– Dette er ikke en bransje hvor man går rundt grøten

Som administrerende direktør for Maskinentreprenørenes Forbund (MEFF) er Julie Margrethe Brodtkorb sjefen for en omsetning på nærmere 80 milliarder, 30.904 ansatte, 2069 bedrifter, 9340 gravemaskiner, 3029 hjullastere, 5208 lastebiler og et utall andre anleggsmaskiner.

MEFF var det gamle bulldozerforbundet som ifølge Julie Brodtkorb var er en uslepen diamant som få hadde hørt om. Hennes jobbe nå er å få MEFF-diamanten til å funkle.

I tillegg til direktørjobben er hun også leder i Kringkastingsrådet og leder av representantskapet i Norges Bank.

– Aldri har jeg opplevd at jeg har vært på brakka for å besøke medlemmer og tenkt: hva var det egentlig de mente? Det er noe man ofte gjør etter møter i politikken. Hva er spillet og hva tenker de egentlig? Sånn slipper man å tenke på her. Om jeg drar til Vadsø eller Lindesnes og prater med mine medlemmer, vet jeg akkurat hva de mener når jeg drar igjen. De er veldig direkte, sier hun.

– Det er ganske kult å lede denne gjengen. Men jeg var ikke forberedt på at så mange syntes det var rar at jeg kom hit. De kan umulig kjenne meg. De som kjenner meg tenker nok at der kommer jeg til å trives.

Store egoer

Tidligere var hun Erna Solbergs statssekretær og stabssjef ved statsministerens kontor. I et politisk miljø som er kjent for mange sterke typer og forholdsvis store egoer.

– Det vil jeg bestride, sier Julie Brodtkorb. – Jeg vil ikke si at man har store egoer i politikken. Og at Erna Solberg har et stort ego vil jeg i hvert fall ikke si, men hun har et stort engasjement. Man må selvfølgelig tåle mer i politikken enn i andre yrker.

– I den bransjen jeg er nå, er det utrolig mange sterke personligheter. Du finner ikke noe så sterkt som en gründer som har startet med en enkel gravemaskin og som i dag driver en svær bedrift. Du skal ha stor tro på deg selv for å klare den reisen.

– Noe av det av det mest fascinerende med mine medlemslister er at mange kanskje kan ha dumpet ut av skolen. Men har de latt seg stoppe av den grunn? De sto opp om morgen og fant seg arbeid, tjente sine egne penger, nok til å kjøpe seg en hjullaster. Og så var de i gang. I dag har de mange hundre ansatte, og svære omsetninger.

– Selvfølgelig bygger dette selvtillit. Ellers hadde de ikke klart det. Gründere er som regel sterke personligheter.

Ballen i mål

Julie Brodtkorb har alltid likt å ta ansvar, helt fra hun var liten til hun kom inn i politikken.

– Jeg er nok en person som om du gir meg en ball vil jeg få den inn i målet. Jeg synes det er spennende å få med meg folk til å sette en strategi for hvordan vi skal gjøre ting, sier hun.

– Det morsomste er egentlig ikke å få ballen i mål. Det morsomme er selve prosessen frem til scoringen, det å se hvordan mennesker funker sammen og hvordan noen motiveres av det ene og noen av det andre.

– Selvfølgelig er det morsomt de gangene vi får ballen i mål. Det ledere fort glemmer, er at da må de ta seg tid til å feire.

Må se mennesket

Det er mye sosialdemokrat i Julie Brodtkorb. – Jeg tror de aller fleste av oss mener at mennesker i dette landet har like muligheter, men så er vi nå engang født inn en verden hvor folk ikke har like muligheter. Jeg ble født inn i en familie som ga meg ekstremt med backing og ressurser på alle vis. Svært mange andre blir født med det motsatte utgangspunkt.

Vi velger ikke selv våre foreldre, og med det utgangspunktet engasjerte Brodtkorb seg i norsk barnevern og meldte seg som beredskapshjem.

