Den ­engasjerte

– Og så ber jeg om unnskyldning om jeg har gått over streken. Jeg har ingen problemer med å be om unnskyldning.

– På godt og vondt kan jeg være en krevende leder. Jeg kjenner på et veldig genuint engasjement for politikken, og det tror jeg folk ser og kanskje lar seg inspirere av. Men jeg kan bli litt for utålmodig, fortsetter Inga Marte Thorkildsen.

– Det er noe som ofte skjer med engasjerte ledere. Da må jeg innimellom sette en fot i bakken. Akkurat det med å sette foten i bakken har jeg lært mye om de to og et halvt årene jeg har vært byråd for Oslo kommune.

– Vi startet opp med bazookaer, nei, basuner, mener jeg, sier hun og tar rettelsen med en god latter.

– Her kom vi inn og skulle «feie» høyrebyrådet av banen og by på en ny og frisk giv. Men så sitter det masse ledere og dyktige fagfolk her som har jobbet lenge og som er stolte av det de har oppnådd, mye med rette. Da måtte vi realitetsorientere oss, noe begge sider måtte gjøre.

– Vi må derfor ikke bare snakke om det som skal forandres, men også gi kred til folk for hva de har fått til. Vår jobb er å bygge videre på det som funker og så forandre på andre ting.

Arbeidsom og litt sint

Inga Marte Thorkildsen var barne-, likestillings- og inkluderingsminister for den andre Stoltenberg-regjeringen, og var nestleder i SV i tre år. Nå er hun byråd i Oslo for oppvekst og kunnskap, etter først å ha vært byråd for eldre, helse og sosiale tjenester. I sin nye byrådsavdeling tar hun med seg ansvaret for barnevern, helsestasjoner og skolehelsetjenesten. En jobb som krever en lur, effektiv, langsiktig, arbeidsom – og litt sint – Inga Marte.

– Det er ingen lett jobb å være byråd, sier hun. – I mange sammenhenger har folk trodd at jeg har vært sint når jeg har snakket engasjert. Det var et større problem da jeg var ung. Da jeg var 20-årene og ny i politikken hadde folk spesielt store problemer med å takle en sint og engasjert kvinne. Nå sier jeg til mine medarbeidere i Oslo kommune at de godt kan være mer sinte på vegne av urettferdighet, for eksempel når barn lider. Vi må stå opp for dem, sier byråd Thorkildsen.

– Ofte kan damer slite med å bli tatt alvorlig om de blir oppfattet som sinte, eller om man stempler dem som sinte, men samma det. Jeg kan godt være sint på vegne av barn som blir dårlig behandlet, men jeg går ikke rundt og er sint i hverdagen. Jeg er ganske blid, jeg, konstaterer hun.

Tøffe oss opp

I 2015 ga Inga Marte Thorkildsen ut boken «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter», om vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep mot barn. Hun har også vært spesialrådgiver i den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken og tilknyttet BarnsBeste, det nasjonale kompetansenettverket for barn som pårørende.

– Jeg ønsker at vi som medmennesker skal tørre å si fra, til ledere, kolleger og venner, sier Thorkildsen. – Spesielt når det er ting vi oppdager eller observerer som går på bekostning av barns helse og trygghet. Det er noe jeg ønsker, men det sitter langt inne hos mange. Det oppleves ofte som fryktelig vanskelig å ta tak i slike ting. Vi må tøffe oss opp og tørre å si fra, tørre å bry oss. Vi må forstå hvor innmari viktig det er for disse barna, og for samfunnet. Det er dyrt å behandle barn dårlig, sier hun.

– Siden temaene er ubehagelige og ofte skambelagte, tror jeg mange er redde for at man sier eller gjør noe feil. Derfor må vi øve oss. Vi må få i gang samtaler og refleksjoner, og forankre ansvaret i alle ledd i kommunen, ikke minst hos lederne våre.

