Trakassert av ­sjefen i en krigssone

Etter flere år preget av traumer, ønsker Beate nå å få en avslutning på hendelsene som har hjemsøkt henne de siste 20 årene.

Nå tar hun et endelig et oppgjør med ukulturen i Forsvaret. Hun har lenge vært usikker på om hun skulle fortelle om sine opplevelser, men mener nå det er viktig at hennes historie kommer fram. Likevel ber Beate om at vi bare bruker fornavnet hennes i denne saken.

Forsvarsfamilien

Forsvaret er ikke som alle andre arbeidsplasser. Beate beskriver det som en «familie». Alle starter på befalsskole sammen, sover i samme telt og noen går videre til krigskolen. Man må gjøre seg fortjent til å stige i gradene. Du blir ikke bare hentet inn til en toppstilling i Det norske forsvaret. Du kommer inn på bunn og kjemper deg videre mot toppen.

Alle som har tjenestegjort og jobbet i Forsvaret har opplevd ting folk på utsiden har lite kjennskap til. Selv om du på et tidspunkt slutter i Forsvaret, vil du alltid være en del av denne spesielle familien. Nettopp derfor er det ekstra vanskelig for Beate å dele traumatiske hendelser som fant sted innad i hennes jobb-familie.

Hva risikerer du som person når du deler din historie? Hvor stort er tapet? Hvor stor er skammen? Hva skjer dersom jeg begynner å pirke på noen oppover i hierarkiet? Karrierestopp?

Dette er spørsmål som kverner rundt i hodet til kvinnen i 50-årene som sitter i stolen foran meg i et møterom i Fredrikstad.

Ute stråler solen. Sommeren har kommet til byen. Foreldre leker med smilende barn ute i parken langs Glomma. Inne på møterommet forbereder Beate seg på å fortelle om noe av det vanskeligste hun har opplevd. En mørk hemmelighet som hun har båret på alene i årevis.

– Skam er så vanskelig å bære, sier den mørkhårede kvinnen uten å møte blikket mitt.

Hun tar en pause. Så bryter hun stillheten og åpner opp om hva som skjedde da hun, en ung kvinne i midten av 20-årene, vart sendt ut i en krigssone sammen med 39 menn tidlig på 1990-tallet.

Flørtende lapper

Ved sin skvadron i Luftforsvaret hadde Beate ansvaret for forvaltningsdelen, og jobbet direkte med den eldre mannen som var sjef for oppdraget. Hennes første inntrykk av lederen var at han hadde mye kraft og gav henne mye oppmerksomhet og ansvar for mange av oppgavene som skulle utføres. Hun tenkte for seg selv: «endelig er det noen som ser meg».

Det tok imidlertid ikke lang tid før denne oppmerksomheten endret seg fra «du er dyktig og flink» til «du er en vakker kvinne».

På grunn av vanskelige omstendigheter ble skvadronen stående fast i 14 dager i forbindelse med deployeringen. I løpet av den tiden begynte det å komme flørtende lapper fra sjefen. «Så fine pupper du har», «Du er så sexy der du går», «Så lekker, så vakker».

– Jeg fikk ikke fred. Han var alltid på. Jeg ble sjenert. Jeg så bort. Jeg ba han slutte. Det var ubehagelig, sier Beate, som forklarer at hun i det aktuelle tidsrommet prøvde å gjemme seg bort.

Hun ønsket ikke å ha noe med sjefen å gjøre som ikke dreide seg om jobben de var sendt dit for å gjøre. Hjemme hadde hun en ektemann som også jobbet i Forsvaret. Det som gjorde situasjonen enda verre, var at hennes sjef, også var ektemannens sjef.

Skeivt maktforhold

Beate forsøkte å gjøre alle de tingene man skal gjøre i en slik situasjon. Men etter et hundretalls tilnærmelser orket hun ikke mer, og ga etter for presset. I en kaotisk og uoversiktlig krigssituasjon, søker man gjerne støtte og trygghet hos den som skal ha kontroll, nemlig lederen.

– Vi var inne i et krigsområde og jeg var redd.

Det var ikke første gang Beate opplevde at en eldre mann utnyttet posisjonen sin for sex. Første gang var hun bare var et barn. Etter gjentatte tilnærmelser klarte ikke 14 år gamle Beate å si nei til den nesten 20 år eldre mannen. Når man blir utsatt for noe slikt i så ung alder, ødelegger det for hvordan man lærer å relatere seg til seg selv og egen seksualitet. Nå opplevde hun det samme en gang til.

