Hvordan utøve krisestyring?

Ole A. Lindaas er dr.philos og fagekspert risikostyring i Sopra Steria.

SYNSPUNKT. Det som er mulig å få avklart i forkant, bør derfor også i størst mulig grad bli avklart i forkant. Når først krisen inntreffer, gir ikke situasjonen lenger rom for dyptpløyende refleksjon.

Debatten rundt koronakrisen har hovedsakelig dreid seg om to ting: Har myndighetene virkelig lyktes med å forhindre smitte? Og har de lyktes i å gjøre det på en måte som ikke overgår hva vi som individ og samfunn er i stand til å bære? Det som i stor grad har vært fraværende i debatten, er hva vil det si å drive krisestyring.

Krise gir tidspress

Grunnleggende sett kjennetegnes kriser av et sammenfall av frykt, tidspress og uvisshet. Vi opplever noe som utfordrer våre mest grunnleggende verdier på en måte som krever snarlig handling, uten at det er gitt hvordan vi bør handle. Disse kjennetegnene passer godt til dagens koronasituasjon.

Jeg mener at denne forståelsen peker mot følgende helt sentrale poeng: Krisesituasjoner preges mer enn noe annet av knapphet på tid. Det tilsier at risikostyringen bør fremme effektiv tidsbruk. Om ikke effektiv tidsbruk er tilstrekkelig for å lykkes, er det mye som tilsier at risikostyringen vil feile hvis tidsbruken ikke er effektiv. Så, hvordan fremme rasjonell bruk av tid? La meg skissere tre prinsipper.

1. Klare prioriteringer

Klare prioriteringer betyr ikke bare å skille det viktige fra det mindre viktige. Det er like viktig å skille det tidskritiske fra det viktige. Når vi iblant opplever å bli handlingslammet under kriser, skyldes det ofte at vi ikke er tilstrekkelig bevisst sistnevnte skille. Vi overveldes av alt vi må ta stilling til, uten å ha tenkt gjennom hvorvidt det viktige vi må ta stilling til, krever beslutning her og nå. Å ha beredskapsplaner og prioriteringslister kan utvilsomt være til hjelp. I krisens hete hvor mye gjør krav på vår oppmerksomhet, er det imidlertid en fare for at retningslinjer glemmes og at usikkerheten får bre om seg, slik at verdifull tid går til spille. Under krisen er det derfor hele tiden verdt å spørre seg om hva som faktisk er tidskritisk?

2. Tydelige evalueringskriterier

Det andre prinsippet er å ha klare evalueringskriterier som understøtter prioriteringene som gjøres. Selv om vi er bevisst hva som er tidskritisk, vil kriser uunngåelig reise problemstillinger der det langt fra er gitt hva som bør velges. Avveininger vil fortløpende måtte gjøres hvor dilemmaene som melder seg, uunngåelig vil spise av ens tid. Å ha kriterier som gir praktisk veiledning for hva som skal vektlegges, vil være av uvurderlig betydning for å sikre riktig valg til rett tid i en kritisk situasjon.

3. Enkelhet

Det siste prinsippet er enkelhet. Dette innebærer ikke bare at beslutningssløyfen er enkel, slik at beslutninger raskt kan tas og effektueres. Likså viktig er at beslutningene er forståelige. Enkle rammer kombinert med tydelig budskap, vil på flere vis bidra til effektiv tidsbruk. Vi unngår lettere diskusjoner rundt roller, ansvar og innhold. Ta eksempelvis spørsmålet om folkeansamlinger. Debatten stilnet først etter at sentrale myndigheter fastsatte et øvre tak.

Enkelhetsprinsippet er ikke enkelt

Å legge vekt på enkelhet kan imidlertid medføre at krisestyringen blir unødig sentralisert. Det blir ikke rom for lokale tilpasninger. Ofte blir kriser best håndtert av dem som befinner seg nærmest krisen. Dette tilsier at myndighet og ansvar bli delegert, en forståelse som også regjeringen har fastsatt som førende for det nasjonale krise- og beredskapsarbeidet. Gjennom nærhetsprinsippet slås det fast at kriser organisatorisk bør håndteres på lavest mulig nivå.

Dessuten kan vektlegging av enkelhet gjøre risikostyringen uforholdsmessig inngripende. Enkle beslutningssløyfer forutsetter gjerne utvidete fullmakter der tradisjonelle beslutningsprosedyrer settes til side. I det ligger en fare for at elementære rettssikkerhetsprinsipp blir uthulet. Denne problemstillingen ble til fulle aktualisert i tilknytning til diskusjonen rundt fullmaktsloven for koronakrisen. Det opprinnelige forslaget ble sterkt kritisert for å gi regjerningen for vide fullmakter, og loven gikk først gjennom etter at lovteksten ble endret.

Samtidig som det er viktig ikke ensidig å fokusere på enkelhet, er det viktig ikke å tape dette av syne. Når kriser rammer nasjonalt, er det en åpenbar fare for at formalisme og desentraliserte tilnærminger, vil kunne gjøre krisestyringen unødig kompleks og krevende.

Ekstrem risikostyring

Krisestyring vil si å drive risikostyring under ekstremt ugunstige rammevilkår. Når først krisen inntreffer, forelegger ikke rom for dyptpløyende refleksjon.

Tidspresset som kjennetegner kriser, gjør det viktigere enn ellers ha beslutningsevne og gjennomføringskraft. Dette kan tvinge oss til avvike fra hvordan vi i normalsituasjoner utøver styring. Det springende punktet er hvorvidt avvikene ligger innenfor rammen av det akseptable. En forhåpentlig lærdom av koronakrisen er at man tydeligere ser verdien av god risikostyring i forkant, slik at vi står bedre rustet når krisen inntreffer.