Snakk med barna

– Jeg tror mange ledere har med seg barndommen sin inn i voksenlivet og inn i lederrollen. Jeg tror også at mange blir ledere fordi de har et sterkt behov for å bli sett eller fordi de har måttet ta mye ansvar. Jeg vet ikke om det er gjort mange undersøkelser på ledere som er eldste barnet i flokken, men det hadde vært spennende og visst mer. Jeg selv er eldste barnet i flokken.

– Hvis en leder ser at et barn ikke har det bra hos sine ansatte. Hva gjør han eller hun for å gripe tak i det?

– Vi må være klar over at barn ikke har valgt å tilbringe sin barndom i våre systemer, sier Inga Marte Thorkildsen. – Det er noe barna må. Da er det vår fordømte plikt å se til at de har det bra og ikke får knekt selvfølelsen på veien eller får følelsen av at de ikke har plass i samfunnet.

– Ledere må formidle til sine medarbeidere hvilken avmaktsposisjon barn er i, og hva forskning og kunnskap sier om hva barn trenger. Vi må snakke mye mer med barn for å finne ut om de får det de trenger for å ha det bra, for å utvikle seg, mestre, blomstre og lære mest mulig. Her er skolen utrolig viktig.

Ingen er perfekt

– Bør ledere bli mer foreldre eller lærere i lederrollen sin?

– Jeg er sikker på at ledere skal og bør vite noe om sine medarbeidere, vite noe om hvordan de har det og om de har noen særskilte behov eller hensyn man bør ta. Og at det er større åpenhet, så folk tør å fortelle når de har det vanskelig. Vi må våge å snakke sammen, det er kjempeviktig. Og, ikke minst, som leder må man være snill, det vil si, man må vise at man bryr seg om sine medarbeidere

Inga Marte Thorkildsen synes det er «sabla gøy» å være byråd.

– Jeg er opptatt av å være mye mer på jobb enn tidligere, sier hun. – Jeg har ikke lyst til å legge meg om kvelden. Det er vel derfor jeg er blitt så langvarig forkjøla, sier hun og snufser forsiktig.

– Er du den perfekte leder?

– Overhodet ikke! Ingen er perfekte. Det kan skape nervøsitet i kollegier hvis noen går rundt og er dønn perfekte hele tiden. Det er ikke troverdig. Det er viktig å vise frem svakhetene sine en gang i blant. Jeg lærer noe nytt hele tida, og tenker at det er det viktigste: Å være klar over de feilene man gjør, og lære av dem. Det går ikke hver gang, men jeg prøver.

«Dasse inn på jobb»

– Hvis jeg går over streken og gjør noe dumt ber jeg om unnskyldning, og er åpen om det. Eller så kan jeg tulle litt rundt det, og forsøke generelt å ha litt lave skuldre. Det er viktig å skape lave skuldre hos kollegene også, slik at folk ikke går rundt og er livredde for å gjøre feil eller føle at de aldri er bra nok. Det er ikke prestasjonsfremmende.

– Jeg mener ikke at du bare skal dasse inn på jobb og tenke at det ikke er så farlig hvordan jeg gjør det her i dag. Men man skal være trygg. Trygghet er selve fundamentet for læring, lærelyst og følelsen av at du har lyst til å være et sted, påpeker byråden.

– Ingen har lyst til å være på en arbeidsplass som oppleves som utrygg. Da er hvordan ledelsen opptrer veldig viktig. Hvis jeg ikke tar fundamentet på alvor, kan jeg glemme resten.

– Mange ledere er engstelige for medarbeideres kompetanse?

– Jeg er ikke redd for at de som er under meg kan mer enn meg, for det vet jeg at de kan, sier Inga Marte Thorkildsen. – Vi må utfylle hverandre. Vi må være et lag. Jeg synes det er kjempegøy og lære hva andre kan. Nettopp det at jeg har hatt tilgang på folk som kan mer enn meg er det som har gjort at jeg har utviklet meg gjennom mange år.