Jeg var på jobb. Han var sjefen min

– Hva er et overgrep? spør Beate undrende. Uten egentlig å ville ha noe svar.

Hun presiserer at hun ikke ble voldtatt av sjefen sin, men at hun heller ikke fikk fred etter gjentatte avvisninger. Han var på henne hver eneste dag. Resten av mannskapet var ute og trente, mens hun og sjefen var inne og jobbet med forvaltning og logistikk.

– Hvorfor skulle jeg i den situasjonen bli utsatt for noe slikt? Det var et skeivt maktforhold. Han var sjefen min. Vi var i en farlig situasjon og han visste godt at han ikke burde oppføre seg slik. Jeg følte til slutt at jeg ikke lenger hadde noe valg, selv om jeg nå vet jeg hadde det. Jeg levde med konstant dårlig samvittighet. Det føltes som jeg ble manipulert inn i noe. Det ble nærmest umulig å si nei.

Endret oppførsel

Det var ingen i Forsvaret som hadde snakket med Beate om at slike situasjoner kunne oppstå ute på oppdrag før hun dro til krigssonen.

Og i løpet av tre måneder begynte sjefens oppførsel å endre seg.

– Det gikk fra at jeg var «fantastisk, flott og fin» til at jeg fikk en sjef som lo av meg og syns jeg var teit og dum. I dag kan jeg tenke at han hadde fått det han ville og var ferdig med meg. Den gang skjønte jeg ikke det. Jeg føler meg dum når jeg forteller om dette, sier Beate og ser bort.

Etter seks måneder vendte Beate hjem. Hun forteller at det ikke var noe godt utbygget system hjemme i Norge for å ta imot de som hadde vært ute i en krigssone. Hun beskriver situasjonen som «kaotisk». Hun forteller at det er fint å vite at dette er mye bedre for de som tjenestegjør ute i internasjonale operasjoner i dag.

– Jeg hadde så lyst til å fortelle, men klarte det ikke. Jeg var livredd. Samtidig trengte jeg å snakke om det.

Etter et år reiste hun på et ledelseseminar hvor hun ønsket å fortelle om hendelsen. Men hun våget ikke.

Etterskjelvene

Det skulle ta 22 år før Beate klarte å sette ord på hva som hadde skjedd.

Hun fikk barn og alt virket bra, både med arbeidslivet og på hjemmebane. Hun fortsatte å jobbe i Forsvaret. Men plutselig kom etterreaksjonene. Hun gikk ut og inn av depresjoner, men klarte fremdeles ikke å fortelle om hva som hadde skjedd. Det endte opp med samlivsbrudd og på et tidspunkt ble det vanskelig for henne å utføre arbeidsoppgaver. Samtidig ble det vanskelig for lederne hennes i Forsvaret å nå frem til henne.

– Det krevde veldig mye energi å undertrykke og holde egne følelser i sjakk. Det gikk ut over privatlivet mitt. Alt ble kaos. Jeg prøvde å holde meg samlet på jobb, men på et tidspunkt sprakk boblen.

I løpet av karrieren, har Beate ofte fått spørsmål om hvorfor hun, som kvinne, jobbet i Forsvaret. Hun forteller at det er greit å få det spørsmålet et par ganger, men ikke til stadighet i løpet av en hel yrkeskarriere.

– Det sier litt om holdningen til kvinner fra mange i Forsvaret. Det viser en ukultur. Enkeltpersoner er ikke oppmerksomme på det. Jenter i Forsvaret blir beintøffe fordi de må være det! Hun slår i bordet.

Dårlig selvfølelse

Beate fikk etter hvert jobb som presseoffiser. Hun føler at hun takler jobben bra, men likevel sliter hun med dårlig selvfølelse. Samtidig som folk rundt henne sier at hun er flink, føler hun seg redd.

Hun slet med å innrømme overfor seg selv hva hun hadde blitt utsatt for.

– Jeg er sterk, modig og liker nye utfordringer. Jeg innså ikke selv at selvfølelsen min var langt nede.

I en periode i 2003 og 2004 fikk Forsvaret mye kritikk fra pressen. Forsvarssjefen, ledelsen og forsvarsministeren har pressebrief i situasjonsrommet hver morgen. Det var Beates jobb å gi oppdateringer.

Så en dag, i løpet av denne briefingen, kommer det en annen offiser inn i rommet og setter seg ved siden av henne. Da mister Beate pusten.

