Føler meg utenfor i det unge miljøet – hører jeg egentlig hjemme her?

Jobb & karriere

Arbeidshverdagen kan være både inspirerende og meningsfull. Eller den kan være tung og vanskelig. 

De aller fleste av oss har heldigvis en jobb å gå til, mens andre leter etter en ny jobb eller en ny start. 

Konsulent og rådgivningsselskapet AS3 er Nordens største innen karriereveiledning og jobbrelaterte endringer. 

I spalten «Jobb og karriere» vil eksperter fra AS3 besvare spørsmål og ta for seg problemstillinger som omhandler jobben, arbeids-hverdagen, utfordringer og endringer som gjerne oppstår på en arbeidsplass. 

Eksemplene som brukes er reelle, men der saken knyttes til personer, er navnene fiktive eller anonymisert.

Har du spørsmål om jobb og karriere? Send en epost til tiro@as3.no.

Problemstilling:

Hei, jeg heter Marianne og er 53 år. For to år siden byttet jeg jobb etter lang fartstid i en mer tradisjonell organisasjon. Jeg ble ansatt i en spennende og innovativ virksomhet med mange dyktige folk – men jeg merker at jeg føler meg stadig mer utenfor.

Teamet mitt består for det meste av yngre medarbeidere i 20- og 30-årene. De er hyggelige, men jeg opplever at tonen er preget av intern humor, raske digitale avklaringer og et sosialt liv jeg ikke helt er en del av. 

Jeg har lang erfaring og mye å bidra med, men føler meg ofte litt «tung» eller gammeldags i møte med tempoet og uttrykksformen i gruppa. Jeg er ikke den som snakker høyest i møter, og jeg kjenner meg usikker på om jeg faktisk blir lyttet til – eller bare tolerert.

I det siste har jeg begynt å tvile på om jeg hører hjemme her. Det er ikke én konkret hendelse, men en sum av små opplevelser: kommentarer som gjør meg usikker, sosiale sammenkomster jeg ikke blir invitert til, og en konstant følelse av at jeg må tilpasse meg et språk og en stil som ikke er min.

Jeg ønsker å bidra og være en del av teamet, men jeg kjenner at jeg mister litt av meg selv i forsøket. Jeg er usikker på om det er jeg som må endre meg mer – eller om det også er rom for teamet å møte meg litt.

---

Svar fra AS3: 

Tusen takk for at du deler ærlig og reflektert om det mange kan oppleve. Du står i et dilemma som ofte oppstår i dagens arbeidsliv: Et skifte i miljø og kultur der man kjenner på utenforskap – ikke på grunn av faglige mangler, men fordi uttrykksform, tempo og sosiale koder plutselig er annerledes enn det man er vant til.

Først og fremst: Du har verdi – nettopp som den du er

Din erfaring, ditt perspektiv og din ro er kvaliteter som ikke bare er verdifulle – de er nødvendige i team med høyt tempo og lite fartstid. Men det er ikke alltid de yngre i teamet skjønner det – i hvert fall ikke uten at noen synliggjør det for dem. I mange tilfeller er ikke ekskluderingen bevisst, men et utslag av likhetssøkende dynamikker. Derfor er det ikke sikkert du blir møtt med motstand dersom du tar opp temaet – men det kan hende det krever at du setter ord på hva du trenger.

Spør deg selv: Hva skal til for at du kjenner deg tryggere i rollen din? Handler det om mer faglig synlighet? Om å bli lyttet mer til i møter? Eller handler det om det sosiale – å bli invitert med, inkludert, eller anerkjent som en naturlig del av fellesskapet?

Sett ord på forskjellighet – og skap rom for gjensidig forståelse

Noen ganger må vi minne både oss selv og andre om at mangfold også handler om alder og uttrykksform. Å være komfortabel med å være annerledes krever trygghet – men også tydelighet. Du trenger ikke å bli noen andre for å høre til. Tvert imot: Din tilstedeværelse utfordrer teamet til å utvide sin forståelse av hva det vil si å være en god kollega.

Dersom du føler deg komfortabel med det, kan det være nyttig å løfte temaet i en-til-en-samtale med lederen din. Ikke som en kritikk, men som en refleksjon: «Jeg merker at jeg ofte ikke helt kjenner meg igjen i tonen og tempoet i teamet, og jeg lurer på hvordan vi kan sørge for at ulike uttrykk og erfaringer også får plass i måten vi jobber og kommuniserer på».

Mange ledere er åpne for slike samtaler, men trenger en liten dytt for å bli oppmerksomme på de mer subtile mekanismene i arbeidsmiljøet. En slik samtale kan åpne dører – både for deg og for teamet.

Når skal du tilpasse deg – og når skal du stå stødig?

Tilpasning er en del av det å inngå i et fellesskap. Men det finnes en grense – og den går ved å miste deg selv. Når du føler at du må legge bånd på deg, tone ned erfaringen din, eller endre væremåte for å passe inn, er det et tegn på at det kanskje er ubalanse i tilpasningsviljen.

Noe fleksibilitet er sunt – du kan godt utforske nye måter å kommunisere på, bruke digitale kanaler, og møte tempoet med nysgjerrighet. Men samtidig har du lov til å sette grenser og stå stødig i det du vet at du bringer til bordet. Alder er ikke en svakhet. Å være lavmælt er ikke å være mindre engasjert. Erfaring trenger ikke rope – den taler gjennom kvalitet, struktur og refleksjon.

Når du begynner å tvile på om du passer inn

Det du kjenner på nå, kan være et tegn på at du har behov for mer enn du får – i form av anerkjennelse, rom eller faglig fellesskap. Men før du vurderer å trekke deg unna eller bytte beite, vil jeg anbefale å gjøre én ting: Gå i dialog. Kanskje med lederen, kanskje med en kollega du har tillit til. Del hva du opplever – og hva du trenger for å trives.

For det er fullt mulig å bidra med stor verdi i et team du ikke speiler deg i – så lenge det er respekt, gjensidig forståelse og rom for variasjon. Og det er helt greit å minne kolleger og leder på at mangfold også betyr ulikt tempo, erfaring og stemme.

Du er ikke alene. Og du er ikke nødvendigvis på feil sted – du står bare ved et punkt hvor det er naturlig å si: «Dette trenger jeg, for å kunne være meg, og fortsatt bidra.»

Jenny Marie Sundsvold Lindstøl er karriererådgiver i AS3.