– En har mislyktes fra dag én dersom jobbtilbud blir veldedighet

For et år siden startet forretningsmannen Aiman Shaqura opp prosjektet «Give a job» som skal hjelpe flyktninger å komme seg i arbeid.

Sammen med flere frivillige, bedrifter, Hero og næringslivsledere, har han arrangert nettverkssammenkomster for flyktninger i Trondheim, Stavanger og Kristiansand.

På hvert arrangement har mellom 10 til 15 flyktninger fått tilbud om fast arbeid og deltidsjobber. Opp til 450 mennesker har møtt opp på arrangementene, der rundt 65 prosent har vært flyktninger.

– Vi er med på å minke avstanden mellom flyktningene og næringslivet. Noen får seg jobb, andre nettverk og noen mentor, sier Shaqura.

Initiativet knytter en mentor med relevant arbeidserfaring til en gruppe på mellom 20-30 flyktninger som ønsker eller har kompetanse innen samme fagfelt. De etablerer så et bekjentskap for å få veiledning inn i den rette bransjen.

– Det blir som en GPS inn i arbeidslivet som skal gjøre prosessen med å komme i kontakt med de rette personene og navigere seg frem lettere, sier Sara Schjølberg Marques, som jobber som frivillig i prosjektet.

Bytteforhold

Utenom å arrangere nettverksbygging, holder Shaqura også foredrag for flyktninger som tar del i introduksjons- og norskkurs for å gi dem en «fast-track» inn i det norske arbeidslivet.

Han mener likevel at norske bedrifter som ønsker å hjelpe flyktninger ut i jobb må skille med kortsiktige og langsiktige prosjekter.

– Dersom man begynner med langsiktige prosesser som bygger på en veldedighetsinnstilling overfor flyktninger, har vi mislykkes fra dag en, forklarer han.

De flyktningene han selv har møtt sier at de ikke ønsker å bli hjulpet ut i fra et veldedighetsperspektiv.

– De ønsker å komme i en setting der de kan bruke sin kompetanse og utdanning og vokse videre i bedriften og bidra tilbake til samfunnet, sier Shaqura.

Han mener næringslivet må behandle flyktninger ut i fra at de er resurser og påpeker at det er helt legitimt å legge press på hvilken som helst gruppe.

– Dersom en vil bli behandlet på samme nivå som etniske nordmenn, må en kunne levere samme verdi, sier han.

Næringslivet er opptatt av verdiskaping og tenker alltid at det er snakk om et bytteforhold: om jeg skal sponse eller ansette noen, så skal en ha noe igjen for det.

– Det kan ikke bygges på veldedighet, understreker Shaqura.

Foto

Nettverk: Give a job arrangerer nettverksbygging mellom næringslivet og flyktninger. (Foto: Privat)

Give a job

• Et initiativ som representerer en løsning på et av samfunnets store utfordringer i dag – inkludering av flyktninger i arbeidslivet.
• Dette landsomfattende prosjektet innen sosialt entreprenørskap ønsker å vise at flyktninger er ressurser til samfunnet.
• De fasiliterer møtet mellom flyktninger og næringsliv ved å skape en møteplass som tilrettelegger for matching av kompetanse og behov mellom flyktninger som søker arbeid og bedrifter.
• Plattformen gir mulighet til å bygge nettverk og en bedre dialog - en aktiv handling for å skape langsiktige og gunstige løsninger for flyktningene og vårt samfunn mot bedre integrering.
• Sektorene som er representer er hoteller, servicebransjen, varehandel, byggebransjen og IT-bransjen.

Folk som ikke duger

Forrige uke snakket flere internasjonale bedrifterledere om å ta samfunnsansvar overfor flyktninger under Responsibility Works konferansen i Oslo.

En av dem var administrerende direktør i IKEA-stiftelsen Per Heggenes som mente flere bedrifter burde ansatte flyktninger.

Shaqura mener at samfunnsansvar handler om å g folk muligheten til å vise at de er kvalifisert for jobben.

– Det blir helt feil å gi en diskvalifisert person muligheten hvis ikke bedriften har et system eller formening om hvordan de skal tilrettelegge og fasilitere for at både selskapet og personen for full verdi av hverandre, sier han.

Bedrifter burde se på dette som en mulighet for sin virksomhet bedrift til å få mangfold og se på hva som skal til for å få gode synergier.

– Samfunnsansvar handler ikke om å ansette en person som ikke duger for å kunne profilere seg på sin hjemmeside om at vi har mangfold i selskapet. Det er å skade situasjonen, advarer Shaqura.

Skylder ofte på språk

Shaqura har selv startet opp flere bedrifter og omsetter årlig for over 100 millioner kroner. Han er ofte ute å snakke med bedriftseiere om hvilke typer mennesker de ønsker å ansette.

– Det er nok mange som ønsker å få inn folk som er litt annerledes, men de legger ikke skjul på at de må ha noe tilbake, sier Shaqura.

Mange bedrifter peker på kommunikasjonsvansker og språk når de forklarer hvorfor de ikke velger å ansette folk med utenlandsk bakgrunn.

– Det handler ikke bare om språk. Dessverre tenker flere på hvor lite heldig det er for deres bedrift å ha noen med hijab eller mørk hudfarge i skranken som blir selskapets ansikt utad. Man må være litt ærlig på det og se det for hva det er, sier Shaqura.

Han mener det er enkelt å distansere seg fra problemstillingen og skylde på språk.

– Det handler om mer enn det. Bedriftene tenker på sitt bilde utad. De må ha rett person på rett plass, sier Shaqura.

Mye passiv rasisme

Alle som Shaqura har snakket med sier at de støtter prosjektet «Give a job».

– Jeg hører bare motstandere av Trump og den polariserte politikken som vil ha alle utlendinger ut av landet. Men så vinner de, gang på gang. De får nok stemmer til å komme i posisjon, sier Shaqura.

Han tror det fremdeles eksisterer veldig mye passiv rasisme i Norge.

Shaqura har selv jobbet i bemanningsbransjen og vet at mange ønsker folk med nordisk utseende i sine bedrifter for å opprettholde sin posisjon i markedet.

– Men det er veldig vanskelig for en bedrift å gå ut å si det. Det er ikke så mye kursing som skal til for å mestre en ny jobb og språket lærer en underveis, sier han.

Næringslivet ønsker å vise seg frem på en måte der de tar samfunnsansvar, men de tenker fremdeles business, verdiskaping og bytteforhold.

Lyver om navnet

Flere flyktninger som har fått jobb innen salg, bytter ofte ut navnet sitt når de ringer til potensielle kunder for å sikre mer salg.

– Selgerne sier ikke at de heter Mohammed eller Hassan, de sier at det er Morten Stiansen som ringer. Det som er trist er at disse menneskene, uansett hvor kvalifisert de er for jobben, ikke vil få den på grunn av navnet sitt, sier Shaqura.

Noen mennesker skal forandre verden, andre er opptatt av å overleve i dag, noen vil ha stemmer. Alle har forskjellig agenda og motiv.

– Jeg syns ikke det er rett, men jeg forstår at noen gjør det. Det er enkelt for meg å si at navneendring gjør situasjonen verre, men kanskje det er det som må til for at han skal få betalt strømregningen sin, sier Shaqura.

Selv vokste Shaqura opp på Toten etter å ha levd ti år på flukt sammen med familien sin i ti forskjellige land før han var fylt ti år.

– Der ble jeg kalt sotrør og familien min levde på begrensede midler. Det var som et helvete i paradis for en liten gutt der alle andre har topputstyr på ski, sykkel med gir og fikk være med på skoleturer som kostet penger, sier han.

Barndommen hans gikk med på å jobbe slikt at han fikk spart seg opp nok penger til å studere til å bli siviløkonom i England.

Foto

Musikk: Artisten Sherika opptrer under et arrangement. (Foto: Privat)

Ny generasjon

Mulighetene for sikre seg jobb med utenlandsk navn på søkeskjemaet er i dag svært dystre.

– Selv om det ser ganske mørkt ut nå, har jeg tro på at den nye generasjonen som er på vei vil gjøre avstanden mye mindre. De litt yngre er mer komfortable med at folk heter noe annet enn de typiske, norske navnene, sier Shaqura.

Han mener debatten vi har i dag er så polarisert at den ikke bidrar: Enten med ellers er du utenfor. Det må settes en helt ny standard fra politikerne og nedover.

– En må bryte ned de fordommene som ligger ganske langt inne i vårt samfunn, sier Shaqura.

– Et navn som høres litt ukjent ut sier ingenting om personens evner eller resursene den personen kan bringe, sier Schjølberg Marques.

Nettverksbygging for flyktninger

For ett år siden var det nesten ikke noe annet å lese om i media enn flyktningkrisen og alle menneskene som la ut på en livsfarlig ferd over Middelhavet for å komme seg bort fra krigen i Syria.

– Det var mye fokus på å gi bort jakker, sko og andre klær. Det folk trenger nå er en jobb. For å få en jobb må man møte nye mennesker og skadde seg nettverk, forklarer Shaqura.

Det var da ideen om å samle næringslivet og flyktningene til en festlig arena hvor de kan begrave fordommer og bli kjent med hverandre og forhåpentligvis få seg jobb.

– Det å være kjent med norske jobb- og sosiale koder er utrolig viktig, påpeker Shaqura.

I Norge er det en veldig formell økonomi og tøff konkurranse. Arbeidskraft koster mye og for næringslivet blir det derfor enda viktigere å få tak i de rette folkene.

– Det gjør det ekstra vanskelig for de flyktningene som kommer hit. De trenger gjerne litt tid på seg for å kunne være like produktive som noen som både har erfaringen og den norske innpakningen, sier Shaqura.