Luft­forsvaret oppfordrer alle ansatte til å varsle om eventuelle kritikk­verdige forhold

Denne offiseren hadde hun tidligere møtt hjemme hos en venninne under en middag.  Under den middagen hadde den eldre offiseren sittet ved siden av Beate og strøket henne over låret under bordet.

– Jeg husker jeg gikk fra den middagen og tenkte «hva faen slags ekling var dette?», skyter hun inn.

Tilbake i situasjonrommet skal Beate til å holde en orientering da denne personen setter seg ved siden av henne. Det sier stopp. Der og da tenkte hun at hun ikke skulle gjøre et stort nummer ut av det. I stedet får hun panikk, blir desorientert og «mentalt borte». Beate går fra situasjonrommet uten å gjennomføre og føler seg helt ødelagt.

– Jeg er så konsentrert når jeg skal gjøre det jeg skal gjøre. Det er krevende å stå der oppe. Du må være flink.

Dette er andre gangen Beate mister kontroll på jobb i Forsvaret. Første gang var under et lederutviklingsprogram hvor en av deltakerne ga henne uønsket oppmerksomhet. I det øyeblikket ble hun hindret i å gjøre sin egen jobb. Hun var sårbar og ikke forberedt. De vanlige beskyttelsesmekanismene var ikke til stede. Da kommer reaksjonen så raskt at hun ikke klarte å ta kontroll over situasjonen.

– Jeg fikk bare panikk og frøs nærmest til is.

Et klart skille

Beate trekker et klart skille mellom uskyldig flørting på arbeidsplassen og innvaderende og upassende oppførsel. Et annet eksempel hun forteller om, skjedde under et lederseminar om sjømakt. Hun sto ved baren da hun kjenner at noen tar skikkelig grep oppunder baken hennes. Rommet er overfylt av kollegaer. Hun snur seg, slår bort hånden, men får ikke øye på vedkommende.

– I et rom hvor man skal være trygg skjer slike ting. Det er ikke flørting, men det er altså slikt noen folk gjør.

Det er flere år siden disse hendelsene fant sted og Beate legger vekt på at hun vet at Forsvaret har brukt mye tid og krefter på å snakke åpent om seksuell trakassering og at de nå har nulltoleranse for slik type oppførsel. Kjønnsdiskriminering og ukultur står nå høyt på agendaen.

Byttet jobb

I tiden etter jobben som presseoffiser famlet Beate rundt i Forsvaret, men slet med å slå seg til ro. På et tidspunkt er hun sint, opprørt og hun trives ikke lenger. Hun forlater Forsvaret og begynner som konsulent i Accenture. Året var 2008, og det var akkurat da finanskrisen slo inn for fullt.

Hun beskriver arbeidsplassen som «fantastisk» og selve jobben som «kjempekrevende».

Beate har i flere år gått i terapi for å takle sine vonde opplevelser. Men så blir terapeuten hennes dødssyk og Beate innser at hun har en historie som hun ikke har grepet skikkelig tak i.

I alt det følelsesmessige kaoset som rådet, spurte en leder henne for første gang om hva som var galt. Bekymringen kom fra hennes daværende leder i Accenture, Thron Berg.

• DETTE SIER BEATES TIDLIGERE SJEFER: – Åpenhet er avgjørende

– Han så på atferden min at noe var riv ruskende galt. Arbeidsplassen er viktig. Dit går vi hver dag. Vi kan ikke ha arbeidsplasser som bare ivaretar deg når det kommer et varsel. Vi, systemer og kulturer, må snakke åpent om alle aspekter av seksuell trakassering, også langtidseffekten for den som er utsatt for overgrep. Belysning er i seg selv helende, klargjørende og forebyggende. Folk blir syke av det her, sier Beate.

Ble sykemeldt

Beate søker råd hos en psykolog som hun kjenner fra tidligere og spør hvor lang tid hun trenger på bearbeidelse. Et år er svaret. Hennes fastlege er enig. Beate blir sykemeldt. Hun får diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Når det nærmer seg et år, begynner Nav å snakke om arbeidsavklaringspenger med henne, noe Beate ikke ville ha fordi hun var innstilt på å komme tilbake til arbeidslivet.

– Jeg skal ikke være uføretrygdet bare fordi jeg har traumer og en diagnose. Jeg er sterk, sier hun bestemt.

Hun sluttet i Accenture og begynte i konsulentselskapet Right Management, men innser etterhvert at det var for tidlig. Følelser er fortsatt vanskelig å regulere. Hun beskriver seg selv som utrygg, sint, eksplosiv, destruktiv og «en som skylder på andre». Beate tror dette er en del av atferdsmønsteret som skjer når man velger å åpne seg opp og ta tak i problemene sine. Det tar tid å lære seg å regulere egne følelser på nytt i situasjoner og relasjoner.

