart vært bra om forskeren som anbefalte langt kraftigere isoleringstiltak enn vi har i dag hadde blitt møtt med mer kritiske spørsmål og innvendinger.

Mye tyder på at hun opererte med dødelighetstall som ikke er korrekte og hun bidro til å skremme opp folk.

Samtidig gjør alle feil i dagens situasjon. Koronasmitten gir så mange uforutsette konsekvenser at hver og en av oss nødvendigvis må bevege oss ut på usikker is. Det som ble skrevet for en uke siden virker ikke veldig treffsikkert i dag.

Sterke reaksjoner

Det interessante med NRKs feil var derfor ikke at den den ble gjort, men at det kom så ekstremt sterke reaksjoner.

Ledelsen i statskanalen måtte lage en korrigerende sending dagen etter der alle myndighetspersonene fikk lov til å korrigere forskeren. NRK tok på seg jobben med å berolige.

Det har den i en viss grad gjort i ganske lang tid. Da de sterkt inngripende korona-tiltakene ble innført forrige torsdag, gjentok programlederen stadig spørsmålet: Hva kan du si for å berolige folk?

De riktige gamle seerne kunne kanskje kjenne seg igjen i etterkrigstidens NRK. Frem til 1980-tallet var det et eksplisitt mål for NRK-ledelsen at man ikke «skulle uroe» lytterne. Det var ånden fra krigen som levde – NRKs stemme fra London hadde satt mot i de gode nordmenn der hjemme.

Problemet med en slik holdning viste seg i stadig større grad utover på 1970 og 1980-tallet. NRK var ikke troverdig. Publikum begynte å lure på om det var propaganda de hørte.

Derfor la både statskanalen og den øvrige pressen om stilen og det har i de siste tiårene vært opplest og vedtatt at det bare er en kritisk og uavhengig presse som kan berolige publikum.

Det som skrives og sies i mediene er ikke nødvendigvis sant, men det er i hvert fall alternativt og på sitt vis uavhengig. Leserne, seerne og lytterne kan regne med at pressen vil fortelle om det, dersom myndighetene gjør noe som er riv ruskende galt.

Kritisk presse er livsviktig

For demokratiet er det livsviktig at publikum beholder troen på at pressen er kritisk. Det betyr at ikke bare NRK, men alle redaksjoner, i disse dager må stå imot presset som ligger i at myndighetene akkurat nå trenger støtte og ikke kritikk.

Det er ikke lett i en tid der alle snakker om viktigheten av å dyrke dugnadsånden.

Det finnes ganske sikkert lesere som irriterer seg over at de store redaksjonene i disse dager plager ekstremt opptatte myndighetspersoner med spørsmål om dokumentinnsyn og om hva de mente i de sakene der det er begått feil.

Redaksjonenes oppgave er å fortelle leserne at de er nødt til å plage makten også i dagens situasjon. Gjør ikke redaksjonen det, vil den ikke ha troverdighet på et senere tidspunkt når det er helt avgjørende at pressen går god for det myndighetene gjør.

Pressens rolle er ekstra viktig nå som politikerne møter krav om samlet handlekraft og superrask saksbehandling. Opposisjonspartiene står i disse dager overfor et stort dilemma.

De skal ivareta sin rolle som opposisjon og være kritisk til det regjeringen fremmer av forslag. Samtidig skal også de vise dugnadsånd. Det vil ikke bli forstått, dersom de gjør seg vanskelige og driver med noe som er i nærheten av politisk spill.

Demokratisk betenkelig

Antageligvis er det forventningene om dugnadsånd som lå bak da lederne for de største opposisjonspartiene tidligere denne uken godtok hemmelige forhandlinger med regjeringen om den fullmaktsloven som etter planen skal tre i kraft neste uke.

Det var forståelig at de godtok regjeringens argumenter om at det i gitte situasjoner kan være nødvendig å vedta eller å endre en lov på én dag.

Systemet i dag gjør at det tar minimum seks dager å få vedtatt en lov fordi Stortinget skal behandle den i tre omganger – med et visst tidsintervall imellom.

Det er vanskeligere å forstå at opposisjonspolitikerne godtok at forhandlingene med regjeringen skulle skje i hemmelighet.

Koronaloven gir en udefinert og ubegrenset overflytting av makt fra Stortinget til regjeringen. Den åpner for at regjeringen kan innføre unntakstilstand. Noe tilsvarende har ikke vært vedtatt siden krigens dager.

I praksis er det ikke et eneste menneske som tror at Erna Solberg vil ha denne loven fordi hun forbereder statskupp. Den skal dessuten bare være gyldig i et halvt år og mindretallet på Stortinget har til enhver tid muligheter for å overprøve regjeringen.

Likevel er loven så demokratisk betenkelig at det åpenbart hadde vært riktig at offentligheten hadde fått vite om den noen dager før den ble fremmet.

Da ville regjeringen ha blitt presset til å argumentere bedre for loven, det ville ha kommet offentlig diskusjon om alternativer til loven og det kunne ha kommet opp alternative løsninger for å sikre myndighetenes handlekraft.

Det siste er ikke minst viktig i en tid der det ser ut til at koronasmitten sprer seg også på Stortinget.

Vi kan komme i en situasjon der Stortinget ikke tilfredsstiller Grunnlovens krav om at minst halvparten av representantene skal være tilstede i salen.

Det uheldige med at opposisjonspolitikerne har forhandlet med regjeringen før loven ble kjent, er at de i en viss grad har låst seg. Formelt sett skal de bruke dagen i dag på å skrive en stortingsinnstilling til det ekstraordinære møtet i plenum i morgen lørdag.

Det er i arbeidet med stortingsinnstillingene at partiene vanligvis bryner sine holdninger mot hverandre. Denne gangen er det lagt opp til sandpåstrøing.

De sterke reaksjonene fra juristene på koronaloven kan kanskje få opposisjonspolitikerne til å ombestemme seg. Spesielt ettersom det i dagens situasjon ikke her helt lett å se hvilke akutte behov loven skal løse. Man har tid til å tenke seg om noen ekstra dager.

Da kan man i så fall bruke mer tid på det som er enda mer akutt; nemlig å redde økonomien.

Det store dramaet i slutten av denne uken er nemlig ikke at politikerne har litt svake demokratiske instinkter, men at de stadig nye og forbedrede redningspakkene for næringslivet ser ut til å ha så liten effekt.

Det politiske systemet er hele tiden bakpå. Det skyldes ikke først og fremst saksbehandlingstiden i Stortinget, men at utviklingen i verdensøkonomien er så dynamisk og at Norge er ekstra utsatt fordi vi får oljesjokket i tillegg til de sjokkene alle vestlige økonomier får.

I arbeidet med å stå imot de to sjokkene er det dessverre foreløpig ikke nok med god norsk dugnadsånd. I hvert fall så det ikke slik ut ved slutten av denne uken.

Powered by Labrador CMS