analyse
Sanners unyttige rådslag
Finansministeren fikk mange gode råd fra økonomene denne uken, men det hjelper ham fint lite. Det er den politiske dynamikken som bestemmer den økonomiske krisehåndteringen, Aslak Bonde.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
De store bedriftene bør ikke få kontantstøtte fra staten, de bør heller hente penger fra et godt fungerende finansmarked.
Dette var ett av flere ganske unisone råd som kom fra økonomene på Finansdepartementets digitale rådslaging denne uken.
Statsråd Jan Tore Sanner hadde bedt dem om innspill til utformingen av politikken i neste fase – når vi forhåpentligvis skal komme oss ut av krisen.
Kontantstøtten er dårlig likt
Økonomene hadde ulik tilnærming både i sine virkelighetsbeskrivelser og i noen av sine anbefalinger, men det var enighetspunktene som var mest påfallende. Regjeringen og Stortinget får unison støtte til arbeidet med såkalt inntektssikring.
Den lange forlengelsen av permitteringsordningen er økonomene stort sett imot, men prinsippet om at man nå må gjøre alt som er mulig for å sikre økonomien til de kriserammede arbeidstagerne, er det full enighet om. Det er heller ingen tvil om at det aller viktigste i den økonomiske krisehåndteringen også er det aller vanskeligste: Arbeidsstyrkens kompetanse må beholdes og videreutvikles.
Kontantstøtten til bedriftene er dårlig likt av de økonomiske ekspertene. I hvert fall den støtten som går til de aller største. Det ble vist til at finansmarkedene nå fungerer godt og at det hadde vært mye riktigere å la banker og andre finansinstitusjoner gjøre jobben med å vurdere hvem som har livets rett etter den økonomiske krisen. Da hadde noen gått konkurs, og det hadde vært bra for økonomien.
Det hadde vært godt for demokratiet om det neste rådslaget ble arrangert av opposisjonen og regjeringen i fellesskap
Det motsatte, som er i ferd med å skje nå, er at staten overtar den økonomiske risikoen fra de aller største bedriftseierne. De tar seg i normale tider godt betalt for den risikoen som ligger i å satse millioner og milliarder på næringsvirksomhet, mens de slipper å ta tapene når det butter i mot.
Den Chicago-baserte økonomen Magne Mogstad protesterte mot argumentet om at det er staten som har nedlagt næringsforbud for mange av virksomhetene, og at den derfor også har et ansvar for å kompensere dem for deres tap. Mogstad viste til ny forskning som tydelig viser hvordan koronakrisen har fått forbrukerne til å endre adferd lenge før politikerne tvang dem til det. De bedriftene som har mistet kundene sine i krisen har vært utsatt for markedssvikt. Ingenting annet.
Nikket nok samtykkende
Er det én ting enhver kapitalist må være forberedt på, så er det at markedene svikter. Karolina Ekholm, som nå er ved Universitetet i Stockholm og som tidligere har vært visesentralbanksjef i Sverige, viste til at det faktisk er bedrifter som på ulike vis har tegnet forsikringer mot markedssvikt.
Én ting er at de nå blir utsatt for en grov urettferdighet ved at de ser at de mer uforsiktige blant dem kommer minst like godt ut av krisen. Enda viktigere er det at insentivene for å forsikre seg forsvinner. Bedriftseierne lærer at man ikke får betalt for det som i gamle dager ble sett på som økonomisk ansvarlighet.
Annette Alstadsæter ved NMBU på Ås brukte hotellbransjen som en illustrasjon på poenget om at det faktisk hadde vært bra om det var flere konkurser i dagens situasjon. Hvis dagens hotelleiere går konkurs, kommer hotellene fortsatt til å bli stående i en god stund.
Dersom reisevirksomheten blir som før, blir disse hotellene fylt med gjester og jobbene kommer tilbake. Det eneste nye vil være at det vil være noen nye som tjener på hotelldriften.
Dersom det tar mange år før det igjen blir stor etterspørsel etter hotellrom, vil arbeidsplasser forsvinne og bygninger bli bygget om. Staten kan ikke hindre en slik utvikling over lang tid – den vil i så fall bare ha gitt bort penger til eiere som har fått tid på seg til å omorganisere gjeld og eierandeler. Alstadsæter nevnte ikke Petter Stordalen ved navn, men han kunne tjent som et godt eksempel.
På web-konferansen så vi ikke bilde av Jan Tore Sanner underveis, men det er all grunn til å tro at han nikket samtykkende til det meste. Det er ikke Finansdepartementet som ivrer mest for dagens støtteordninger. Det er samspillet mellom Stortinget og Regjeringen og lobbyisme fra de store næringsorganisasjonene som bestemmer hvordan de økonomiske koronakrise-tiltakene utformes.
Det rådslaget Sanner virkelig hadde trengt, var med statsvitere, tenketanker og opposisjonens og næringsorganisasjonenes premissleverandører. Hvordan i all verden skal man håndtere mekanismene som gjør at NHO, LO, oljebransjen og andre store aktører får med seg flertallet i Stortinget på en politikk som absolutt alle økonomer mener er gal?
Alltid noen misfornøyde lobbyister
Denne fredagen sender regjeringen forslag til en ny krisepakke over til Stortinget. Uansett hvordan den er utformet kan vi regne med at den kommer til å bli utvidet i løpet av stortingsbehandlingen. Erfaringen det siste året er entydig.
Det vil alltid være noen lobbyister som er misfornøyd med det som kommer fra regjeringen. Sannsynligheten er høy for at de får i hvert fall et av de store opposisjonspartiene til å jobbe for deres sak. Dermed oppstår det en dynamikk i Stortinget der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet skuler på hverandre.
Ingen av dem vil være det kjipeste opposisjonspartiet, og ingen av dem har ansvaret for helheten i den økonomiske krisepolitikken. Dermed skjer det som skjedde med oljeforliket i fjor vår: Bransjen fikk enda bedre støtteordninger enn den egentlig ønsket seg.
Dynamikken er så velkjent at regjeringen av og til tilpasser seg den før den trer i kraft. Ingen kan vite akkurat hvordan forrige ukes diskusjon om støtte til Norwegian var innad i regjeringen, men det er høyst sannsynlig at den var preget av det som kalles politisk virkelighetsorientering. Dersom regjeringen ikke hadde gitt Norwegian et tilsagn om et såkalt hybridlån, ville antagelig en samlet opposisjon ha presset den til det.
Et mindre forpliktende tilsagn fra regjeringen kunne ha fått Norwegian-sjefen til å fremstille det som en nøling som truet hele restruktureringsprosessen. Den politiske diskusjonen ville da ikke ha vært om det var lurt eller dumt å gi statlige penger til flyselskapet, men om regjeringen ødela det konstruktive arbeidet med å få långivere og aksjonærer til å redde selskapet. Det er tross alt de som skal bidra med mest penger til redningsoperasjonen.
I tilfellet Norwegian er det ikke åpenbart hva som ville ha vært riktigst. Hovedpoenget her er at regjeringen høyst sannsynlig ikke har kunnet gjøre den frie vurderingen den burde ha gjort. De økonomfaglige vurderingene ble i en viss grad overstyrt av politikk.
Så lenge vi har en mindretallsregjering må det være slik. På noen måter er det også demokratisk. Men det hadde vært godt for demokratiet om det neste rådslaget ble arrangert av opposisjonen og regjeringen i fellesskap, og at det dreide seg om mer enn økonomi. For eksempel om lobbyistenes makt, og mindretallsregjeringers maktesløshet.