Savner eldre mentorer

– Jeg tror også på at ledere kan være yngre enn meg, men ettersom jeg blir eldre setter jeg større og større pris på livserfaring. Det er bra med et mangfold. En bedrift må ha medarbeidere i litt forskjellig alder. Hos de som er eldre kan jeg høste en blanding av fagkompetanse og den erfaringskompetansen de har med seg, for de har sett svingningene og samspillet i samfunnet, og hva som har ført til forandring og hva som ikke har det. Da får jeg reflektert rundt hva jeg har gjort rett og hva jeg burde ha gjort annerledes.

– Heller det enn å si at ledere burde være eldre, er det lettere å si at ledere burde få tilgang til eldre mentorer. Det har jeg savnet selv, eldre mentorer som jeg virkelig kan reflektere og samtale med. Og som har den erfaringen jeg trenger.

– Skal en leder gå inn i en bedrift med det formål å endre?

– Det er veldig strevsomt for folk som må leve med de lederne som alltid må sette sin signatur på et eller annet, og sette i gang med noe selv om det ikke er behov for det, bare for å vise at de er ledere. Det er både tullete og gammeldags. Det er annerledes i et politisk system, for politikere er som regel valgt av folket på et endringsprogram. Det kan man ikke bare legge til side etter at man er valgt, og si: Tusen takk folk, men nå…

Ikke kjeft

– Hva gjør Inga Marte Thorkildsen medarbeidere som stagnerer, stopper opp?

– En del ting kan skape stor utrygghet eller konflikt. Helst må man legge opp til en god prosess hvor man prøver å finne ut hvorfor det er stagnasjon. Er det fordi man er uenig, er det obstruksjon, er det fordi man er usikker, eller fordi man mangler kompetanse?

– Og så hender det noen ganger at signaler ikke blir tatt alvorlig. Da kan det være fordi lederen har vært utydelig, eller gitt for mange signaler samtidig, slik at ansatte oppfatter bare de signalene man vil oppfatte.

– Hva er den største feilen en leder kan gjøre?

– Det kan dukke opp mange feil, men jeg vil trekke fram det å kjefte på sine ansatte og henge dem ut til tørk om de tar feil. Da skaper man en utrygg arbeidssituasjon og atmosfære. Men det er også en stor feil om en leder blir sittende til tross for mangel på engasjement og kompetanse. Da ødelegger du mye for folk under deg.

– Jeg kan være kjempestreng og tydelig, og jeg kan ha vært sint overfor medarbeiderne mine, fortsetter Inga Marte Thorkildsen. – Og så ber jeg om unnskyldning om jeg har gått over streken. Jeg har ingen problemer med å be om unnskyldning, sier hun.

– Jeg får kjempedårlig samvittighet når jeg har vært urimelig. Noen ganger har jeg bedt om unnskyldning for noe folk ikke egentlig har opplevd som et problem. De gangene har jeg opplevd at tilliten har økt, heldigvis. Jeg tror ikke ledere mister respekten hvis de ber om unnskyldning. I så fall er det noe galt med miljøet på arbeidsplassen, og da må ledelsen ta tak i det.

Sitter i ryggmargen

– Hva har motivert deg i alle år?

– Engasjementet mitt for mennesker, og ikke minst for barn. At alle er like mye verdt! Troen på at mennesker kan påvirke verden, at det betyr noe hva hver enkelt gjør og hvem som sitter og styrer. At det er mulig å få ting til.

– Jeg kommer fra en familie som er veldig debatterende, en samfunnsengasjert familie med en mor som var førskolelærer fra 70-tallet, den gang det var mye politisk bevissthet, og en pappa som er sosionom og som har vært politisk engasjert hele mitt voksne liv, forteller hun.

– De var opptatt av urettferdighet. Jeg tåler ikke urett, at mennesker skal bli tråkket på, at de ikke er like mye verd som andre eller at de ikke får lov til å ha innflytelse over livene sine, at noen skal sitte der og si at vi vet best, om ditt liv. Rasisme og fattigdom, flyktningspørsmål, miljø og klima var jeg opptatt av allerede i barne- og ungdomstiden, ramser hun opp.

