Annonse
Før jeg selv begynte å jobbe med EØS, hørte jeg rykter om at man på jusutdanningen hørte at Norge er som et fylke i EU. Det var nok ment som spissformulering, men etter hvert ser jeg at denne type bildebruk kan være noe av forklaringen på urovekkende opplevelser med jussens rolle i EØS-spørsmål, skriver Stein Reegård. Foto: MarianVejcik / iStock
Synspunkt

Når EU og EØS karikeres

Stein Reegård er tidligere sjefsøkonom i LO.

SYNSPUNKT. «Norge er som et fylke i EU». Før jeg selv begynte å jobbe med EØS, hørte jeg rykter om at dette var noe man hørte på jusutdanningen. Det var nok ment som spissformulering, men etter hvert ser jeg at denne type bildebruk kan være noe av forklaringen på urovekkende opplevelser med jussens rolle i EØS-spørsmål. Denne rollen er jo sentral fordi EØS styres gjennom regler, men som vi vet fra historien: fjernstyring uten kvalitetssikring kan gi karikerte utslag.

Slike utslag beskrev jeg flere av i denne spalte før sommeren. Nå har det kommet en ny «uheldig sak», der arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen ikke hadde lært av en utredning han måtte legge i skuffen som næringsminister våren 2018. Igjen er det satset på ensidig juridisk utredning (NOU 2021:8) etter «NAV-saken», uten analyse av samfunnskonsekvenser; enn dog med avvisning av at slikt er viktig. Mer om dette etter hvert.

Litt om fylke og EØS-økonomi

Fylkesnivåets hovedoppgave i Norge er å drive videregående skoler og ellers så lite at flere partier mener det kan nedlegges. Og denne fylkeskommunale hovedoppgave finansieres og bestemmes nokså i detalj på statlig nivå.

Om vi skal oversette jussens bildebruk direkte, går den altså ut på at Norges grad av selvstendighet i EØS tilsvarer oppgaven å drifte gymnas og litt til for penger, pensum og annet regelverk bestemt av EU. Det mener man nok ikke, men bildebruken gir lett et fordreid inntrykk av lite handlingsrom og ikke minst overdreven harmoniseringskraft i EØS-reglene.

I motsetning til en fylkeskommune uten «budsjettmakt» har den norske staten en budsjettmakt som er ca. 50 ganger så stor som den EU har og kanskje 150 ganger større enn et teoretisk anslått EØS budsjett.

Norge bestemmer selv skatter, trygder, arbeidsliv og et hav av skoletilbud blant mange andre offentlige tjenester. Det er EØS-regler på mange områder, men disse må i EØS-avtalen sies å ha bakgrunn i økonomiske grensekryssende koordineringshensyn som vi har avtalt å anerkjenne fordi vår økonomi blir bedre med enn uten. De som gir «urimelig» virkning i Norge, kan vi oftest unngå. Men da trengs konsekvensanalyse for å gi god regelforståelse.

«Jussen» har rett i at påvirkningen via EØS (EUs Indre marked) har vokst over tid, mangler offentlig oppmerksomhet og ikke så lett kunne forutsees på forhånd. Det skyldes blant annet at globaliseringen av arbeid og tjenester har blitt mer «intens». Nettopp derfor er det så uheldig når departement og utvalg i enda en utredning avstår fra konsekvensutredning fordi utvalget hevder slikt «ikke er rettskilde i EØS».

Antakelig er dette diskutabelt. Ansvarlige domstoler og forvaltning på høyere nivåer vil neppe neglisjere påpeking av viktige samfunnskonsekvenser. De vil i alle fall være viktig som grunnlag for de tilpasningsgrep Norge gjør.

Verst i Norge og Finland?

Det var nettopp overivrig norsk juss og mangel på samfunnsanalyse som lå under da et juristdominert offentlig utvalg i 2018 syntes det var helt greit at EØS-avtalen ble innblandet i hvordan norske kommuner skal drive idrettshaller, kulturbygg og eldreomsorg – kanskje til og med SFO og kulturskoler (se nærmere i Dagens perspektiv 9. juni).

Flertallet i utvalget ville angivelig av hensyn til EU-retten gå lenger enn i noe EU-land. Tjenestetilbud skulle skilles ut fra annen kommuneøkonomi og beskattes på linje med bedrifter. «Heldigvis» gikk utvalget så langt at utredningen ble lagt i en skuff av Røe Isaksen, som ellers vel generelt ikke har vært så fremmed for mer bruk av marked.

Så lett slapp ikke sentrum-høyreregjeringen i Finland unna i 2019. Der klarte et bredt mønstret felt av juridiske eksperter å overbevise Riksdagen om at en stor helsereform måtte ha godkjennelse fra EU før den kunne vedtas.

Grunnen var at reformen, i likhet med blant annet norsk helsevesens virkemåte, ville stride mot prinsipper for statsstøtte etter EU-retten. Det hjalp ikke at mange i Finland viste til Danmark og Sverige, som ikke har spurt EU på slike områder. Dilemmaet medvirket til at den finske regjeringen gikk av. Så ble det ny regjering og ny helsereform året etter, uten at EU ble spurt! Selvråderett var det som til slutt gjaldt.

EUs nødvendige pragmatisme

Hemmeligheten i Finland var at EU ikke ønsket å bli spurt om lov. Skulle det spørres på alle områder der logikken for statsstøtteregler etter juss-logikken kunne anvendes, ville man ende opp som et europeisk direktorat for både utdanning og helsevesen. Pragmatismen i EU er nødvendig fordi EU- og EØS-reglene ofte er i strid med seg selv. Man kan på den ene siden finne at skole og helsevesen kan være grensekryssende marked. På den annen side har man regler og vedtak som sier at slikt styres nasjonalt.

Pragmatismen vokser når jussen nærmer seg viktig samfunnsstyring. Det mest prangende eksempel er at Sverige, og etter hvert flere andre land, tillates å bryte den «strengeste» økonomiske EU-regel av alle: at medlemslandene skal ha en felles valuta.

Norge opplever pragmatismen ved at barnehager er «fredet», selv om innslaget av markedskrefter er klart mer fremtredende enn det har vært i «inngrepssaker» om idrett, kultur og renovasjon.    

Lett å forbedre?

Den letteste forbedring er et pålegg i forvaltningen om at saker forklares for politikere og annen offentlighet når de skal behandles. Jurister synes å klarlegge jussen, og ikke faktum i samfunnsmessig forstand.

Det bør redegjøres for om sakene har samhandelsvirkning overfor andre land. EØS-avtalen er til for å behandle klager fra naboland i den grensekryssende økonomi ikke fra norske naboer. Og så må det etterspørres kunnskap om hva som skjer i EU selv.

Et hovedprinsipp i EØS er «tilsvarende praksis som i EU». Da kan man ikke begrense seg til enkeltrettsaker som «passer». Selv om ovennevnte NOU dreide seg om koordinering, er den nesten fri for innsikt om de systemer og hvem det skal koordineres med. Det mangler refleksjon over at hva som er «trygd» er vidt forskjellig fra land til land.

Å etterleve disse budene for handlingsrom vil kreve ressurser og kraftig status- og kompetanseheving i EØS-forvaltningen på alle nivåer. Det koster å være den «flinkeste i klassen»; mer enn å være den «snilleste».

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse