Slik kan tariffavtalene moderniseres for å sikre digital kompetanse

Arbeidslivet har vært gjennom store omveltninger som følge av teknologisk utvikling før, uten at det har ført til masseledighet. Men denne gangen blir det annerledes, mener forskere.

I et nytt notat utarbeidet på oppdrag for LO, har forskerne Dag Olberg, Johan Røed Steen og Anna Hagen Tønder kartlagt hvordan tariffavtalene fungerer eller kan fungere som virkemiddel i den norske kompetansepolitikken.

Men andre ord: hvordan skal den særnorske samarbeidsmodellen møte et arbeidslandskap dominert av selskap som Uber og skriker etter IKT-kompetanse som ikke finnes, og samtidig ivareta arbeidstakernes rettigheter – uten å bli hengende etter.

«Gitt at utfordringene er omfattende, vil institusjonene på arbeidsmarkedet, som det kollektive partssamarbeidet og tariffavtalene, spille en viktig rolle. Tariffavtalene kan på ulike måter bidra til eller forhindre gode omstillingsprosesser,» skriver forskerne i notatet, som kan bli et slags referansepunkt når partene trer sammen til hovedoppgjør allerede i 2018.

I motsetning til tidligere omstillingsprosesser vil dagens teknologiutvikling nemlig slå ut i så å si hele arbeidslivets bredde, slår forskerne fast. Og det kommer til å gå fort.

«Ny teknologi, ikke minst automatisering som enten benytter eller muliggjøres av datamaskiner og i økende grad ‘kunstig intelligens’, vil kunne gjøre inntog i nesten alle yrker. Og det kan skje på relativt kort tid,» heter det i notatet.

De raske teknologiske endringene kan ifølge dem føre til usikkerhet til egen arbeidssituasjon og hva slags virkninger ny teknologi vil få for arbeidets innhold, behovet for arbeidskraft og framtidig jobbsikkerhet.

I en undersøkelse blant LOs tillitsvalgte kom det for eksempel frem at mange er bekymret for at ny teknologi og automatisering vil føre til færre ansatte. Totalt svarte 40 prosent at de tror det vil bli enten vesentlig færre eller noe færre ansatte på deres arbeidsplass de nærmeste ti årene. 30 prosent svarte det samme hvis tidshorisonten kun var to år fram i tid.

Ifølge forskerne er ikke den bekymringen tatt ut av luften, selv om god tilgang til utdanning av høy kvalitet og svært kompetent arbeidskraft, samt god digital konkurransedyktighet, gir norske arbeidstakere et forsprang. For innføring av ny teknologi vil i noen yrker og bransjer kunne medføre dramatiske omstillinger.

«I verste fall kan raske endringer føre til strukturelt drevet arbeidsledighet, der kompetanse hos nåværende arbeidstakere ikke matcher det nye kompetansebehovet.»

Oppskrift for økende ulikhet

Fafo-forskerne anbefaler partene i arbeidslivet og politikerne, så vel som andre forskere, å se på hvordan teknologiske endringer vil slå ut i de ulike sektorene fremfor å ta rene makro-tilnærminger med utgangspunkt i at utviklingen treffer «alle» på samme måte.

For også i mindre utsatte bransjer kan automatisering og robotisering få store konsekvenser for arbeidsmarkedet. En sentral tese i mye av litteraturen om digitalisering er at teknologien skaper polarisering på arbeidsmarkedet. Manuelle og kognitive rutinejobber som gjerne krever mellomlang utdanning kan bli automatisert bort. Samtidig kan etterspørselen etter høyt utdannede arbeidstakere med spisskompetanse, særlig innen teknologifag, øke. Det vil også bli flere lavtlønte jobber i servicesektoren, der man ikke klarer å automatisere men heller ikke stiller særlige krav til utdanning.

«Koblet med økt produktivitet i teknologi- og kapitalintensive - gjerne multinasjonale - bedrifter er dette en oppskrift for økende ulikhet,» skriver forskerne.

De mener klare politiske valg og innovative grep i både fordelings- og kompetansepolitikken kan bli en nødvendighet dersom denne utviklingen skal motvirkes.

«Konsekvensene av automatiseringen avhenger i stor grad av hvordan utviklingen møtes med politikk, og av institusjonene vi allerede har. Partene i arbeidslivet vil være sentrale. Digitalisering og automatisering er ikke bare noe som berører partene, og som disse må forholde seg til - partene er også aktører og premissleverandører for de politiske prosessene som former og følger av introduksjon av ny teknologi i arbeidslivet,» heter det i notatet.

