Mannen bak forvaltningsrevolusjonen

I det offentlige kan det være krevende å flytte ansatte med en type kompetanse fra en avdeling til en annen hvor det i en periode er mer bruk for akkurat denne kunnskapen. Slik var det også i Oljedirektoratet (OD).

– Vi ønsket en organisasjon som var effektiv. Og fleksibiliteten kunne vært bedre. Organisasjonen hadde stivnet litt, sier tidligere oljedirektørGunnar Berge

Berge, som også har vært finans- og kommunalminister, kom inn i OD i 1998. Da det ble klart at man måtte gjøre noen endringer, og også de ansatte viste stor vilje og interesse for å endre på ting, var han ikke vond å be.

I dag skiller OD seg markant fra den vanlige «linje-modellen». Organisasjonen skrudd sammen fra bunnen, og ikke fra toppen, slik man ofte ser i forvaltningen.

• Les mer om hvordan norske byråkrater er i ferd med å fri seg fra gamle og fastlåste strukturer.

– Forbausende smertefritt

Oljedirektoratet skal forholde seg til en veldig dynamisk industri som kan bevege seg veldig raskt. Det var naturlig å hente inspirasjon herfra.

– Prosjektorganisering var veldig utbredt i industrien. Dessuten hadde vi noen flinke organisasjonsfolk som ivret for dette.

Men at det skulle bli så store omveltninger, er Berge forbløffet over den dag i dag.

– Det fikk forbausende smertefritt. Vi sanerte i praksis hele ledergruppen i OD. Det er ganske fantastisk at alle gikk med på å bli fratatt lederstillingene sine, ja alle unntatt meg som var utnevnt av Kongen, sier han.

Helt smertefritt gikk det så klart ikke. Da juristene satte seg på bakbeina helt i sluttfasen, holdt hele prosessen på å velte.

I departementene har ikke profesjonenes fagorganisasjoner så veldig stor innflytelse, men ute i etatene har de en sterk posisjon. I praksis kan de blokkere omorganiseringer hvis de vil.

Det ble noen tøffe runder.

– Jeg gjorde det klart for juristene at hvis de sa nei, så strandet hele omorganiseringen, og de hadde blitt sittende med ansvaret. Da ga de seg til slutt, sier Berge.

– Alle var ikke like fornøyde

Samtidig måtte man finne løsninger som kunne kombineres med at organisasjonen fortsatt skulle forholde seg til ledelsen høyere opp i forvaltningen.

OD er først og fremst den tekniske fagetaten til Olje- og energidepartementet, men måtte den gangen også forholde seg til Kommunaldepartementet og Arbeidsdepartementet.

– Det var ikke alle som var like fornøyde med endringene. Det skapte nok en del utfordringer oppover, sier Berge.

Departementsråd i Olje- og energidepartement på denne tiden var Karl-Edwin Manshaus som i sin tid var sentral i opprettelsen av Oljedirektoratet.

– Det var ikke alltid de likte det, men så lenge vi leverte, lot de oss drive på, sier Berge.

– Utfordrende sider

Man han legger ikke skjul på at modellen hadde utfordrende sider. Mest krevende var det at andre hadde så vanskelig for å forstår hvordan man jobbet i OD.

– De fant ikke ut av oss, man kjente seg ikke igjen i arbeidsmetodene våre. Det gjorde til tider kommunikasjonen krevende, sier han.

I dag kan han se tilbake på endringene de gjorde for 20 år siden og konstatere at de står seg godt mot moderne tanker om organisasjonsutvikling i det offentlige.

– Det er blitt en god illustrasjon på at man har svært store muligheter til å gjøre ting annerledes hvis man tør, sier han.

Gunnar Berge

Gunnar Berge har vært stortingsrepresentant, parlamentarisk leder og statsråd for Arbeiderpartiet. Og han har vært såkalt tjenestemann.

Fra 1997 til 2007 var Berge direktør i Oljedirektoratet.

Egentlig ble han ansatt i jobben allerede i 1990. Men han kunne ikke begynne i direktoratet før han var ute av både Stortinget og statsrådsstolen – noe som både varte og rakk.

Gunnar Berge ble født 29. august 19040 på Etne i Rogaland. Faren Alvald var forskalingssnekker og moren Elida var hjemmeværende husmor.

Selv tok Gunnar Berge fagbrev som platearbeider ved AS Rosenberg mek. verksted, hvor han arbeidet fra 1957 til 1966.

Finansminister Gunnar Berge og statssekretær Bjørn Skogstad Aamo på pressekonferanse i 1987. (Foto: Henrik Laurvik / NTB / SCANPIX)

Foto

Finansminister Gunnar Berge og statssekretær Bjørn Skogstad Aamo på pressekonferanse i 1987. (Foto: Henrik Laurvik / NTB / SCANPIX)

Han ble raskt engasjert i fagforeningsarbeid, og ved verftet var han avdelingstillitsvalgt fra 1964 til 1966. Han meldte seg også inn i Arbeiderpartiet, og fra 1966 til 1969 var Berge blant annet sekretær i Rogaland Arbeiderparti, reisesekretær i AUF og studieinstruktør i Arbeidernes Opplysningsforbund. Han var medlem av Stavanger bystyre i perioden 1963-67, og satt i formannskapet fra 1965. Dessuten var han formann i Rogaland Ap fra 1970 til 1978.

Gunnar Berge ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland allerede i 1969. Der satt han helt til 1993, med noen avbrudd som statsråd. Berge var finansminister fra 1986 til 1989. De to neste årene – mellom 1990 og 1992 var han parlamentarisk leder for Aps Stortingsgruppe, før han atter ble kalt til Kongens bord. Denne gang som kommunalminister (1992–1996).

Gjennom 1980- og 90-årene var Gunnar Berge en av de mest innflytelsesrike personer i Arbeiderpartiet. Han var i hele Gro Harlem Brundtlands epoke som partileder hennes nære og mest fortrolige medarbeider. I samme tidsrom var han dessuten partiets fremste finanspolitiker.

Gunnar Berge var medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1994, nestleder i partiet mellom 1989-92.

Gunnar Berge har (selvsagt) også vært innom Nobelkomiteen. Han var medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1997–2002, og satt som leder de to siste årene.

Fra 2007 til 2014 var han styreleder i Petoro og han har vært medlem av styret i Helse Vest fra 2008.

Gunnar Berge utga i 2011 selvbiografien «Til kongen med fagbrev».

(Kilde: SNL, Wikipedia)