– Det engasjementet jeg hadde der, gjorde sitt til at jeg setter pris på å være leder. For det å være beredskapshjem og det å være leder, handler om mye av det samme. En beredskapsmor må se mennesket, hjelpe det til å få mest mulig ut av de ressursene som bor i det lille mennesket. Det er det samme man gjør som leder i enhver organisasjon. Jeg må se hvert enkelt individ samtidig som jeg ser det totale målet for organisasjonen.

Må se hva som funker

Julie Brodtkorb har amerikansk mor og norsk far. De har skapt hennes sosiale pågangsmot.

– Mor var særdeles engasjert i mennesker rundt seg, sier hun. – Hun fylte stua med vietnametiske båtflyktninger og har alltid vært engasjert. Denne holdningen har jeg fått med meg gjennom hele oppveksten. Den tøffeste «lederoppgaven» jeg har hatt, har vært å være beredskapsmor.

Hennes ektemann bor i Portugal og er ikke så stor del hverdagen hennes. Siden 2010 har hun vært alenemor til tre har. Det har også dannet et godt grunnlag for at hun i dag er en dyktig leder, forteller hun og trekker paralleller til barneoppdragelsen.

– Skulle det fungere, måtte jeg skjønne at kjefting ikke funker. Jeg måtte lære mennesker å kjenne, at de alle er forskjellige, akkurat som de tre barna mine. Jeg måtte se hva som funker. Hva motiverer dem for at de selv skal ha lyst å ta på seg den strømpebuksa for å nå den T-banen om morgenen? Det er samme mekanismene i en bedrift. Jeg må ha orden og struktur, en langsiktig plan. Ellers går det ikke i hop.

Utvikling

Julie Brodtkorb tror ikke noen hele tiden føler at de er en vellykket mor eller far – eller leder. Alle har dager hvor de lurer på: hvordan kunne jeg gjort dette enda bedre? Man er per definisjon ikke en god leder eller foreldre hvis man ikke har evnen til å se dette, mener hun.

– Jeg har mange reisedager i min jobb og kan tenke, at søren, nå fikk jeg ikke sett den personen ordentlig. Det kommer medarbeidere inn her og forteller at: Du sa det og det og det ble oppfattet sånn og sånn. Da er det viktig og riktig å svare tilbake: Det er fantastisk at du kommer til meg og sier dette. – Der og da kan man risikere å komme i forsvarsposisjon og tenke, fanken heller. Da er det viktig etterpå å ta telefonen og si tusen takk for at du var så ærlig å gi den tilbakemeldingen.

– Jeg tror vi alle har slike dager. Jeg vil kalle det utvikling. Hvis man ikke stadig er åpen som leder for utvikling, da går det fort gæærnt.

Bli lyttet til

– Hvis en medarbeider kommer inn og har et personlig problem?

– Da er det viktig å rydde kalenderen og ta seg god tid, sier Julie Brodtkorb. – Når medarbeidere kommer har det kostet dem mye å gå trappene opp til meg for å si det de har på hjertet. Min erfaring er at medarbeidere trenger å bli lyttet på. De har ingen forventning om at jeg skal løse problemet, verken ved skilsmisse, sykdom eller annet. De har behov for at jeg skal lytte, at jeg skal være et medmenneske. Også så må man etterpå se hvordan man praktisk kan hjelpe til.

– Veldig ofte hjelper det medarbeideren at de vet at den øverste lederen vet.

– Når jeg står i tøffe ting i livet, på jobb eller privat, gjør det meg til et helt menneske. Jeg kan lese lederportretter hvor de skryter av at de har jobbet der eller der eller har gått på en fin skole, at alt har gått strake veien. Hvis det er sant at livet har gått strake veien, er du egentlig da en god leder? Hvor finner du empatien, hvor finner du noen som vil snakke med deg om de tunge tingene dersom du ikke har opplevd noe av det selv.

Julie Brodtkorb har skrevet boken «Kvinne lykkelig?» og snakker gjerne om likestilling, hva som er god kommunikasjon i politikk og næringsliv og hvordan ambisiøse jenter bør gå frem for å nå sine mål. Den blå tråden i boken er den verdikonservative leveregelen om å forandre for å bevare: Skal vi oppnå likestilling, må det forandres på holdninger for å bevare likeverdet mellom kjønnene.

