Annonse
Foto: RichVintage / iStock
Synspunkt
Synspunkt

På tide å reformere livets skole

Torgeir Flatjord er lederutvikler og skribent.

SYNSPUNKT. Vårens førsteklassinger blir pensjonister omtrent i 2086, ved fylte 72 år, som er dagens maksimale pensjonsalder. I de neste 15-20 årene skal de først tilegne seg teoretiske kunnskaper som de forventer, med tiltagende grad av bevissthet, skal føre dem til drømmejobben og best mulig økonomisk avkastning.

Kanskje var det slik tidligere. Slik er det definitivt ikke lenger. Selv om næringslivet fremdeles «bestiller» en viss type skolekunnskap, for tiden med særlig vekt på realfag, vet knapt noen hvordan verden vil se ut om verken fem eller ti år innenfor de fleste områder, ikke minst på teknologifeltet.

I morgen trenger vi flere rebeller, færre realister

Selv om mangt og mye i morgen er usikkert og kompetansebehovene endrer seg stadig raskere, er det trolig ett forhold som med stor sannsynlighet vil inntreffe: I de nærmeste årene vil vi ha et voksende behov for mennesker som tør å utfordre dagens sannheter og som rett og slett tenker og handler annerledes enn sine foreldre, på mange vis.

Ledere i næringslivet bruker gjerne slagordet «hire for attitude, train for skills», men få stillingsannonser gjenspeiler dette

Vi kommer i økende grad til å ha behov for alle dem som har anlegg for og ønsker å utvikle andre menneskelige egenskaper og fagkunnskaper enn kun de som måles i PISA-undersøkelsene.

Vi trenger rett og slett å oppmuntre våre håpefulle til, i større grad enn det vi gjør i dag, å dyrke barnets opprinnelige og iboende nysgjerrighet samt dets grenseløse kreativitet. Spor av annerledeshet blir trolig i altfor stor grad hysjet på, og mange av «annerlederne» utredes i stedet som kasus på fire bokstaver.

Ledere i næringslivet bruker gjerne slagordet «hire for attitude, train for skills», men få stillingsannonser gjenspeiler dette. Som regel bekrefter de det motsatte. Undersøkelser viser at altfor mange med både én og to mastergrader etter kort tid sitter desillusjonert igjen på det de trodde var drømmearbeidsplassen.  

Dagens utdannelsessystem og prioriteringen av de ulike fagområdene der matematikk og språk troner øverst, former dagens barn inn i et kunnskapsformat som i stor grad er tilpasset behovene i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Ved inngangen til det 21. århundre står vi etter manges oppfatning imidlertid nå ved slutten av den samme revolusjonen.

Utdanner vi for gårsdagen – ikke for morgendagen?

I flere tiår har vi samlet alle «barn av regnbuen» inn i en skoleringskvern som leverer mer eller mindre likt tenkende personer ut i den andre enden, som deretter opptrer i forutsigbare «flokker». Svært mange av våre såkalte samfunnsenere, det vil si alle dem vi leser og hører suksesshistorier om fra næringslivet, i politikken eller kulturområdet, havner nemlig i denne gruppen:

Mange av dem har ingen eller begrenset formell, høyere utdannelse, mange av dem hoppet av underveis eller fant seg ikke til rette i våre normerte skoler og utdanningsinstitusjoner.

Norge innførte så sent som i 1997 skolestart for 6-åringer (Reform 97). I aller beste mening. Vi skulle gi barna en enda bedre skolert plattform for å møte arbeidslivets krav og utfordringer. Leken ble redusert, framtidsalvoret overtok, selv om de første skoleårene fremdeles skulle ha et betydelig førskolepreg og støtte seg på såkalt barnehagepedagogikk.

I 2017, tjue år senere, kom evalueringsrapporten som samtidig ga oss sjokkerende, svake PISA-resultater sammenlignet med andre land med noenlunde samme læringsplattform.

Realfag- og lesekompetansen blant norske skoleelever hadde nemlig ikke endret seg vesentlig etter at 6-åringene startet sin skolegang. Evalueringen av reformen 20 år senere viste at Reform 97 ikke hadde hatt noen konsekvenser for barns læring overhodet («Program for evaluering av Reform 97», Norges forskningsråd, 2017).

PISA-målingene: De vekker bekymring for noen, og ypper til diskusjon for andre. Hva forteller de oss egentlig?

Dermed ble det slutt på barnehagepedagogikken. Nå skulle «de riktige og viktige» fagene styrkes. Realfag og lesing øverst, humaniora kommer deretter, og helt til slutt, kunst- og kulturfaget. Vel og merke hvis det var plass igjen for dens slags i timeplanen. Vi innførte en skolefagplan i Norge som lignet tilsvarende fagplaner i de aller fleste industrialiserte land.

Når målene helliger midlene, kan det gå galt

Måling av kvalitet i enkeltindividets mestring og prestasjoner knyttet til noen få, utvalgte kunnskapsområder, starter fortsatt relativt tidlig, vil noen hevde. I Norge formelt sett i ungdomsskolen. For 15-åringer har det dessuten kommet inn en annen form for måling som oppnår stor, nasjonal og internasjonal interesse, nemlig PISA-målingene.

De vekker bekymring for noen, og ypper til diskusjon for andre. Hva forteller de oss egentlig? Forteller de hele historien om hvem vi er, og hva våre barn kan og står for? Forteller de i hvilken grad våre høyt elskede «curlingbarn» står rustet for å møte morgendagens utfordringer?

Regjeringen i Norge har de siste årene gitt uttrykk for bekymring over nasjonens plassering i PISA-undersøkelsene og har for eksempel bevilget mer penger for å styrke realfagene i skolen. Noe svært mange næringslivsrøster har bifalt sterkt.

Men hva med alle dem som sliter med å tilpasse seg skolekravene fra den industrielle revolusjonens tid, som faller utenfor og gir opp i ung alder?

Kanskje må vi for eksempel starte med at det ikke er forbudt å gjøre en feil eller to. I moderne bedrifter gjøres det ofte et særskilt poeng ut av at «her hos oss er det lov å begå feil». Det skulle også bare mangle, så lenge man er villig til å lære av dem. Men, litt avhengig av omfang og alvorlighetsgrad, så ender man allikevel også i voksenlivet som oftest opp med bortforklaringer og ansvarsfraskrivelser.

Vi heier ikke akkurat på dem som har begått feil eller løser oppgaven på en annen måte enn forventet og foreskrevet. Vi heier definitivt ikke på alle dem som ramler utenfor PISA-trakten. Kanskje er det tvert om nettopp dem vi trenger aller mest fremover?

Dessuten, har noen regnet på hvor mange realister lille Norge strengt tatt trenger i de nærmeste årene?

 

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse