Annonse

Klimajuks tilbakevist, men ikke i pressen

Aftenposten 30. november 2010: «Over 1000 e-poster skrevet av ansatte ved University of East Anglia‘s Climate Research Unit (CRU) ble publisert i 2009, og viste at flere forskere har trikset litt for å fyre opp under argumentene om at global oppvarming er en menneskeskapt realitet».

Aftenposten 4. desember 2010: «Sprengkulde, avsløringer av juks i FNs klimapanel og at verdens ledere ikke makter å få til en avtale bidrar selvsagt også til større skepsis» (Mandag Morgens uthevinger).

Eksemplene er hentet fra Aftenposten nesten et halvt år etter at flere granskningskommisjoner hadde konkludert med at klimaforskerne ved University of East Anglia og FNs klimapanel verken hadde trikset eller jukset.

Ifølge direktør Pål Prestrud ved CICERO Senter for klimaforskning er de to sitatene typiske eksempler på at pressen ikke følger med i timen og at den bidrar til feilinformasjon om klimaforskningen. Resultatet er at mange sitter igjen med inntrykk av at klimaforskerne driver med juks og feilinformasjon. Kun 34 prosent av alle nordmenn har stor eller svært stor tillit til FNs klimapanel, og tilliten til klimaforskning generelt ligger på omtrent samme nivå (se figur). 41 prosent mener Klimapanelet er politisk styrt, og bare 33 anser det som uavhengig, viser TNS Gallups klimabarometer.

– Jeg snakker med mange folk i forbindelse med foredrag jeg holder rundt omkring i landet, og det er ingen tvil om at det har festet seg et inntrykk at det har vært manipulert og jukset med data i klimaforskningen og at det er mange feil i Klimapanelets rapport. Pressen har vært raskt ute og slått det stort opp når det er blitt reist kritikk, men har ikke vært like aktiv når den ene granskningsrapporten etter den andre har dokumentert at påstandene var feil. Her har pressen sviktet sin oppgave, mener Prestrud.

Ole Mathismoen, tidligere profilert miljøjournalist og nå leder for Aftenpostens politiske redaksjon, er mannen bak sitatet referert ovenfor om juks i regi av FNs klimapanel. Han legger seg delvis flat når Mandag Morgen konfronterer ham med at det hittil ikke er avslørt juks.

– Det er mulig det ordet var litt kraftig, det kan jeg se i ettertid. Men jeg har forøvrig alltid vært den første til å påpeke hvor mye i IPCC-rapportene som aldri er blitt tilbakevist, legger han til.

Himalayagate

Inspirert av Watergate-skandalen som felte president Richard Nixon på 1970-tallet har også de forskjellige, såkalte klimaskandelene fått ulike gate-betegnelser i pressen. Mest kjent er Himalayagate, eller Glaciergate, som kort oppsummert går ut på at IPCC skrev at 80 prosent av isbreene i Himalaya vil smelte innen 2035. Anslaget er helt feil, og IPCC har trukket det tilbake og beklaget det. Men Himalaya-anslaget er ikke veldig sentralt i IPCCs rapport. Det står ikke omtalt i den godt underbygde og fyldige redegjørelsen om nedsmelting av isbreer i rapportens første del, som omhandler fremskrivninger for fysiske klimaendringer, og er heller ikke referert synteserapporten.

Den andre feilen som IPCC har erkjent, er opplysningen om at 55 prosent av Nederland ligger under havnivå. Det riktige er 24 prosent. Til IPCCs forsvar kan det sies at de hadde fått de ukorrekte tallene fra nederlandske miljømyndigheter, så dette er i bunn og grunn Nederlands feil.

Ingen av feilene rokker ved noen av konklusjonene og anbefalingene i IPCC-rapportene. Men journalister og skeptikere fikk blod på tann, og en rekke gate-skandaler fulgte i kjølvannet av Himalaya-gate. Mandag Morgen har gått igjennom pressedekningen og granskningene som er foretatt i ettertid, og konklusjonen er at IPCC står tilbake uten andre reelle riper i lakken enn de som ble forårsaket av Himalaya-tabben og Nederland-tallene.