Blir tingene litt komplisert snakker Inga Marte Thorkildsen med sine ansatte om det.

– Hjemme kunne vi snakke om problemer, sier hun. – Vi kunne ikke bare dra fra hverandre uten å gjøre opp. Det sitter i ryggmargen. Vi kan ikke gå rundt og være forbannet på hverandre. Nei, det går ikke. Dette preger meg også i det profesjonelle livet.

Hjertet foran

Inga Marte Thorkildsen har lært utrolig mye av den erfaringen de kompliserte tingene i livet har gitt henne. – Jeg ønsker å få til en ny form for profesjonalitet, hvor det er avgjørende viktig å være snill, bry seg om andre, og møte mennesker med varme.

– I Forandringsfabrikken, hvor jeg jobbet i to år, fikk jeg være med på å utvikle velferdsstaten på barns premisser. Det var fantastisk! De unge ønsker seg voksne som møter dem med hjertet foran og med kunnskapen i en ryggsekk, som de kan ta frem når de trenger det. Jeg mener det er et fantastisk bilde. Det fungerer også internasjonalt, blant annet i USA som jeg nylig besøkte.

– Jeg har selv ligget på sykehus og opplevd å føle meg helt hjelpeløs og liten. Hva trengte jeg da? Jo, noen som så meg med varme i blikket. Det er jo ikke uten grunn at de skriver i aviser om de uvurderlige sykepleierne, «englene». Vi trenger dem i en slik sårbar situasjon, men vi vil jo at engelen skal ha kunnskap, også.

– Dette er et allmennmenneskelig behov vi alle har. Når du får deg noen trøkker og skjønner hvor sårbart livet er, gir det deg grunner til å reflektere over hva som er viktig i livet.

Stebrorens død

– Jeg bruker mange eksempler fra det virkelige liv for å illustrere hvorfor det trengs forandring. Da kan folk relatere seg bedre til det, og forstå at dette handler om oss, om hva slags samfunn vi alle sammen vil ha, ikke tenke på det som noe som bare er viktig for noen andre. Vi mennesker er tross alt veldig like, når det kommer til grunnleggende, menneskelige behov, framhever Thorkildsen.

– Det at stebroren min Andreas døde i København for ni år siden, kan tjene som et eksempel. Min stemor ble frarøvet sitt eneste barn og det skjedde ikke i en trafikkulykke, det skjedde ved at en ung mann kastet en flaske etter hodet hans og bommet, og så gjorde han det en gang til, og traff. Da han oppsøkte sykehuset, ble han avvist. Og så døde han.

– Vi har jobbet mye med denne prosessen. Noe av det verste var ansvarsfraskrivelsen, først fra mannen som kastet flasken, deretter fra sykehuset. Ingen tok ansvar! Med denne erfaringen friskt i minne kan jeg lettere forklare folk rundt meg hvorfor det er så viktig å ta ansvar. Å be om unnskyldning når det trengs, ikke bare gjemme seg bak paragrafer, sier hun.

– Vi må ha en offentlig sektor som er ydmyk og som kan være ærlig når vi har gjort en feil. En offentlig sektor som sier at vi skal gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen, og som spør innbyggerne om å hjelpe oss til å bli bedre. Dette er en offentlig sektor jeg tror på, sier SV-politikeren.

Inga Marte Thorkildsens familie har etablert en stiftelse, Andreas Bull-Gundersens minnefond, for å bidra til at Andreas ikke blir glemt.

– Vi har skapt en arena hvor det er helt greit å snakke om ham. For folk vet ikke hvordan de skal snakke om de døde, i alle fall ikke når de døde slett ikke skulle ha dødd, men vært sprell levende, med unger og alt. Derfor kan det bli belastende for dem som er igjen. Da er det vanskelig å komme seg videre, slik omgivelsene så ofte krever.

– Har du noen mening om hva meningen med livet er?

– Det er kanskje å overlate denne jordkloden i bedre stand enn da vi fikk den?