Annonse
Tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter varsler om uverdige forhold på norske sykehjem i ny bok. Foto: Thomas Reisæter
Derfor bok

– Samfunnsnyttig at utsiden får innblikk i hva som kan foregå på norske sykehjem

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– I mine nesten ti år i eldreomsorgen var jeg vitne til så mye uverdighet og uetiske forhold som jeg bare hadde holdt for meg selv.

– Etter at jeg sluttet som sykepleier i protest innså jeg at dersom jeg lot være å fortelle om de opplevelsene jeg satt inne med, så var jeg med på å opprettholde at brudd på menneskerettigheter fikk finne sted på norske sykehjem. Det klarte jeg ikke å ha på samvittigheten.

– I mine øyne er det samfunnsnyttig at utsiden får innblikk i hva som kan foregå på innsiden av norsk eldreomsorg.

Hva er de viktigste poengene i boken?

– Jeg ønsker å vise hva som skjer når sykepleieres mulighet til å gi god omsorg effektiviseres bort. I tillegg til å hylle alle pleierne som daglig gjør sitt beste for å gi god pleie og skape hverdagsmagi, så ønsker jeg å vise en skyggeside av norsk eldreomsorg som sjelden ser dagens lys.

– Jeg retter søkelyset mot sykepleieres vilkår for å gi god og verdig pleie, og dermed på hvordan vi, som et av verdens rikeste land, tar vare på de eldre i dag. Boken kan leses som min aller siste avviksmelding.

Hvilke nye synspunkter eller teorier presenteres?

– I mine øyne lever mange eldre på sykehjem uverdige liv, og flere steder får også brudd på fundamentale menneskerettigheter finne sted.

– I den europeiske menneskerettighetskonvensjonen står det at ingen må bli utsatt for tortur, straff eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Jeg vil si at store mangler i omsorgen kan anses som nedverdigende behandling.

– For er det tegn på livskvalitet, og menneskeverd, å sitte alene på rommet uten å vite om du får dekket dine primære behov? Å ikke få mat når du er sulten? Å ikke få gå på toalettet når du har behov for det, og kanskje ende opp med overfylt blære eller badende i din egen avføring fordi ingen har tid til å skifte på deg? Eller å bli løpt forbi i gangen når du spør om hjelp eller få en beroligende pille som en erstatning for en hånd å holde i når du er engstelig og redd? Jeg mener definitivt nei.

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Selv om jeg drøye året før hadde forlatt yrket, så meldte jeg meg som helsepersonell til Oslo kommune, da koronakrisen sto på som verst. Ikke lenge etter ble jeg kontaktet av en helse- og omsorgstjeneste som kunne fortelle om et akutt behov for sykepleiere, og at de hadde behov for min kompetanse.

– Som i et hvilket som helst annet jobbintervju ble det spørsmål om referanser. Frem til den datoen hadde jeg aldri fått en dårlig referanse i hele mitt liv, men en av referansene mine sa at det ville være naturlig å nevne en kronikk jeg hadde skrevet, som omhandlet uverdige forhold i eldreomsorgen, da jeg sluttet som sykepleier i 2018.

– Vedkommende sa at den både kunne oppfattes positivt og problematisk av en ny arbeidsplass. Og kronikken ble, etter alt jeg kan forstå, oppfattet som problematisk av institusjonen som bare noen dager tidligere omtrent hadde ansatt meg på dagen. «Vi trenger ikke sykepleierhjelp akkurat nå», lød det endelige svaret, etter at de hadde snakket med referenten som hadde fortalt om kronikken.

Vigdis opplevde at hennes ytringer om eldreomsorgen satte en stopper for jobb som sykepleier under korona-pandemien. Foto: Thomas Reisæter

– Slik jeg tolker det fikk jeg avslag på ønsket om å hjelpe på bakgrunn av at jeg hadde ytret meg offentlig om tilstanden i norsk eldreomsorg. Frykten min for å si ifra, som jeg hadde båret med meg gjennom hele sykepleierkarrieren min, viste seg å ha vært rettmessig hele tiden.