– Vi må ikke i likestillingskampen bli så opptatt av at kvinner skal få gjøre som menn at vi ender med at det som historisk var et maskulint livsløp, blir idealet!

Hersketeknikk

– Boken din handler også om å takle hersketeknikker?

– Historisk sett har menn hatt høyere posisjoner enn kvinner, derfor er det også historisk sett flere menn som har brukt hersketeknikker. Men når kvinner kommer i samme posisjoner bruker de like mye hersketeknikk som menn, bevisst eller ubevisst. – Er man forberedt på dette er man bedre på å forholde seg til denne uvanen. I verste fall kan hersketeknikk føre til at folk blir syke og mister selvtillit. I politikken er det mye posisjoner og mye maktspill. Så der kan det være viktig å være oppmerksom på akkurat dette med hersketeknikk, sier Brodtkorb.

– Jeg er så heldig at jeg har fått være mentor for en del unge jenter i Høyre. Noen råd gjelder uansett hva man driver på med. – Ett av dem er å få seg en god utdannelse. For det andre er det viktig å finne en likestilt partner. Jeg sier til mine barn: Ønsker dere å ha et interessant liv med en interessant jobb, så må dere finne en partner som kan ta femti prosent hjemme.

Jeg er lykkelig!

– Det aller viktigste er at jeg de fleste dagene går på jobben og synes jeg har det moro. Jeg har møtt mange som er flinke i sitt fag, og som trives. Men så er det mange som på død og liv må komme seg opp i hierarkiet. Det kan være fryktelig feil. For mange er det noe de overhode ikke har lyst til. De har bare lyst til å drive på med faget sitt.Da vil man heller ikke bli en god leder. Jeg er opptatt av at man ikke skal ha så mye fokus på det å gjøre karriere.

– Det er et mål i livet at man som 80-åring kan se seg tilbake og si: Jeg var lykkelig! Selv startet jeg helt fra scratch. Men jeg har en trygghet i meg selv og er trygg på at jeg er god til å lede og er god med mennesker. Jeg kan drive organisasjonen og mener det er min kjerneoppgave.

– Hva er den største feil en leder kan gjøre?

– Å være for egenrådig og ikke lytte, svarer Julie Brodtkorb raskt. – Min største feil hadde vært å bli sittende i Oslo og ikke lære og kjenne de jeg er til for. Derfor bruker jeg tre av fem dager å reise rundt i Norge.

– Hvem har formet deg?

– Vi danner grunnlaget for fremtiden i barndommen, og det er åpenbart at der har foreldre mye å si. Mor og far og bror har betydd mye. Å ha en storebror å bryne seg på i oppveksten har vært bra. Jeg har alltid opplevd en god trygghet hjemme. Men den som formet meg i jobben, det var Erna Solberg.

Julie Brodtkorb opplevde for vel et når siden at «nok er nok». Nå måtte jeg finne meg noe annet å gjøre.

– Som stabssjef måtte jeg være tilgjengelig 24 timer i døgnet, 365 dager i året, sier hun. – Jeg måtte alltid ha mobilen på. Jeg hadde ingen ferieturer, ingen frihelg, ingenting kunne tas for gitt. I en regjering er det alltid en stor eller liten krise som må håndteres. Og som stabssjefen måtte inn i og bidra til løsning av.

– På hytta i påsken måtte jeg sende koordinatorene for en helikopterlanding hvis det skulle skje noe. Vi hadde gisselsaker i både Syria og Filippinene. Det var stress på et helt annet nivå enn hva folk kunne forstå. Kombinert med å ha aleneansvaret i hverdagen for tre barn, gjorde det til at det holdt med fire år.

Ensomt på toppen

Julie Brodtkorb trener mye når hun kobler av. Vinterkveldene kan vi ofte se henne med hodelykt på skitur i Nordmarka, sammen med hundene sine. – Etterpå blir jeg veldig klar i hodet, sier hun. – Har jeg dårlig tid, finner jeg en tredemølle og løper noen intervaller. Da får jeg både blåst ut og opplevd adrenalinkicket. Da får jeg tro på at alle ting kan løses.