Det hører med i bildet at mye av klimaforskningen ikke er eksakt vitenskap. Det er til dels stor usikkerhet knyttet til mange av anslagene. Dette redegjøres det for i Klimapanelets rapporter. Det opereres med forskjellige scenarier og utviklingsbaner basert på ulike forutsetninger, og blant klimaforskerne pågår det hele tiden en diskusjon om hvordan usikkerhet rundt anslagene skal og bør formidles. Dette er imidlertid ikke særskilt for klimaforskningen, men tvert imot vanlig arbeidsform i all forskning, og det innebærer ikke at klimaforskerne har jukset eller gjort feil.

InterAcademy Councils granskning av IPCC på oppdrag for FN munnet i fjor sommer ut i en anbefaling om å styrke kvalitetssikringsprosedyrene, angi usikkerhet tydeligere, få en mer åpen og effektiv kommunikasjonsstrategi, samt modernisere ledelsesstrukturen. Men forøvrig betegner granskerne panelets arbeid som en suksess.

Her er «klimaskandalene» som er blitt slått opp i internasjonale medier de siste årene, og hva de endte opp som etter at påstandene ble saumfart:

Climategate: 1073 e-poster skrevet av ledende klimaforskere ved Climate Research Unit på britiske University of East Anglia blir lekket og kringkastet for all verden i forkant av klimatoppmøtet i København i november/desember 2009. E-postene viser angivelig at forskerne har trikset med tall for å skjule en temperaturnedgang som ikke stemmer helt med teorien om global oppvarming. Det blir også gitt inntrykk av at forskerne har forsøkt å holde tilbake data og funn for å unngå at de skulle bli vitenskapelig etterprøvd.

Universitetet nedsatte to granskningskommisjoner, det britiske Parlamentet tok initiativ til en egen granskning, og det samme gjorde den amerikanske føderale miljøvernetaten, US Environmental Protection Agency. Alle granskningene frikjente klimaforskerne for juks. Ingen fant bevis på vitenskapelig uredelighet eller noe som kunne undergrave konklusjonene til FNs klimapanel.

Amazongate: Sunday Times retter i januar/februar 2010 søkelys mot en påstand i Klimapanelets rapport om at 40 prosent av regnskogen i Amasonas er ekstremt følsom for mindre nedbør. Det hevdes at påstanden er feil og at den ikke er vitenskapelig underbygd. «Avsløringen» får raskt betegnelsen Amazongate. Men flere av de involverte kildene klager Sunday Times inn for det britiske motstykket til Pressens Faglige Utvalg, Press Complaints Commission, og det ender med at avisen trykker dementi og beklagelse (se tekstboks).

Disastergate: Sunday Times bringer også en annen skandale til torgs som får navnet Disastergate. Avisen hevder at Klimapanelet feilaktig kobler global oppvarming til et økende antall alvorlige naturkatastrofer. Den viser til at panelet blant annet bygger på en upublisert studie som ikke er fagfellevurdert og som attpåtil endret konklusjon i ettertid. Men i Klimapanelets rapport er det ingen bombastisk påstand om en slik sammenheng. Tvert imot drøfter panelet forskjellige trender og viser til at forskjellige studier peker i forskjellig retning.

Africagate: I det som blir kalt Africagate, kritiseres IPCC for å ha hevdet at den globale oppvarmingen innen 2020 kan redusere jordbruksproduksjonen i Afrika med opptil 50 prosent. Det blir sagt at det ikke finnes holdbare faglige bevis som kan underbygge dette, kun et ikke fagfellevurdert politikknotat skrevet for en kanadisk tenketank om situasjonen i Tunisia, Marokko og Algerie. Men det journalistene ikke får med seg, er at IPCC også skriver at ikke alle klimaendringene vil virke negativt på jordbruksproduksjonen. Tvert imot kan produksjonen øke flere steder. Det kritiserte kapitlet er dermed mer å regne som en balansert diskusjon hvor forskjellige studier med den dokumentasjonen som fantes på dette tidspunktet, trekkes frem.

På toppen av det hele blir også lederen for FNs klimapanel, Rajendra Kumar Pachauri, beskyldt for å blande sammen private interesser og klimaverv og blant annet tjene store penger på kvotesalg. Også norsk presse skriver om saken, og Aftenposten slår fast følgende: «Pachauri har brukt feilaktige påstander til å få inn millionstøtte til sitt eget institutt.» Instituttet det refereres til, og som Pachauri leder, er indiske Teri (The Energy and Resources Institute), og dette engasjerte revisjonsselskapet KPMG til å undersøke Pachauris privatøkonomi. Resultatet er at alle anklager om at han har blandet kortene eller gjort noe uredelig, blir avvist.

Forskning.no får kjeft

Pål Prestrud ved CICERO bruker eksempler fra noen av de antatt flinkeste «guttene» i klassen, Aftenposten og forskning.no, når han tar for seg norsk presse. Ingen av dem får særlig godt skussmål.

– I Storbritannia måtte Sunday Times beklage og trekke artikkelen om den såkalte Amazongate som følge av faktafeil. I Norge har forskning.no referert de samme feilene. Men kommer det noen respons fra dem? Nei, svarer Prestrud selv, og hevder at forskning.no har hatt en vinkling som overveiende har vært kritisk til klimaforskerne.

– Forskning.no og resten av pressen burde rettet et kritisk søkelys også mot det som åpenbart har vært en kampanje hvor sterke motkrefter har ønsket å ta fra klimaforskerne og klimaforskningen all integritet. Klimafornekterne har vært aktive og fått slippe til, og det er for så vidt greit, men hvorfor stiller ikke pressen kritiske spørsmål til dem også? spør klimaforskningsdirektøren.

– IPCCs hovedrapport fra 2007 var på omtrent 2500 sider med referanser til flere tusen vitenskapelige publikasjoner. Det er vanskelig å unngå menneskelige feil i et så omfattende og komplisert arbeid. Jeg mener at det er det svært få feil i disse rapportene sett på bakgrunn av det kompliserte arbeidet som er gjennomført. Min påstand er også at det ikke er mye annen forskning som er så åpen om data og kilder som klimaforskningen, sier Prestrud, som legger frem følgende ønskeliste til norsk presse:

  • Mer forskningskompetanse: Styrk kompetansen på forskningsprosess.
  • Mer klimakompetanse: Styrk fagkompetansen på klima.
  • Kommentatorer: Pressen trenger flere egenproduserte kritiske kommentarer.
  • Faglig debatt: Vi trenger noen arenaer der det føres en offentlig faglig debatt uten all støyen fra den politisk motiverte debatten.

– Den debatten som foregår i mediene nå, foregår med til dels høyt støynivå og med en faglig kvalitet som for en klimaforsker kan virke helt absurd. Resultatet er at vi ikke får en god debatt om manglene og usikkerheten i klimakunnskapen, og de som virkelig har noe å fare med når det gjelder seriøse faglige motforestillinger, viser seg ikke fordi debatten blir så polarisert, sier Prestrud.

Han er langt fra den eneste forskeren som er oppgitt over pressens klimadekning. Ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har professor Marianne Ryghaug og stipendiat Thomas Moe Skjølsvold gått igjennom de lekkede e-postene i Climategate-saken. Deres analyse viser at e-postene representerer helt normal forskningspraksis. Når mediedekningen har gitt inntrykk av uhederlighet i klimaforskningen, så skyldes det at mediene ikke skjønner hvordan forskning foregår, mener de.

«Saken avslører først og fremst medienes manglende innsikt i vitenskapelig praksis, samt deres hang til å dramatisere og skape sensasjoner gjennom å «avsløre», polarisere og spissformulere. Saken var tilsynelatende egnet for denne dramaturgien, også fordi sterke krefter med profilerte klimaskeptikere i spissen arbeidet hardt for å frembringe et slikt bilde,» skriver de i en oppsummerende kronikk i Adresseavisen tidligere i vår.

Seniorforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk Institutt går enda et skritt lenger. Han mener at media står i veien for en vitenskapelig diskusjon. I en kronikk på forskning.no i høst peker han på paradokset at media kjører frem klima som en stor og viktig sak samtidig som de ikke tar seg bryet med å sette seg ordentlig inn i vitenskapen bak klimaproblematikken: «Når journalister ikke skjønner vitenskap, blir de blinde for de reelle argumentene. Det blir lett til at de alle bare ser i én retning, og ikke ser hele bildet. Som i «Climategate»-affæren, hvor ofrene er blitt mistenkeliggjort,» skriver han.

Han merker tydelig at mange tviler på klimaforskningen.

– Når jeg møter nye folk og presenterer meg, får jeg alltid spørsmål om jeg kan dementere klimaendringene. De har fått inntrykk av at det har vært mye feil og juks og lurer på om jeg kan bekrefte det, sier han til Mandag Morgen.

Delvis skyldig

Forskerne får delvis støtte fra pressehold. Ole Mathismoen i Aftenposten er enig i at norsk presse har en stor del av skylden for at befolkningen ikke tror så sterkt på klimaforskningen lenger.

– Pressen må ta ansvaret for at klimaskeptikere, som i veldig stor grad består av pensjonerte professorer som ikke følger med i timen og ikke aksepterer endringer i vitenskapen, har fått for stor plass. Det at avsløringer slås stort opp, mens det ikke slås like stort opp når avsløringene blir tilbakevist, er et ganske vanlig trekk ved pressen. Det skjer på mange områder, sier Mathismoen, som synes det er synd og tragisk at folk flest ikke har forstått alvoret i klimaendringene.

Nina Kristiansen, ansvarlig redaktør og daglig leder i forskning.no, karakteriserer CICERO-direktørens kritikk som gammelt oppgulp.

– Stort sett er pressen på Prestruds side. Når Prestrud kritiserer journalistikken, handler det alltid om at pressen gir klimaskeptikerne for mye oppmerksomhet. Og det er for så vidt en riktig kritikk. Men han er aldri ute og kritiserer når journalister blander sammen ekstremvær med menneskeskapte klimaendringer, sier hun.

Kristiansen forteller at forskning.no har som bevisst linje å behandle klimaforskning som all annen forskning, med et kritisk journalistisk blikk. Men det er mainstream klimaforskning som dekkes, ikke skeptikermiljøet.

– Innenfor mainstream klimaforskning er det mye tro, tvil og faglig uenighet, og dette forsøker vi å dekke så godt vi kan. Klimaskeptikerne har fått enormt oppmerksomhet i andre medier, men jeg synes ikke de representerer det mest spennende i klimaforskningen. Derfor får de lite plass hos oss. Det er massevis å ta av innenfor mainstream klimaforskning. Det er mye mer spennende, sier Kristiansen.

– Dere har omtalt påstandene om at FNs klimapanel tok feil om regnskogen i Amasonas (Amazongate), men da det ble tilbakevist at Klimapanelet hadde gjort noe feil, var det tyst i norsk presse, inkludert i forskning.no. Hvorfor tar dere det ikke opp når noe blir tilbakevist?

– Det prøver vi virkelig å gjøre, så hvis vi ikke har gjort det, så er det en glipp, sier Kristiansen, som er enig i at klimadebatten i pressen til tider kan bli lite konstruktiv. Nylig stengte hun muligheten for lesere til å kommentere forskning.nos klimaartikler. Årsaken var at klimadebattenew ble preget av noen få, ivrige debattanter som ustanselig slo hverandre i hodet med påstander om sitatfusk og feilsiteringer, i tillegg til store mengder faglige referanser og tabeller.

– Debatten ble verken konstruktiv eller allmennrettet, men en snever og ekskluderende debatt, sier Kristiansen, som nå heller vil satse på en bredere klimadebatt under fullt navn på kronikkplass eller som debattinnlegg. 

Annonse
Annonse