– Tiden etter avslaget var jeg ordentlig nedfor. Hvis en liten kronikk kunne gjøre at noen hadde kvaler med å ansette meg, hva ville en hel bok gjøre? Jeg la manuset på hylla i flere måneder. Men utover sommeren kom kampviljen gradvis tilbake, og igjen sto det klart for meg hvorfor jeg hadde forlatt en jobb jeg elsket. Jeg hadde fulgt hjertet, intuisjonen og mitt etiske kompass, og jeg var ikke lenger i tvil om at jeg hadde tatt det riktige valget. Så da logget jeg meg på datamaskinen min igjen, og skrev ferdig boken.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper jeg kan realitetsorientere og skape en bevisstgjøring rundt utfordringene i sykepleieryrket. Jeg ønsker også å hylle pleierne som skaper hverdagsmagi på sykehjemmene, til tross for at forholdene ikke alltid er lagt til rette for det fra organisatorisk hold.

– Samtidig håper jeg at boken, med mine og andre sykepleieres erfaringer, skal bli en del av en større fortelling om hvordan vi som samfunn behandler våre eldre og våre helsearbeidere. I mine øyne er det samfunnsnyttig at utsiden får innblikk i hva som kan foregå på et sykehjem, og jeg vil rette en systemkritikk mot hvordan jeg opplever at sykehjemssektoren er styrt og organisert politisk.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boken?

– De fleste vil på et tidspunkt sette bena i en sykehjemskorridor, enten som pasient, ansatt eller som pårørende til et kjært familiemedlem som skal tilbringe livets siste fase der. Med boken ønsker jeg å gjøre livet på sykehjem mer kjent.

– Jeg håper også at leseren sitter igjen med en forståelse, og en dyp respekt for det vide spennet i sykepleierollen. Samtidig håper jeg også på forståelse for kritikken jeg retter mot et system jeg ikke lenger kunne stå inne for, og som gjorde at jeg til slutt valgte å forlate et yrke jeg elsket.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har skrevet mye for skrivebordsskuffen. Da jeg sluttet som sykepleier, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre videre, men jeg hadde lagt av tre månedslønninger, slik at jeg skulle få tid til å tenke og til å skrive.

– Da Cappelen Damm tok kontakt etter å ha lest kronikken min fra 2018, var det en drøm som gikk i oppfyllelse om å gi ut en bok, om et tema som sto hjertet mitt nært. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at jeg skulle kaste meg ut i prosjektet!

Kan du nevne én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Det er mange jeg mener burde lese boka mi, men hvis jeg bare kan velge én, så kanskje Bent Høie? Han har jo faktisk mulighet til å gjøre noe med bevilgningene til primærhelsetjenesten.

Hvilken bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet», av Liv Bjørnhaug Johansen. Den beskriver så godt hvordan det var for sykepleierne å stå i frontlinjen da koronaen traff Norge. Den gir også et godt innblikk i den komplekse rollen vi sykepleiere har.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg – og hvorfor?

– Ekteparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Begge skriver så levende, opplysende og magisk.

Hvor henter du informasjonen om nye bøker fra?

– Fra venner, bokomtaler i media, gode bok-kontoer på Instagram og fra mitt lokale bibliotek.

Hva er det viktigste du har lært under koronapandemien?

– Å roe ned.

Hvis du måtte velge?
 

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Espresso – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Skavlan – Lindmo

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Åsne Seierstad – Tor Bomann-Larsen

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet

 

Vigdis J. Reisæther (39)

  • Yrke: Tidligere sykepleier, jobber nå i Kolonihagen
  • Utdannelse: Bachelor i sykepleie, høyskolekandidatur i drama- og teaterkommunikasjon
  • Bosted: Oslo
  • Aktuell med: «Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen»
  • Forlag: Cappelen Damm
  • Antall sider: 205
Annonse

Vigdis J. Reisæther (39)

  • Yrke: Tidligere sykepleier, jobber nå i Kolonihagen
  • Utdannelse: Bachelor i sykepleie, høyskolekandidatur i drama- og teaterkommunikasjon
  • Bosted: Oslo
  • Aktuell med: «Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen»
  • Forlag: Cappelen Damm
  • Antall sider: 205
Annonse