– Trenger du noen gang en terapeut?

– Det gikk jeg til i mange år etter skilsmissen. – En terapeut kan vi ha godt av alle sammen. Men jeg har aldri trengt det i jobbsammenheng, sier hun.

– Enhver leder har behov for en sparringpartner, men det kan ikke være en ansatt. Derfor kan det være ensomt på toppen. Men det er jo det man er betalt for. – I jobbsammenheng har jeg min mentor som jeg med jevne mellomrom kommer til for å drøfte ting. Og så har jeg mange gode kvinner som gjør karriere og som står i samme type problemstillinger som meg, hvor vi føler på det å stå i spagat mellom det å være gode foreldre og det å være leder.

Julie Brodtkorb forteller om en helg hun satt og pratet med barna siene. Hun snakket om hvor «nerd» hun var, da hun var på sine barns alder. Da leste hun Edmund Bruke, den britiske politikeren og politiske filosofen som regnes som konservatismens grunnlegger.

– Jeg leste ham på kveldstid og hadde ingen illusjoner om å være en av de kule. I dag tror ungdommen at de kan være alt, både nerden som får seks i karakter og den som er mest oppdatert på motefronten. – Vi satt og snakket å det være lykkelig, fortsetter hun. – Det er kjempefint at du gjør det bra på skolen, men målet ditt må være å være lykkelig, sa jeg til datteren min.

Og hun svarte tilbake: – Hva er det å være lykkelig, mor?

Det var et vanskelig og godt spørsmål. Du står alltid opp tidlig og skal sånn og sånn, og vi har aldri sett deg ligge på en sofa, sa datteren.

– Men det å ligge på sofaen er ikke lykke for meg. Jeg har aldri prøvd det. Det viktigste for meg er god søvn. En gang jeg i livet har jeg hatt problemer med å sove, det var i den siste perioden på statsministerens kontor. Jeg prøvde alle slags teer og sånn, men fra den dagen jeg gikk av, har jeg sovet godt. Stressnivået er blitt mye lavere.

– Jeg spør ofte meg selv: sover du godt, Julie? Sover jeg godt har jeg det all right i livet. Klarer jeg å sove, er jeg ikke så langt nede som jeg tror. Slutter jeg å sove, da må jeg søke hjelp.

Glad i hverdagene

– Hva er meningen med livet?

Julie Brodtkorb må tenke seg godt om.

– Det er å få utrettet mest mulig i den tiden jeg har her, sier hun. – Det gjelder både for ungene og meg selv. Meningen er en kombinasjon av jobb og privat. Hvis noen sier: Hun gjorde en forskjell. Da føler jeg at jeg har levd det livet jeg burde.

– Hva om du hadde bare en måned igjen?

– Da ville jeg ha levd akkurat som nå. Jeg er glad i hverdagene, sier Brodtkorb.

– Noen ganger glemmer jeg at andre ikke er som meg. Det forandret seg nok da jeg var gjennom den «tørketrommelen» det var å bli skilt. Ingen har vært gjennom en skilsmisse uten å føle at det er den verste dritten de kan oppleve. Men det har formet meg som menneske. Det er ikke de fantastiske dagene hvor alt går strøkent som har formet meg. Det er de ganger jeg har måttet bryne meg på livet, sier hun.

– Det er digg å sitte sammen med mennesker som gjør meg klokere på livet, mennesker som ikke bare forteller om solskinnsdagene. Det er mennesker som er åpne om at de har vært gjennom tøffe ting og at de har klart å løse det. Har man lyst på at andre skal by på det kompliserte livet, må man by på det selv, også. Jeg føler meg trygg på at jeg ikke er så unormal, alle har vært gjennom humper og dumper i livet, påpeker Julie Brodtkorb, og oppsummerer:

– Jeg har fått barn jeg føler jeg har nær kontakt med, som jeg er stolt av. Jeg blir rent rørt når jeg tenker på det. Barn gir en ekstrem lykke. – Og så har jeg en jobb hvor jeg føler jeg kan gjøre en forskjell. Jeg føler jeg får brukt meg og at det er bruk for meg.