– Dersom det ble for mye fokus på prestasjoner kom den destruktive atferden snikende. Jeg ble vanskelig, sint, bitter og irritert, forklarer hun.

I den nye konsulentjobben opplever Beate seg selv som en person som for ofte gikk i konflikt. I hennes hode var det «den andres skyld». Dette var en måte å tenke på som gjorde at hun overlevde. På et tidspunkt ble hun sykemeldt fordi hun var i konflikt.

– Jeg skyldte på andre og gikk ikke inn i selvrefleksjon og så hvordan jeg selv bidro til konflikten. Jeg opplevde det som at noen løy til meg.

I dag stiller hun seg selv spørsmål om hvorfor situasjonen måtte bli så dramatisk. Hvordan kunne de ha løst situasjonen bedre sammen?

– Jeg klarte ikke å se meg selv i konflikten eller hvordan jeg kunne gjøre ting annerledes.

Til slutt tenkte Beate at den eneste løsningen var å komme seg bort. Hun bestemte seg for å gjøre noe med infrastrukturen i livet sitt. Å finne seg en jobb i hjembyen Fredrikstad stod øverst på listen. Til slutt fant hun seg en jobb i kommunen som hun kunne tenke seg. I dag jobber hun fremdeles for kommunen, men i en annen stilling.

Erstatning

I 2015 ringer telefonen. Lederen i Norges Veteranforbund som også hadde vært sjef for et av sykehusene som skvadronen til Beate deployerte sammen med på 90-tallet, ringer for å få tak i personen som var deres sjef under det utenlandske oppdraget. Telefonsamtalen opprører henne og lederen i Veteranforbundet merker at noe er galt.

Hun forteller.

Veteranforbundet ønsket å hjelpe henne. De hjelper henne med å komme i kontakt med en lege som arbeider som rådgiver for Veteranforbundet. Han møter Beate sammen med hennes terapeut. Hun er endelig klar for å dele historien om hva som skjedde den gangen for 20 år siden.

Det går to nye år og en #Metoo-bevegelse før Beate bestemmer seg for å dele sin historie med sin tidligere arbeidsgiver Luftforsvaret.

Jenter i Forsvaret blir beintøffe fordi de må være det!

Like før påske i år tok Beate selv kontakt med Forsvaret for å få en vurdering om hun har krav på erstatning for hva hun ble utsatt for av sin tidligere sjef. Kanskje noen i ledelsen trengte å høre hennes historie? Kanskje vil det hjelpe andre i samme situasjon. Hun ble møtt av en offiser og en jurist.

– Det var veldig tøft å fortelle, sier hun.

Forsvaret har nå støttet henne i å få oversikt over erstatningsordninger.

Skammer seg stadig mindre

Det er mange som har hjulpet Beate i hennes helingsprosess og hun forteller at hun er særlig glad for den støtten hun har funnet i det gestaltterapeutiske fagmiljøet.

Der møtte hun mennesker som tåler, støtter og utfordrer henne i det å håndtere konflikt. I april i år reiste hun til New York for å selv ta videreutdanning innen denne terapiformen.

– Jeg har lært hvordan jeg kan unngå å gjøre meg selv liten og lære å bære min egen kraft. Det tar jeg med meg inn i mitt eget terapirom sammen med mine egne klienter, forteller Beate.

– Ved at jeg velger å snakke om det som skjedde med meg og at jeg fortsatt får terapeutisk veiledning, klarer jeg å unngå å gå inn i depresjonen. Det er godt for meg å dele, sier Beate.

Grunnen til at hun nå velger å dele sin egen historie, er fordi hun i lang tid har båret på ansvaret for det hun ble utsatt for helt alene. Hun skammet seg og ville fortrenge det. Systemene trenger flere historier. #Metoo er ikke forbigående. Vi må fortsette å snakke om det.

– Det er vanskelig å fri seg selv helt fra ansvar fordi jeg den gang var en voksen kvinne. Mange sier at det er så lett å si nei. Med en gang noen sier det, begynner jeg fortsatt å skamme meg, men jeg gjør det mindre og mindre. Det er faktisk kjempevanskelig å si nei gjentatte ganger. Jeg skulle ikke måtte forholde meg til det presset i utgangspunktet.

– Jeg var på jobb. Han var sjefen min, konstaterer Beate.