For generelt

I notatet har Fafo-forskerne sett på en rekke eksisterende tariffavtaler og tilnærmingene til kompetanseheving som finnes der. Det slås fast at Norge har «relativt velfungerende» ordninger for omskolering, og mange bedrifter har gode interne ordninger for kompetanseutvikling.

«Men dette ser ut til å bli langt viktigere enn det er i dag. Nye initiativer både fra det offentlige og partene i arbeidslivet kan være nødvendig. En styrking av tariffavtalenes rolle som virkemiddel i kompetansepolitikken er således en mulig strategi,» skriver forskerne.

For slik avtalene står i dag er det fare for at samfunnsutviklingen og teknologien som hører med, løpe fra den norske modellen. I avtalene finnes det mange intensjonsavtaler og føringer på at kompetanse skal være en del av partssamarbeidet lokalt. Det er derimot få konkrete forpliktelser å spore. Det bør endres dersom den norske modellen fortsatt skal være relevant for morgendagens arbeidstakere, ifølge forskerne.

Og det har vært gjort før: rammeavtalen om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer, en tilleggsavtale i hovedavtalen mellom LO og NHO, ble opprettet i forbindelse med den forrige teknologirevolusjonen i 1970-årene. Denne rammeavtalen gir i prinsippet en del forpliktelser for partene når det gjelder informasjon, medvirkning og opplæring.

«Kanskje bør man få til en ny slik avtale?» skriver Fafo-forskerne.

Delte meninger

Arbeidslivet har i likhet og samråd med myndighetene gått for en kompetanselinje i møtet med utfordringene digitalisering og globalisering byr på.

– Det er svært viktig at arbeidstakerne har den kompetansen arbeidslivet trenger for å beholde høy sysselsetting i årene som kommer, sier LO-økonom Roger Bjørnstad.

Men ifølge den seneste undersøkelsen om voksnes læring fra SSB har andelen voksne som deltar i formell utdanning eller ikke-formell opplæring stått på stedet hvil siden 2012 – i beste fall. Likevel spriker meningene om hvor aktivt tariffavtalene bør brukes i denne sammenhengen. Virke-sjef Vibeke Hammer Madsen er blant dem som har tatt til orde for drastiske endringer.

– Vi mangler en krise. Vi er fornøyde med oss selv, og da tar nødvendige tilpasninger lenger tid, sa hun under en diskusjon i regi av venstresidens tenketank Agenda i september.

– Flere av tariffavtalene har i seg ting jeg selv var med å forhandle frem på 80-tallet. Det er ikke alltid tilpasset kunnskapssamfunnet, og i hvert fall ikke tilpasset det digitale samfunnet, sier hun.

Direktør for Arbeidsliv i NHO, Nina Melsom, er langt fra sikker på at mer omfattende forpliktelser i avtaleverket er veien å gå. Hun bruker selv rammeavtalen fra 70-tallet som eksempel, og forteller at det under årets forhandlinger om hovedavtalen ble besluttet å sette ned et mandat som skal se på mulighetene for å fornye eller presisere slike bestemmelser.

– Det er viktig at partene har god dialog om kompetansepolitikk og hvilken faglig utvikling som er nødvendig på den enkelte arbeidsplass. Men hvis det blir veldig konkret i tariffavtalen, blir den gjerne stående der, advarer hun og presiserer at behovet for forpliktelser er «veldig avhengig av bedrift og bransje».

– Vi er ubetinget positive til at det skal være en dialog rundt dette, men jeg vet ikke helt hvor det fører oss å spesifisere det helt detaljert - annet enn at du står i fare for å spikre noe i stein som ikke er aktuelt om et år eller to.

Bjørnstad i LO mener det har vært «helt naturlig» å se på om kompetansesatsingen kan nedfelles klarere i hovedavtalen og de ulike tariffavtalene. Han er ikke like redd som Melsom i NHO for at utviklingen skal løpe fra avtaleverket, selv om mer forpliktende kompetansegrep kommer inn.

– Jeg ville snudd på flisa og sagt at det er viktig er å lage generelle prosesser for kompetanseheving, men nøyaktig hvilken kompetanse må bestemmes på arbeidsplassene. Det vil jeg legge som et premiss for eventuell bruk av disse avtalene.

Han mener at en av suksessfaktorene til den norske modellen har vært at ny teknologi har blitt implementert raskt.

– Vi har gjennomgått næringsendringer som har avskallet lavproduktive arbeidsplasser og opprettet høyproduktive arbeidsplasser. Da er vi nødt til å ha en arbeidsstyrke som har et tilsvarende kompetansenivå. Det er makroanalysen. Men implementeringen og nøyaktig hvilke kompetanser må skje i nært samarbeid på sektornivå, slår Bjørnstad fast.