Får ikke brukt utdannelsen

Mange flyktninger har en god utdannelse fra hjemlandet som ikke vekter i Norge. Formelt sett kan en gå gjennom NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) for å godkjenne utdanning fra utlandet.

Her er det krav om mange papirer og dokumentasjon, noe som kan være vanskelig for de som ikke har noe å vise til.

– Derfor ønsker vi å lage en løsning som setter pris på det verdifulle møtet mellom mennesker der de kan se resursene ansikt til ansikt. I dag har en et begrep med flyktninger, men det er veldig få som vet hvem disse menneskene er, sier Schjølberg Marques.

Flyktninger er avhengig av å ha et nettverk og en telefonliste som består av mange nordiske navn for å sikre seg jobb, ifølge Shaqura.

– For meg har det vært helt avgjørende å ha navn som Trine, Anders og Arne i telefonlisten. Flytninger må tenke langsiktig og benytte seg av alle tilgjengelige arenaer som fins for å komme i kontakt med nordmenn og det norske systemet, forstå det og være en del av det, sier han.

Rådene hans er å stille opp på frivillig arbeid, småjobber, kombinere det med utdanning.

– De er nødt til å jobbe litt hardere enn alle andre. Det skulle bare mangle. Det er helt det samme om en nordmann reiser til Kina, sier Shaqura.

Kritiske til arbeidspraksis

Jobb er inntekt, stabilitet og sikkerhet. Har en familie, er dette første prioritet for flyktninger etter at de har fullført norskkurset. En del av introduksjonskurset går ut på å ha språk- og arbeidspraksis ute i en bedrift.

– Mange er kritiske til arbeidspraksisen. Flyktningene mener at de bare blir utnyttet. En del bedrifter takker ja til at de kan være hos dem, men passer på å si at de mangler noe slik at de ikke kan tilby dem jobb når de seks månedene er over, sier Shaqura.

Flyktningene blir flyttet fra det ene til den andre bedriften. Enda verre blir det når de går inn i en ny bedrift og vet at de aldri kommer til å få jobb fordi de allerede har hatt mange praksisperioder som ikke har ført til noe.

– Norge består av mange små og mellomstore bedrifter. De har ikke disse støttefunksjonene der de planlegger 10 til 20 år fremover. De har heller ikke midler til å investere så langt frem i tid. For mange i dag handler det om å overleve nå, forklarer Shaqura.

Han mener derfor at sysselsetting av flyktninger er et altfor stort problem for næringslivet å håndtere alene.

– Det er politikerne som må legge føringer, sier han.

Forsterke flyktninger

De mener begge at gruppen «flyktninger» må forskeres.

– Mange søker jobb på feil måte. De går for fort frem. Flere tror de kan gå inn i en butikk å spørre etter jobb og starte dagen etter. Det kan skremme mange som ikke er vandt med denne tilnærmingen. Det kan bli litt for brått, kort og naivt, sier Shaqura.

Han forklarer at i mange av landene som flyktningene kommer fra er det en svært uformell økonomi der en kan selge en klokke på bussen. Slik er det ikke i Norge.

– Det hjelper ikke å si til folk at de ikke skal ha fordommer. Om en har hatt tre, fire dårlige erfaringer med en fra Iran og en fra Syria, så kan jeg forså at bedriftene ikke vil ha enda en dårlig erfaring, sier Shaqura.

Gruppen må kvalifisere seg faglig, muntlig og sosialt. Først da vil fordommene forsvinne, mener han.

I en jobbsituasjon er det om å gjøre å selge seg selv. Man må være fleksibel og kunne omstille seg i forhold til hvilken setting en har.

– Det handler om å kjenne bransjen en vil inn i og vite om spillereglene. Det meste kan læres, sier Shaqura.

Neste steg for prosjektet «Give a job» blir å arrangere kurs for flyktninger om hvordan man starter om egne bedrifter etter norske standarder.

Hvis du gidder, så er dette verdens enkleste land å lykkes i, avslutter Shaqura.

Aiman Shaqura

• Født som flyktning i 1981 i Libanon.
• Faren er fra Gaza og moren er fra Libanon.
• Etter ti år på flukt i tilsammen ti land, blant annet i Algerie, Tunisia, Sudan, Jugoslavia, kom familien til Norge i 1991.
• De ble flyttet rundt på åtte asylmottak i Norge og bosatte seg til slutt på Toten.
• Startet å jobbe som veldig ung med å selge julenek fra dør til dør, pusse sko og pante flasker.
• Jobbet deretter på Burger King, som støttekontakt badeland, renhold og med vindpuss.
• Finansierte selv et «Foundation Year» i England før han utdannet seg til siviløkonom i samme land.
• Jobber med å starte bedrifter og omsetter årlig for 100 millioner kroner.
• Har vært gasellebedrift fire år på ras.
• Jobber nå som selvstendig næringsdrivende og med sosialt entreprenørskap.